En fordypningsressurs om Richard Dawkins og «de nye ateistenes» påstander mot troen på Gud – og deres motsvar.

 «The God Delusion» var en bok som skapte enorm debatt om troen på Gud. Teister kritiserer den i fillebiter mens ateister trykker den til sitt bryst og gir den strålende kritikker. Eller kanskje ikke? «De nye ateistene», deriblant Richard, fikk sin merkelapp av magasinet Wired som sammenligner dem med fundamentalister og TV-evangelister. Journalisten Gary Wolf lot seg imidlertid ikke overbevise. Senere har Dawkins møtt mye motstand også blant ateister.

Nylig var Dawkins i Oslo, hvor han mottok æresdoktorat ved Universitetet i Oslo. Nå blir han i The Telegraph beskyldt for feighet for ikke å ville møte William Lane Craig til religionsdebatt i Oxford, og avfeier kritikk med å si at en slik debatt ikke ville ha sett bra ut på hans CV. Vi skal i denne artikkelen ta utgangspunkt i hvordan biolog, teolog og tidligere ateist Alister McGrath har kommentert Dawkins bok. McGrath har skrevet boken «The Dawkins Delusion». Som svar på McGraths kritikk hevder Dawkins at det ser ut som om McGrath vil gjøre karriere på Dawkins bøker. Dette får en til å undre: Står det virkelig så ille til med ateismen? McGrath hevder at alle livssyn har svake punkt, og der kristendommen blir sterkest utfordret er i forhold til å forene en allmektig Gud med all lidelsen i verden. For ateismens del er det religionenes standhaftige nærvær tross at der ikke er noen Gud å tro på. Ateismen har lenge vært på offensiven, og trodd at troen på Gud ville dø ut. Så har ikke skjedd, snarere øker den i innflytelse både privat og offentlig.

Angst for sannheten?
Når McGrath skal prøve å forstå The God Delusion finner han angst og forakt for religionens innflytelse, men også en dypere angst, nemlig at ateismen selv er utfordret. Filosofen Quentin Smith har sagt at teistene nå har de beste argumentene, og arbeider for å styrke naturalismens posisjon. McGrath mener at noe av frykten som driver Dawkins er nettopp at ateister skal bli overbevist om at ateismen ikke holder. The God Delusion fungerer slik sett bedre i å trygge vaklende ateister i troen enn å overbevise teister.

De som søker sannhet lar seg neppe imponere av en forsker som bytter objektiv vitenskapelig argumentasjon med personlige udokumenterte påstander og omtale av religiøse som «dyed-in-the-wool faith-heads ». Mye av debattnivået i The God Delusion ligner mer på videregående enn hva  man kan forvente av en person som har professortittelen «Public Understanding of Science» fra Oxford. Det sier jeg med fare for å fornærme elevene… Det er rett og slett ufattelig at han kan motta applaus i debatter over sine mange usaklige angrep på religion, og det får meg til å tenke på noe filosofen Thomas Nagel skrev om frykten for Gud i sin bok The last word: «Det er ikke bare det at jeg ikke tror på Gud, og derfor naturligvis håper jeg har rett i min tro. Jeg vil ikke at det skal finnes en Gud, jeg vil ikke at universet skal være slik.»

Omvendelsespredikant
Dawkins formål med The God Delution er klart: «Om denne boken fungerer som jeg ønsker, vil religiøse lesere som åpner den være ateister når de legger den fra seg.» Jeg blir ikke utfordret. Å strø om seg med ord som forstyrret, vrangforestilt, pervertert, degenerert, ikke-tenkende, forført og forfører, og med beskyldning om at ens intellektuelle kapasitet er fordreid av et smittsomt og ondartet Guds-virus er ikke akkurat det man venter av Richard Dawkins. Dette er jo en mann som i 2005 ble kåret til en av verdens tre ledende intellektuelle av magasinet Prospect. Når det samme magasinet året etter anmeldte The God Delusion var karakteristikken dogmatisk, fravær av vitenskapelig nysgjerrighet, springende og selvmotsigende.

