En fordypningsressurs om hvordan ‘utbrenthet’ eller ‘uttappethet’ utarter seg i forskjellige livsfaser, og hvordan man kan forebygge dette. (28.11.2011)
Utbrent – eller bare litt svidd i kantene?
Av førstelektor Arne Tord Sveinall
Noen ord om begrepene
Overskriften er egentlig misvisende, og assosiasjonene er ikke så gode. Med utbrent forbinder en haugen med asken hvor det ikke gir mening å tenne på en gang til. Et alternativt uttrykk kunne være uttappet. Da er det bilbatteriet som gir assosiasjoner. Hvem har ikke opplevd et host fra bilen en kald vintermorgen, og batteriet er flatt. Batteriet er ikke dermed ødelagt, men det må skje noe med det – en oppladning.
Når jeg likevel bruker uttrykket utbrent, så er det fordi ordet er brukt i internasjonalt litteratur. Burnout er velkjent uttrykk både innen pastoralteologien og psykologien.
Noen ord synes å være beslektet: Stress, slitenhet og burnout. De er likevel forskjellige. Stress er øyeblikkssituasjonen, eller i alle fall noe som oppleves som relativt kortvarig. Det er situasjonen som er stresset. La meg nevne et eksempel fra eget liv. Skulle kjøre bil fra Vikersund til Gardermoen for å rekke et fly. Jeg hadde beregnet god tid, men det skulle komme til å bli mer stresset enn forutant. Utenfor står bilen med det ene hjulet punktert. Det vil si jeg merket det ikke før etter noen hundre meter. Jeg fikk kjørt hjem igjen og fikk tak i en annen bil. Denne var nesten tom for bensin. Dette tok også sin tid. I Hønefossdistriktet var det mye veiarbeid med ditto trafikklys. Når jeg så kommer oppover bakkene fra Jevnaker og kommer i kø bak et tungt lastet vogntog begynner jeg å merke det. Pulsen stiger, jeg blir irritabel, tenker stygge tanker om norske veier etc. Jeg rakk flyet, men jeg var stresset. Slikt går imidlertid over. Noen mennesker synes imidlertid å ha en stresset livsstil. Da er det summen av stressede øyeblikk som hoper seg opp, og som kan gi slitenhet og eventuell burnout. I denne forbindelse bør det også gjøres en skjelning mellom ordene sliten og utbrent. Det har nok godt litt inflasjon i uttrykket utbrent. Når dagspressen skriver om en speiderpatrulje som går seg vill i skogen en mainatt og så kommer utbrente ned til bygda morgenen etter, da er det noe som ikke stemmer.
Et kulturfenomen?
Hørte vi noen gang om utbrenning eller uttappethet for 50 år siden? Fenomenet forekom helt sikkert, men ikke i et slikt omfang som nå. Hva sier det om vår kultur at 12-åringer går på antidepressiva for å takle stresset i forhold til alle aktivitetene? Vi synes å ha utviklet en sentrifugalkultur – ut fra oss selv: MMS, SMS etc. Det sies at dagens tenåringer får like mye informasjon i løpet av en måned som middelaldermennesket fikk i løpet av et helt liv. Det som da skjer, er at informasjonsoverskuddet blir til oppmerksomhetsunderskudd. Resultatet blir splittelse. Noe blir uhåndterlig.
Hvordan kan vi da skille uttappethet fra tretthet?
Tretthet Utbrenthet
Oppstår etter kort tid Oppstår etter lang tid
Trett av arbeid/mengde Trett på arbeid, meningsløshet
Understimulans
Kan forklares Ikke uten videre forklarlig
Hvile Hvile + andre hjelpemidler
Rask innhenting Lang innhenting
Kontroll Manglende kontroll
Akseptert Ikke uten videre akseptert i befolkningen
En kommer med andre ord ikke utenom at utbrenthet har å gjøre med målsetninger for livet, verdispørsmål, selvbilde og identitet
Symptomer på dette kan være:
Fysiske: Utslitthet, utmattelse, hodepine, mageproblemer, søvnløshet,
kortpustethet, alkohol og medikamentmisbruk.
Psykiske: Deprimert, manglende fantasi, rastløshet, angst, nye krav oppleves
som umenneskelige, mindre synsfelt, vanskelig for å prioritere,
dårlig samvittighet….
