Damaris Norge er en randsonevirksomhet tilknyttet NLA Mediehøgskolen Gimlekollen.|post@damaris.no

Ungdom, livssyn og sjelesorg

En nyttig artikkel fra den erfarne sjelesørgeren Arne Tord Sveinall. (26.09.2008)

av Arne Tord Sveinall

Arne Tord Sveinall er førstelektor II ved Mediehøgskolen Gimlekollen og leder for Institutt for Sjelesorg ved Modum Bad.
Sveinall har lang erfaring fra sjelesorg blant unge og er spesialist på nyreligiøsitet, alternativ medisin og sekterisme.

Innledning

 

Det er sagt at ungdomstiden kan defineres som noe som begynner i biologien og ender i kulturen. Med dette menes at ungdomstiden begynner i og med puberteten, mens det er ulike sosioøkonomiske faktorer, avhengig av hvor man bor, som definerer når ungdomsårene er over. Stikkordene er ”separateness” (atskillelse) og ”self-assertion” (selvhevdelse) [1].

 

Jeg tror vi lett havner i den villfarelsen å tenke at det er noe helt spesielt med ungdommen i vår tid. Antakelig er det riktigere å si at til alle tider og i alle generasjoner har en ment at det er noe spesielt med ungdommen ”nettopp i vår tid”. Det er for eksempel funnet gamle sumeriske kileskrifter – antagelig bortimot 4000 år gamle – som beklager seg over en ungdomsgenerasjon som ikke er som de en hadde før.

 

Muligens er det likevel riktig å tilføye at ungdomskulturen nå til dags er mer preget av individualitet enn for eksempel på 70-tallet. Den gang gikk man mer i flokk. Det var hippie-kultur og 68-opprør. Følgelig ser vi at ”ungdomskultur” som begrep blir mindre brukt enn tidligere.

 

Ikke desto mindre: Unge mennesker har alltid representert en utfordring – både hva angår oppdragelse, livssyn og orientering i tilværelsen. Mye handler om en kontinuerlig kamp mellom hormoner, tilpasning til et ordnet samfunn, utprøving av egen identitet, grensesetting og personlighetsdannelse.

 

I arbeidet med denne artikkelen har jeg hentet inspirasjon fra et foredrag av Morten Holmqvist (tidligere prest i Sub-church, nå lektor ved Menighetsfakultetet), samt av Paul Erik Wirgenes – leder av trosopplæringsprogrammet i Den norske kirke. Det hele suppleres med egne erfaringer og inntrykk fra sjelesørgeriske samtaler.

 

Situasjonsbeskrivelse

For å kunne møte ungdom, er det for det første viktig å finne ut hvor de er. Hva tenker de? Hva påvirkes de av? Her følger noen inntrykk [2].

 

Valg og frihet.

Ingen ungdomsgenerasjon har hatt slike valgmuligheter. ”Du kan bli hva du vil, men byrden er å måtte velge” uttalte en ungdom for en tid tilbake. Valgfriheten har bl.a. med økonomi, samfunnsmessige tilrettelegging og tekniske fremskritt å gjøre.

 

Digital

Det handler ikke om man bruker internett, for det er en selvfølge. Spørsmålet er hvordan internett brukes. Den digitale livsstilen med alle flimmerinntrykkene gjør også at man tilsynelatende kan gjøre mange ting på en gang. Uten å bli altfor familiær, har jeg erfaringer med min egen tenåringssønn som gjerne på en og samme tid kan gjøre lekser, se tv og sende/motta tekstmeldinger uten problem. Det er lett å bli møtt med ”Pusur-blikket” når jeg antyder at det kanskje ikke er så lett å konsentrere seg om leksene i en sådan stund. Etter hvert har jeg måttet innrømme til min store overraskelse at dette faktisk er mulig.

 

Relasjonsorientert

Stikkordene er Facebook, MSN, My Space, i-Phone og tekstmeldinger. Denne tilgjengeligheten er et 24 timers fenomen. Man er tilgjengelig døgnet rundt. Allerede her kan en gjøre seg sine refleksjoner. På den ene siden sier kontaktmuligheter noe om muligheter for gode relasjoner. På den annen side kan en spørre seg om den enorme kontaktmuligheten gjør at en blir ensom? Det er kanskje en egen dynamikk i at man når som helst kan bli kontaktet – men ikke blir det? Det kan være grunn til å spørre seg om man på denne måten utvikler en ”alenefobi”? Undersøkelser som jeg siden skal komme tilbake til, viser for eksempel at 44 % opplever å være ensomme. I den forbindelse bør det for øvrig også nevnes at personvern har fått en ny aktualitet. Det er kort vei fra dusjbildet til Facebook. Grenseoppgangen mellom å eksponere seg og å beskytte seg er annerledes enn tidligere.