Vitenskapen har bortforklart Gud
Men hva er det så Dawkins egentlig sier? Han to hovedargumenter er at religion kan forklares vitenskapelig, og at den fører til vold. Han mener at siden tro er høyst irrasjonell må det finnes en biologisk eller psykologisk forklaring på hvorfor så mange, faktisk flertallet av jordens befolkning, faller for slike vrangforestillinger. Hypotesen er at vi er smittet av et virus. Sammenligningen – at tro er som et virus – gir inntrykk av ontologisk substans. Biologiske virus er ingen hypotese, de kan identifiseres og observeres, struktur og virkemåte kan kartlegges. Men et hypotetisk virus er i hovedsak en polemisk konstruksjon, et nyttig verktøy for å latterliggjøre idéer Dawkins ikke liker. Men for Dawkins er ikke alle idéer virus. Han trekker et skarpt skille mellom religiøse idéer og idéer som er rasjonelle, vitenskapelige og etterprøvbare. Men hvem definerer hva som er rasjonelt eller ikke? Dawkins. Han sitter der som en gud og kategoriserer godkjente og ikke godkjente idéer. Dawkins egen idé tas imidlertid ikke seriøst i det vitenskapelige fellesskap.

Religion = vold
Den andre av Dawkins hovedanklager er at religion fører til vold og undertrykkelse. Samtidig er han ivrig i å fjerne en hver link vold og undertrykkelse måtte ha med politisk ekstremisme og ateisme. McGrath har vokst opp i Nord-Irland, og skriver at han kjenner absolutt til at religion kan generere vold, men at religion ikke er de eneste på arenaen. Det skulle være nok å nevne politisk vold i Sør-Amerika og Kambodsja, der millioner har forsvunnet. Dawkins hevder at det ikke er det minste bevis for at ateistisk ideologi leder til vold. I Sovjetunionen så imidlertid Lenin det som en sentral del av sosialismen å eliminere religion, og i perioden 1918 til 1941 ble det store flertall av kirker og prester radert bort. Dette passer selvsagt ikke inn i Dawkins idealbilde av ateismen, noe som plasserer ham fjernt fra det 20. århundres brutale virkelighet. Underlig er det også at hans iver etter å fjerne religion er basert på at det vil også fjerne sosial ulikhet og diskriminering samfunnet. Underlig fordi nettopp det å fjerne sosial ulikhet og diskriminering var en sentral del av undervisningen til Jesus fra Nasaret. Dawkins analyse av religion er rett og slett ikke akseptabel. McGrath finner at Dawkins er så fanget i sitt ateistiske livssyn at han ikke er i stand til å vurdere alternativer.

Jesus og diskriminering
Hvordan står så tingene i dag? Først og fremst drar Jesus påbudet om å elske sin neste videre fra det gamle testamentet, og utvider det til også å gjelde våre fiender. Jesus både anbefalte og befalte oss å elske de utenfor. Dette er en så klar og kjent del av Jesu undervisning at det er ingen unnskyldning  at Dawkins ikke nevner det. Kristne kan selvfølgelig kritiseres for å ikke leve opp til denne standard, men likefullt er det en sentral del av kristen etikk. For det andre er fortellingen om den gode samaritan et klart bevis på at påbudet om å elske sin neste går langt utenfor jødedommen. Jesus prioriterte jødene som Guds folk, men samtidig gav han en radikalt vid definisjon av hva en sann jøde var. En av hovedanklagene mot Jesus var faktisk at han tok marginaliserte grupper inn i varmen.

The Atheism Delusion
Hva gjør man så med dette irriterende og høylydte manifestet til de nye ateistene, også kalt sekulærfundamentalister? Ateister som er kjent med at man innen religionskritikk forholder seg til de beste og mest overbevisende sidene ved den aktuelle religionen, er rystet over Dawkins stereotyper, uhøflighet og eksempler med overforenklede motsetninger (som at vitenskapen er god, religionen er ond), stråmenn (konstruere et eksempel som ikke er reelt for så å angripe det), og en tilsynelatende patologisk fiendtlighet mot religion. Både ateister og teister har kritisert Dawkins, og det er viktig å sette seg inn i hans hovedargumenter selv om kritikk preller av som vann på gåsa. Usakligheten i mye av det som sies er av en slik art at det faktisk slår tilbake, slik filosofen og ateisten Michael Ruse kommenterte i The GuardianThe God Delusion gjør ham flau over å være ateist. Ironisk nok kan det Dawkins til slutt oppnår med sin bok være å vise at ateismen er en vrangforestilling om Gud.

 

av Karl Johan Bjørge

(artikkelen er også publisert på snakkomtro.no)

Print Friendly, PDF & Email