Jeg kom en gang i et foredrag til å si at jeg ikke hadde møtt utbrente bønder, bare slitne bønder. Etter foredraget kom en kvinne opp til meg og sa at det var feil det jeg sa. Hennes mann var utbrent. I påfølgende samtale kom vi til å gå dette noe etter i sømmene. Det viste seg da at det ikke var mengde som var stikkordet. Det var han vel kjent med fra tidligere. Men – det var en blanding av ensomhet og meningsløshet. For 20 år siden hadde de råd til å ansette arbeidere på gården med påfølgende samtaler og kaffebål i skogen under tømmerhogsten. Dette var det ikke økonomi til lenger. Meningsløshet skyldtes uttalelser av typen: Er det noe vits i å dyrke korn i Norge? Kan vi ikke handle korn fra Danmark? Der er jo kornåkrene som havet. Hvorfor drive på med det i denne steinrøysa? Det var da noe gikk i stykker. En kan godt arbeide mye dersom det gir mening.
Med andre ord: Mengde er ikke det viktigste stikkordet for utbrenning, men mening, identitet, verdispørsmål.
Jeg tror uttrykket identitetsmarkør blir et viktig begrep i denne sammenheng. Hva er det som markerer vår identitet. Hva er det som styrer våre verdier, og hva er det som skjer med oss dersom idealene ikke innfris, dersom målene ikke blir nådd?
Noe av dette er nok alders- og kjønnsbestemt. For unge mennesker vil opplevelser og reiser være en identitetsmarkør. For å være ”helt med” nytter det ikke å komme tilbake etter sommerferien og si at en har ligget i telt på Løkken i Danmark. En skal helst ha klatret i Pyreneene eller syklet fra Hanoi til Saigon. Det som da skjer er at selv ferien blir noe annet enn avslapningsperioden. Også der er det mål som skal oppnås for å kunne holde tritt med vennegjengens idealer. Alternativet er skamfølelse og tap av identitet. Eldre mennesker har også slike identitetsmarkører. Det kan handle om hus og møbler, de vellykkede barn og barnebarn etc. Hvis noe av dette svikter, blir livet vanskelig å leve.
La meg utvikle dette litt videre og forsøke å få øye på den typiske kvinnelige og den typiske mannlige måten å møte veggen på. Skjønt – dette er ikke særpreget for kvinner spesifikt og menn spesifikt, men det er nok riktig å si at det vedrører kvinnelige og mannlige aspekter hos begge kjønn.
Gerd er et flott menneske tidlig i 60-årene. Hun er et typisk ja-menneske. Gerd har den interessante egenskap at hun kommer godt ut av det med flere aldersgrupper. Hun mottar tenåringenes betroelser om forelskelser som det ikke ble noe av og om fortvilelser på hjemmebane. Hun stikker gjerne innom eldresenteret og når hun skal gå og handle på supermarkedet på lørdag formiddag, så går det gjerne fire timer. Det er så mange som stopper opp når hun kommer. Om hun har noen minutter?
Gerd kan ikke overraskende bli sliten, og hun kommer til et punkt der hun har behov for å si nei til nye oppdrag og forespørsler – i alle fall organiserte oppgaver. Det skjer da noe underlig mellom Gerd og hennes venner, og disse vennene er det mange av. Det som skjer mellom Gerd og vennene skjer i Gerds egen tanke. Skal tro hva de vil si dersom jeg sier ja, og hva vil skje dersom jeg sier nei. Blir de skuffet, sinte, begynner å gråte? Vennene har då fått betegnelsen ”dominant others” – dominerende andre. Vennene til Gerd har på en måte flyttet inn i hennes eget hode. Å skuffe andre blir det samme som å skuffe seg selv. Andres forventninger blir til egne forventninger. Ikke overraskende får dette konsekvenser for Gerds selvbilde. Når hun sier ja og går inn i hjelperrollen, da er hun ok. Om hun sier nei av ulike grunner, hvem er hun da, og hvilken verdi har hun da? Gerd martres av dårlig samvittighet og skyldfølelse. Hvordan får en bukt med skyldfølelsen? Jo – ved å sone. En slik soning kan for eksempel være å si ja til enda et oppdrag. Året etter faller hun sammen, får fem tulipaner fra en eller annen instans og er ute av bildet for flere år – desillusjonert og med dårlig selvbilde.