 

Få er opprørere

Den tiden er forbi. Det var på 70 – 80-tallet at ungdomsgenerasjonen var opprørere. Hippiekulturen er for lengst passert. Deres foreldre tilhørte 68-opprørerne. Dagens unge er i langt større grad tilpasningsdyktige. De er tolerante og politisk korrekte. Det er ok å være kristen, og det er ok å være muslim.

 

Ambisiøse

Oppveksten har skjedd i en høykonjunktur. Man er vant til at det er penger – i alle fall på kredittkort. Å være ambisiøs vil også si at man ikke lenger er redd for å si at man satser på karriere. For 20 år siden var det vanskeligere for 17-åringen å si at han/hun hadde lyst til å bli lege eller advokat. Slik er det ikke lenger. Janteloven med ”Du skal bare ikke tro at du er noe” er borte. Eller – den har i alle fall tatt andre vendinger.

 

Verdensvant

Interrail er ute. Nå er det jorden rundt som er interessant. Det nytter ikke lenger å si at en er på weekend i London. Nå er det klatring i Pyreneene eller sykling fra Hanoi til Saigon som gjelder. I samtaler med unge ektepar har jeg faktisk opplevd dette som en ny type stress. Ferien blir ikke bare hviletid, men arenaen for å kunne komme tilbake og fortelle hvilke kule ting en har opplevd.

 

Sunnhetsorientert

Treningsstudio er in. Det er slutt med sjokolade og Cola. Stadig flere er opptatt av frukt og 15 vanntyper.

 

Lykkelig

Det er mulig det vil overraske, men hovedinntrykket er likevel at unge mennesker er lykkelige. Fra en intervjuundersøkelse med ungdommer i Oslo, gjengitt i Holmqvists bok, svarte for eksempel en gutt i 10. klasse: ”Jeg er lykkelig, har venner, PC, TV, skole”. Livssynsmessig er det svært mange som hevder å ha det godt uten Gud. Selv om slike målinger nok vil ha både metodiske og psykologiske feilmarginer, gir de et inntrykk.

 

Om man oppsummerer, er det fire hovedtrekk som går igjen angående hva som er kjennetegn:

 

  • Travel aktivitetshverdag
  • Venner og familie er viktig
  • Lykkelig verdensbilde
  • Åpen eller søkende

 

Viktige ord er troverdighet, elske og bli elsket. Mange gir faktisk også uttrykk for at disiplin er viktig. Apropos disiplin, så var jeg involvert i en skilsmissesak for en tid siden – der det var spørsmål om 15-åringen skulle bo hos mor eller far. Far forsøkte seg med en ungdommelig, kul tilnærming ved å si at ”jeg tar det ikke så nøye med om du tar noen pils i helgene”. Mor valgte derimot en fast stil over oppdragelsen. Etter en tids betenkning svarte gutten: ”Jeg velger mor. Det er tryggest – tross alt”.

 

Viktig – og mindre viktig

 

I den tidligere omtalte undersøkelsen om hva som er viktig og hva som er mindre viktig for dagens unge, er det bare 11 % som mener at religiøs tro er viktig. Bare 2% svarer at de søker i en religiøs bok vedrørende etiske spørsmål. 16 % mener at fester er viktig, mens faktisk så mange som 76 % viser at venner er viktige. Dette er kanskje ikke så overraskende, men det kan være verd å merke seg svaret når de samme 76 % blir bedt om å si hva det å være en virkelig venn: ”En virkelig venn er en som ikke sier ting videre – selv om vi er uvenner”

 

Når det så gjelder religiøs tro, som bare av 11 % ble oppgitt som viktig, så viser det seg at 47 % tror at Jesus er Guds Sønn, men så å si samme antall hevder også at Muhammed er en stor profet. Det er all grunn til å tro at dette er et utslag av KRL-generasjonen. KRL har vært skolefag siden 1997. Ungdommene svarer antagelig ut fra kunnskap – mer enn ut fra personlig tro. Det er skapt et inntrykk at alt er like bra, og det oppfattes som galt at noe er mer sant enn noe annet. Unge mennesker er mer synkretistiske enn tidligere, og man er a-kultiske. Det siste begrepet innebærer at religiøsitet og tro løsrives fra kultiske sammenhenger som for eksempel gudstjenester – noe også KRL-faget synes å ha bidratt til. Med andre ord ligger det naturlig nok her en utfordring for kristen oppdragelse og opplæring.

