Fastetid er forberedelsestid. Derfor faster vi ikke først og fremst fra noe, men til noe. Trenger vi en påminnelse om dette, slik det var for Israelsfolket på profeten Jesajas tid?I Jesajaboken får nemlig Israelsfolket kritikk fra Gud for at de kun faster fra – og ikke til. De faster ved å gå i sørgeklær heller enn i finstasen. Det står også at de plager seg selv, noe som kan bety at de kuttet ut mat eller ulike ting de pleide å gjøre. Men hva faster de egentlig til?Som vi så i gårsdagens andakt, formidler Jesaja (kap. 58) sterke ord fra Gud selv. Han ber Israelsfolket om å sette fri dem som er undertrykt, dele mat med dem som er sultne, kle den nakne og ikke snu ryggen til sine egne. Vise barmhjertighet altså!

Midt i alle ulikhetene mellom oss og Israelsfolkets situasjon, trenger vi samme utfordring. Så er da også løsningen den samme: Kun i møte med Guds barmhjertighet mot oss kan vi selv vise barmhjertighet, dypest sett. «Guds barmhjertighet forvandler menneskets hjerte, for ved at vi erfarer trofast kjærlighet, settes vi i stand til selv å bli barmhjertige», slik pave Frans uttrykker det.

Tenk om fastetiden kunne være en gjenoppdagelse av Guds barmhjertighet mot oss! Den barmhjertigheten som gjorde at Han gav sitt eget liv i kjærlighet for å sone vår synd, for å sette oss fri!

 

Av Margunn Serigstad Dahle, mars 2019, Andakter
Andakten er en del av en andaktsrekke knyttet til faste som også blir publisert i avisen Fædrelandsvennen:

Print Friendly, PDF & Email