Knut er 70 år og det er stor fest. Den ene etter den andre reiser seg opp og holder tale. Den som har ører å høre med vil legge merke til at det er en tråd i talene. Innholdet er av typen: Knut var med i 23 råd og utvalg, og formann i de fleste. Knut nikker kledelig beskjedent, for det bør man jo. Men – han liker å høre det han hører. Knut har satt seg mange mål i livet, og det er viktig at disse målene blir nådd. Mens Gerd gikk inn i hjelperrollen og hadde store deler av sitt selvbilde bestemt ut fra det, vil Knuts selvbilde være avhengig av at målene blir nådd. Da snakker en om ”dominant goals” – dominerende mål.
Det som det ikke snakkes så høyt om på denne festen, er noe som skjedde da Knut var 54 år. Til sin store overraskelse merket han at han ikke var fullt så sterk og uholdende som tidligere. Knut fant denne oppdagelsen merkelig, for han gjorde da det samme som han alltid hadde gjort.
Når dette skjer med menn, kan de foreta kloke og ukloke valg. Blant de ukloke valgene er valg av typen: ”Du må ikke komme her og komme her…”. Om ikke før, så skal det i alle fall nå presenteres hva en duger til. Det er da 54-åringen går Birkebeineren, selv om han ikke har fått tid til å trene det siste og nesten ikke har hatt ski på beina. Han kjøper gjerne sportsbil, i alle fall tung motorsykkel.
Det er noe som er felles for Gerd og Knut. Idealene synes ikke å stå i forhold til virkeligheten. De har satt seg mål som er for store. Målene tar ikke hensyn til de krefter som er til disposisjon i kropp og sjel. Når dertil identitetsmarkøren blir lagt til idealplanet og ikke til virkeligheten, blir livet vanskelig å håndtere. Både identitet og verdier svikter når idealene ikke blir oppnådd.
En situasjonsbeskrivelse:
Gerd og Knut kommer gjerne til syne i en utviklingsrekke som kunne se slik ut:
- De er ja – mennesker
- De som har tett personkontakt
- De er opptatt av å løse problemer. Dette innebærer ikke at de selv er en del av konflikten, men de har lett for å tiltrekke seg mennesker som har konflikter
Entusiasme.
Dette er gjerne første skritt. En er tent på en oppgave og en visjon. Nye ideer, mennesker skal vinnes. Dette er det ikke noe feil ved. Det er flott med mennesker som vil noe. Spørsmålet er bare om entusiasmen har det rette ”magemål”. Når visjonen er stor, kan det noen ganger være så som så med realismen.
Virkelighetssjokk.
Her kommer gjerne første overraskelsen. Det tok lengre tid enn først tenkt, og økonomien er heller ikke på plass. Men – en får bar står på. Oppdraget er viktig.
Stagnasjon.
Det har nå kanskje gått et par år. En kjemper videre, men det koster mer.
Innrømmer fremdeles ikke tvil for seg selv. Til en viss grad kan en si at en på dette stadium har gått inn i «løgnens tid». Sannheten er ubehagelig og den fortrenges. Den kommer likevel til syne dersom en eller annen begynner å så tvil om prosjektets riktighet, fortreffelighet og tidshorisont. Om en ikke har blitt rasende før, så blir en det i alle fall nå. Om en ikke har tro på saken? Hva var det vi var enige om? Svikter du nå? Saken er at dette treffer et ømt punkt. Innerst inne har en noen anelser om at kritikken er rett.
Frustrasjon.
Det har kanskje gått enda et år. Nå er det noe som rakner. Kreftene tæres og en begynner å bli selv-destruktiv. Selvforakt og forakt overfor dem en skulle hjelpe. En stiller spørsmålstegn ved det aller meste i livet.
Er det i det hele tatt noe som nytter?
En begynner å se frem til pensjonsalderen. Det er jo heldigvis bare 12 år til.