 

Nyreligiøse fenomen

 

La meg innledningsvis gi noen eksempler fra egen samtalepraksis. Henvendelser kan gjerne se slik ut:

 

– Foreldrene til ”Lise” ringer: Lise er 17 år, skoleflink, men har de siste månedene kommet i kontakt med et miljø som vi ikke helt vet hva er. I går sa hun: ”Jeg vil slutte på skolen. Det er vel ikke noe vits med skolegang i endetiden?” Hva skal vi gjøre?

– Mor til ”Knut” ringer: Knut reiste i høst for å studere i USA. Nå har vi mistet kontakten med ham. Han har i følge moren kommet inn i en merkelig religiøs sammenheng der han blir bedt om å bryte med sine foreldre.

– Rektor på en skole ringer: Vi har en elev som driver med okkulte eksperimenter. I går kveld kom han hjem til meg – ganske vettskremt: Gjennom en okkult seanse mener han å ha fått beskjed om at han skal dø i midten av mai i år xxxx. Hva kan vi som skole gjøre med det?

– Barnevernet i en kommune ringer: Vi har å gjøre med en 16 år gammel pike som vil bryte med en religiøs sammenheng. Far og mor er skilt. Far er innenfor den religiøse sammenhengen, mens mor er utenfor. Hun har best kontakt med sin far, men vil oppleve seg isolert også fra ham dersom hun bryter med miljøet.

 

Jeg glemmer heller aldri en voksen person som begynte slik – under henvisning til egen barndom:

 

Første gang jeg kom til samtale hos deg, holdt jeg på å gå igjen, men jeg holdt ut, og vågde ikke den gang å si hvorfor det hele ble så vanskelig. Du har en heklet duk på bordet på kontoret. Den minner meg om min barndoms bønnemøter som jeg ble tvunget med på. I timevis ble jeg tvunget til å sitte og lytte til bønner, mens jeg så inn i alle de heklede duker i alle stuene hos alle «vennene». Heklede duker vekker skrekkelig mye vondt i meg

 

Det som er felles for disse beretningene, er at religiøsitet og tro kan virke destruktivt dersom maktutøvelse og miljømessige forhold ikke bevirker til troens hvile og sunn tjeneste, men bidrar til at troslivet blir et kav og et mas.

 

Nevnte beretninger må nok likevel sies å være noe spesielle og spissede beretninger – selv om de ikke er tatt ut av luften. Det viser seg for eksempel at okkult eksperimentering ikke er så utbredt blant unge mennesker som en tidligere har trodd. Det er antagelig et segment for spesielt interesserte. Det samme er nok tilfelle med interessen for alternativmesser og lignende.

 

Undersøkelser viser at 15 % av norske tenåringer har prøvd spiritisme, mens 71 % aldri har prøvd. Når summen ikke blir 100 % har dette sammenheng med en gruppe ungdom som har et noe uforstående forhold til hva de har vært med på. Tilsvarende oppgir 5 % å ha prøvd ”heksekraft”, mens 82 % ikke har prøvd. 28 % oppgir å ha hatt overnaturlige opplevelser.

 

Pedagogisk utfordring

Hvordan kan da kristen forkynnelse, opplæring og sjelesorg møte ungdommen anno 2008? Dette er naturligvis det store spørsmålet. Her er det ikke nok å bruke de kjente ord fra Salme 119: ”Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord”. Versets innhold er greit nok, men det må være en klangbunn, et referansesystem for at bibelordene skal gi tilknytning. Den kjente danske presten og forfatteren Leif Andersen skriver klokt om dette i sin bok Teksten og tiden når han sier at en ikke kan forkynne lov til et menneske som ikke vet hvem det er. En må begynne med skaperomsorgen først. Med dette anfekter han ikke lov-evangelium-teologien, men han kommer med en helt sentral metodepåstand. Leif Andersen har vært generalsekretær i den danske lagsbevegelsen, og er i dag lektor på Menighetsfakultetet i Aarhus, så han er slett ikke uten erfaring i det å møte unge mennesker.