På dette stadium er det noe som minner om depresjon, og kanskje det er det også. Ved depresjon forsvinner fantasi og perspektiv. En har mistet evnen til å tenke annerledes, finne nye veier, og en er ikke i stand til å sette seg i en posisjon utenfor seg selv og se på seg selv. Det skjer gjerne en mengdeforskyvning. En skuler på middagsoppvasken i fire dager. Den fortoner seg som et fjell. Fra et objektivt synspunkt vil den være unnagjort på et kvarters tid, men Gerd eller Knut har mistet evnen til objektivering og perspektiv. Det slitne sinn ser på alle ting med forstørrelsesglass. En stiller de helt grunnleggende eksistensielle spørsmål: Er det lenger noen mening? Holder jeg på å bli gal? Hvordan skal jeg orke dagene fremover?
Utbrent.
Gerd eller Knut har møtt veggen. I den grad de lever for noe som helst, så er det for fritiden.
Likegyldigheten har tatt overhånd. De har gått inn i det som kalles et indre eksil. Da gjør en ting mekanisk, uten refleksjon.
Det er noe trist over dette, for det begynte så bra med noen mennesker som ville sette spor etter seg, være noe for noen. Vi kan gjerne kalle det ”ildsjelenes retrett”
Jeg har innledningsvis pekt på noen årsaker til at utbrenthet eller uttappethet kan oppstå. Da bør en jo forsøke å skaffe til veie noen gode tips for at det ikke skal skje.
Det er mye å si om positivismen, men den hadde noen gode setninger. En av dem lyder slik:
Vite, for å forutse, for å beherske.
Hvis en har gjort seg noen erfaringer, så vil en i neste omgang kunne kjenne igjen faresignalene. Dette gir et verktøy til å kunne beherske utfordringene noe bedre siden.
På hvilken måte kan en forebygge?
Den beste talen jeg har hørt om den bibelske fortellingen om den fortapte sønn, var predikanten som la ut om de versene som ikke stod i teksten, men som burde ha stått der. Han snakket om samaritanens neste oppgave. Den oppgaven skulle være å trygge veiforbindelsen mellom de to byene slik at det samme ikke skulle gjenta seg.
Rema 1000 har en god reklame i all sin enkelhet: ”Det enkle er ofte det beste”. Det slår meg at det noen ganger skal lite til for å kunne justere kursen eller forhindre forverringer og elendighet. Nedenstående liste er derfor å betrakte som noen enkle råd. I noen tilfeller for enkle, men de vil ofte treffe, og de kan være utgangspunkt for veiledning individuelt eller i gruppe.
Om å forebygge:
Det nytter ikke å behandle symptomene. En må rydde opp fra starten.
- Få forventningene i samsvar med virkeligheten. Ingen blir syke av å ta et tak fra tid til annen, men krav kan bli urimelige. En blir utslitt når en får en oppfatning av ikke å kunne nå sine mål, og når samtidig selvbildet er avhengig av at disse mål blir nådd. Dette innebærer en tydeliggjøring av begrensingene – også overfor andre. I samtaler med slitne mennesker har jeg gjort det til en vane å stille følgende spørsmål: Hva må du gjøre i dag for at folk skal være glad for at du finnes om 7 år? Første svar er gjerne at det vet de ikke. På mitt neste spørsmål om hva som vil skje dersom de fortsetter som nå, kan gjerne svaret være at de da har gått til grunne, er døde eller lignende. Når jeg da antyder at dette er det kanskje ikke så mange som er tjent med, dukker det opp to typer svar. Det mest depressive svaret er at det er de slett ikke så sikker på, men den vanligste responsen er i retning av at det er det nok noe i
En begrensning nå vil svært ofte være en investering i de samme mennesker på sikt. Om en fortsetter den nåværende livsstilen har en ikke noe som helst å gi om 7 år. De fleste av oss trenger hjelp til å ramme spørsmålet inn på denne måten. Vi er da pyntelig oppdradd, og vi vil da gjerne stille opp, vise gjestfrihet, gå en annen mil med etc – og så blir det kollisjon i forhold til hvilebehovet
- Skap strukturer.
For noen mennesker synes struktur å være en festbremse for spontanitet. Hvordan skal vi komme frem med de nye ideene når strukturen er firkantet. En annen, og bedre, måte å se dette på, er at spontanitet som regel trives best hvor det er struktur i utgangspunktet. Spontanitet uten struktur blir lett kaos. Med til struktur hører ansvarlighet, ivaretakelse av våre medmennesker. Eksempler på dette kunne være følgende.
Hvordan former vi våre spørsmål? Vær konkret i måten å spørre på.
Vi kan forestille oss en ung kvinne som blir bedt om å lede en ungdomsklubb. Hun sier ja – full av entusiasme. Etter fem år er hun sliten, og ber om avløsning. Et tradisjonelt første svar blir ofte: Så dumt, vi har jo ingen andre. Hun blir usikker, fylt av dårlig samvittighet, og sier ja et år til. Etter det året er hun helt utslitt, går i ”dørken”, får 7 tulipaner fra menighetsrådet, og kryper ut av oppgaven. En alternativ måte kunne være å spørre om hun ville være leder av ungdomsklubben i to år. Forventet adferd av den som spør ville da være å sette henne fri fra oppgaven når de to årene har gått. Da ville hun gå oppreist ut av oppgaven med god samvittighet, og det ville være lettere å spørre henne til senere oppgaver. Sannheten er vel at vi har bedre ritualer når vi skal begynne saker og ting, en når vi skal avslutte dem.
- Forutsigbarhet
Vi vet alle sammen at det er nødvendig å ta et tak fra tid til annen, gå utenom instruksen og de strengt definerte oppgaver. Men – dette bør ikke være livsstilen. I utgangspunktet bør det være noe å forholde seg til. Forutsigbarhet gir trygghet, en vet hva en har å forholde seg til. Det er ganske energitappende å være i et fellesskap hvor en alltid får en oppfatning at en skulle ha gjort noe mer, ut over de etablerte rammer. Det sies ikke med rene ord, men atmosfæren er preget av det.
- Hellige tider
Ordet hellig betyr utskilt. En er tatt til side og satt inn i et annet rom for hvile og ettertanke. Det kan være helse i å etablere seg med et slikt tidspunkt pr dag. En samtale med en kvinne kunne avsløre at hun hadde et slikt hellig øyeblikk hver kveld. Hun hadde fire barn mellom 1 og 10 år og det var rimelig full fart. En halv time hver kveld la hun seg på magen på det varme badegulvet og leste en god bok. Kanskje ikke så mye for dere, sa hun, men for meg er det viktig å kunne ha noe å se frem til, gjøre det, og så ha gleden i ettertid av å gå å tenke på hva jeg har lest. De fleste av oss trenger slike luksuspunkter, noe å se frem til.
Det samme gjelder den årlige ferien på sommeren. Noen yrkesgrupper synes å være spesielt utsatt, og det samme gjelder for så vidt også frivillige i organisasjons- og menighetslivet. En har noen ”burde” i sitt liv. Et slikt ”burde” er å stille opp på sommerstevnet i den organisasjonen en er ansatt. Mange kan fortelle at det ble ikke den ferien som en hadde forestilt seg, for der møtte en de menneskene som ellers i året kryper en litt under huden. ”Jeg vet jeg ikke skal forstyrre deg nå som du har ferie, men det var bare en liten detalj som jog kom til å tenke på – om du har noen minutter…..”. Jeg husker en mann sa en gang: ”I sommer skal jeg ikke stå i kø for å få kjøttkakene mine. Da skal jeg spise jordbær med fløte kl. halv to på natten på en landevei på Gotland”. Vi trenger å komme helt avsides til tider.
- Hva trives du med?
Spørsmålet virker banalt, men det er ikke det. Med til slitenhet hører som sagt den manglende fantasien og perspektivtenkningen. En kan ikke forestille seg andre tankemodeller enn den tilvante. Ekstra vanskelig blir det dersom en legger inn en del fromhetsvarianter som sier at vi er jo ikke her bare for å ha det ”gildt”. Vi er jo her for å gjøre vår plikt også. Nå vet vi alle sammen at livet også inneholder noen pliktløp, men det skal ikke være normalvarianten. Kanskje skal fellesskapet bevilge seg spørrerunden om trivselsnivå, om det var noe en kunne endre på. Kanskje vil et bytte av oppgaver innebære en vinn-vinn-situasjon, der begge parter ser seg tjent med et bytte av oppgaver.