 

Grunnleggende

Jeg var til stede på Kirkemøtet i Trondheim da den store betenkningen om den åndelige lengselen i vår tid ble lagt frem for noen år siden. Dette er ikke stedet for å gå inn på denne betenkningen, men hovedforedraget på dette møtet ble holdt av franskmannen Jean Vanier. Jean Vanier er forfatter og formidler – og er ikke minst kjent for å lede et bofellesskap med psykisk utviklingshemmede. Han snakket om menneskers grunnleggende lengsel, uten å gjøre så stor forskjell på om det er barn, voksne eller ungdom det snakkes om. For ham ble alt kokt ned til et grunnleggende spørsmål som alle mennesker søker svar på: ”Do you love me?” Det er her Kristus-formidlingen må komme til sin rett.

 

Møtepunkter mellom bibelfortellinger, voksne og ungdom

Det fortelles at en Apache-indianer ble spurt om hva han ville ønske å gi sine egne barn. Svaret var utfordrende og tankevekkende: ”Jeg ville gi dem røtter og vinger”. Dette er muligens to nøkkelord som kan dekke det meste. I vår sammenheng kunne vi oversette det til ”tydelighet og romslighet”. La oss illustrere dette ved hjelp av to bibelfortellinger:

Den ene teksten er fortellingen om Sakkeus i Lukas-evangeliet:

Kap 19 vers 1 Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen.  2 Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. 3 Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. 4 Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre, for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. 5 Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» 6 Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede.  7 Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann!»  8 Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» 9 Da sa Jesus: «I dag er frelse kommet til dette hus, for også han er en Abrahams sønn. 10 For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

Den andre teksten er Lukas-fortellingen om Jesus som 12-åring i templet:

Kap 2 vers 41 Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. 42 Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. 43 Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. 44 De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. 45 Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. 46 Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. 47 Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var, og hvor godt han svarte. 48 Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» 49 Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» 50 Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. 51 Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. 52 Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.

 

Ved å lytte til ungdommers behov og lengsler, vil det utkrystalliseres noen kjerneord. Slike kjerneord kan være ”Bli sett, bli favnet, bli utfordret”. Sakkeus-fortellingen inneholder disse tre sannhetene, og vil dermed kunne ha en formidlende verdi inn i et ungdomsmiljø. Sakkeus hadde et sterkt behov for å bli sett av Jesus – og han ble det. Han ble favnet på den måten at Jesus sprengte noen tilvante borgerlige grenser, ble gjest i hans hus og forkynte frelse. Endelig ser vi en etisk utfordring med konsekvenser for livet.

 

I den andre fortellingen ser vi et møte mellom et ungt menneske, Jesus, og noen voksne mennesker med forstand på livet. I denne fortellingen legger vi merke til kloke voksne som lar seg fascinere av en ungdom. De stiller spørsmål til hverandre uten å ha en ovenfra og ned-holdning. Fortellingen viser videre tryggheten ved å være i Herrens hus.

 

Skal tro om vi ikke kan utlede noen allmenngyldige sannheter fra disse fortellingene angående møtet med ungdom.

 

Tydelighet og romslighet. Ungdom merker fort dersom en jukser med sannheten. Det er ok å være uenig, men stå i det minste for noe. For ungdom er det lite stas med voksne mennesker som ikke vet hva de mener. Dette gir utrygghet. Man kan opponere mot foreldre og ungdomslederen, men er samtidig livende redd for at de skal forsvinne. Jesus er tydelig i Sakkeusfortellingen. Kom ned! Jeg vil ta inn i ditt hus! Han viser myndighet uten å virke autoritært krenkende. Romsligheten kommer til uttrykk i den andre fortellingen. Riktignok må Maria og Josef ha vært livende redde, men de voksne i templet lar ungdommen få rom, og de tillater seg å undre seg i positiv mening. Dette er å ta unge mennesker på alvor.

 

Undringens rom. Ungdom kan gjerne stille følgende spørsmål. ”Hva skal vi med en gud som ikke virker?” Det er liten grunn til å tro at dette er uttrykk for en gjennomtenkt, vitenskapelig ateisme. Derimot kan det ligge en mangfoldighet av følelser, gåter og fortvilelse bak et slikt spørsmål. Det er et spørsmål som har sitt utspring i hjertet og i magen, og så forsøker den unge å få hodet til å henge med på ferden. De leser debatter på internett, finner frem til bøker om frafalne mennesker, og så viser det seg ofte at de egentlig ikke er så glad for å stille spørsmålet i det hele tatt.