- Se hverandre!
Gjennom årene har jeg lært at noe av det mest energitappende som finnes er når en ikke får respons, en blir ikke sett. Å bringe de gode ordene til hverandre er som balsam for sjelen og kan bidra til at livet blir lettere i dag enn det ellers ville vært. Kanskje gir til og med de gode ordene overskudd til å bringe videre noen god ord til andre mennesker. Jeg hadde et foredrag for et par hundre ledere på en ungdomskonferanse for en tid siden. Jeg husker jeg ba dem gi som råd til alle ungdommene at de skulle ha som mål hver dag å si noen gode ord til et annet menneske. Resultatene er ikke så lette å måle, men jeg er overbevist om at effekten kan være god, og summen av alle disse godene kan være forebyggende for alvorlig slitenhet og en usunn opplevelse av mislykkethet.
- Søk veiledning!
Ikke minst for å få tak i grenseoppgangen mellom å gå den annen mil med, og å bli med til et stille sted for å hvile. Vi er såpass skikkelig oppdratt at dette kan bli en indre konflikt hos oss. Veiledning kan være profesjonell veiledning hos dem som er utdannet for det, men det kan også være den uhøytidelige høyttenkningen med en venn eller venninne. En har fått spørsmål om en kan gå inn i en oppgave. Dette har en egentlig lyst til, men så er det et spørsmål om hva som har lett for å bli for mye. Nettopp slike spørsmål egner seg godt for høyttenkning hvor flere er til stede. Det kan være godt å se saker og ting fra flere synsvinkler.
- Spre interessene.
Det er ikke å spøk å skulle stå på et bein over tid. Før eller siden vil en vakle. Men det er nettopp dette som skjer når en har lett for å sette likhetstegn mellom arbeid, hobby og fritid. Det er ingen overraskelse at overgangen til pensjonsalderen blir et sjokk for mange mennesker. Dette har også med selvbilde å gjøre. Dersom selvbildet er tett knyttet opp mot en altoverskyggende aktivitet i livet, så er en ille ute dersom denne aktiviteten faller sammen eller blir mislykket.
- Få tak i de uskrevne reglene i organisasjonen eller på arbeidsplassen
Alle miljø har noe som er uskrevet, noe som ligger i kortene som en skal forholde seg til. Det gjelder kleskoder og ordvalg, servering og høflighetsformer. Det er ikke så spøk å lære disse kodene. Oppfører jeg meg riktig nå? Og – hva skjer dersom jeg bryter disse kodene. På mange måter er det vanskeligere å forholde seg til det usikre enn til det sikre. En lukter seg frem til kodene, og er redd for å bryte dem. Kanskje kan det være organisasjonsmessig og personlig helse i å sette seg ned i fellesskapet og forsøke å få øye på de uskrevne i reglene. Har organisasjonen en så stor indre trygghet at det gis rom for alternative koder? Hvordan er det å være den miljødeltakeren som ikke følger ”mainstream”?
- Forsoningsarbeid
Ofte er det mindre energikrevende å forholde seg til virkeligheten som den er enn til å skulle spille et spill. Livets realiteter fortoner seg til tider slik at en ikke har noe valg. En 60-årig sliten kvinne som har en pleietrengende 90-årig mor boende hjemme hos seg har ikke bruk for å høre setninger av typen: ”Nå må du passe på deg selv, vet du! Pass nå på grensene!” For henne er det antagelig ikke noe valg akkurat nå. Men – hun kan trenge veiledning og høyttenkning omkring situasjonen, venners omsorg og til og med avlastning.
Avslutningsvis:
Vi vet alle at mye av dette er lettere sagt enn gjort. Vi lever oss inn i livsmønstre og tilvante forestillinger. Gordon Johnsen ved Modum Bad kalte engang tradisjonene våre noen av de verste tyranner vi har. Med det tror jeg ikke han mente at alt det gamle er galt. Det kan til og med være at mye av det gamle er helt utmerket. Men – tradisjonene må luftes og lyses på fra tid til annen. Vi må våge å stille noen kritiske spørsmål både til våre fellesskap og til vår slitsomme livsførsel.
Vi kan gjerne bli utbrent, men det bør ta et helt liv!