 

Et møte med unge mennesker bør ikke bare handle om med-vandring, men også om med-undring. De skriftlærde undret seg over Jesu visdom. Det gir begrenset verdi å trekke parallellene til Jesus som 12-åring i templet og dagens ungdom altfor langt, men de skriftlærde viser i alle fall denne gang en fornuftig holdning. De er med-undrere. Det skal de ha! Voksne mennesker har ikke forstått alt, og det vet selvsagt unge mennesker. De har likevel stor respekt for voksne mennesker som gir tid, rom og undring, samtidig som de står for noe – om man er aldri så uenig.

 

Troens rom. La meg presentere dette som en vignett – fritt fortalt etter 2. mos. 12:

 

Det må ha vært en spesiell natt for israelittene i Gosen.

Beskjed om usyret brød, oppbrettede kjortler og blod på dørtreet. Skal tro hva de har følt? Tipper at hele det menneskelige mangfold har kommet til syne etter hvert som de har hørt skrikene fra andre siden av byen ettersom den straffende engelen fôr frem. Noen må ha gjemt seg i en krok, og sagt til seg selv at dersom dette går vel, da går alle ting vel. Andre har stått begeistret ved utgangen og bare ventet til morgenen og den begynnende ørkenvandring, mens noen må helt sikkert ha stått midt på gulvet med skulende blikk opp mot blodet på dørtreet. Felles for dem alle er at de er i troens rom. Guds straffende engel farer forbi de små hus med blod på dørtreet – og vi vet at dette er et bilde på den nye pakt med Kristi blod malt på vårt livs hus.

 

Det mellommenneskelige møtet forholder seg ikke bare til det prinsipielle. Om en er med-vandrere og med-undrere, så forholder man seg til det menneskelige mangfoldet i dette troens rom. I dette rommet bevilger en mennesker, i dette tilfelle ungdommene, retten til at livet kan være angstfylt, til tider fylt opp av begeistring – men også av tvil. Medvandringen skal i troens rom formidle den sannhet at man ikke av den grunn faller ut av rommet.

 

Ivaretakelse og utfordring

Unge mennesker er sårbare, men de skal samtidig hjelpes til selvstendighet. Vi skal vise omsorg (Gal 6,2), men de skal samtidig ta sitt eget liv i eie (Gal 6,5). De skal slippes, samtidig som man har dem i øyekroken. Vi skal høre hva de sier, samtidig som vi også skal lytte til dem på et annet plan. Sier de noe annet enn det de sier?

 

Tidligere i denne artikkelen er det nevnt noen nyreligiøse eksempler. La oss bruke et slikt eksempel som illustrasjon: ”Lise” på 16 år hevder et reinkarnasjonsstandpunkt og virker svært overbevisende. ”Lise” kan møtes på fornuftsplanet med diverse argumenter. Det kan likevel være grunn til å lytte på et annet nivå også: Kan det være noe i hennes liv som er så smertefullt at det er bedre å skyve det hele 400 år bakover i tid? Er det trosstandpunkt eller projeksjon? ”Lise” skal møtes med en lyttende holdning, men en utfordring over tid vil også innebære et eventuelt møte med en del av virkeligheten som ligger på et annet plan. Dette er også omsorg.

 

Tilsvarende kan vi tenke oss ”Knut” på 17 år som synes Gud er både fjern og uberegnelig. Hvem har lært ham dette? Hvilken påvirkning i livet har bidratt til slike gudsbilder?

 

Judas brev v 22 sier at vi skal ha barmhjertighet med den som tviler. Den sunne relasjon er å gå sammen med dem i tvilens og troens landskap – omsorgsfylt og utfordrende.

 

(Førstelektor II ved Mediehøgskolen Gimlekollen og leder for Institutt for Sjelesorg ved Modum Bad. Sveinall har lang erfaring fra sjelesorg blant unge og er spesialist på nyreligiøsitet, alternativ medisin og sekterisme.)

[1] Clark, Chap, Hurt: Inside the world of today’s teenagers. Grand Rapids, Mich.: Baker Academic 2004

[2] For videre lesning anbefales Morten Holmqvist (red): Jeg tror jeg er lykkelig … Ung tro og hverdag, Kloster forlag, Oslo, 2007

 

Print Friendly, PDF & Email
By |2017-09-21T17:01:45+00:00september 21st, 2017|Ladestasjon, Om mennesket og livet|Kommentarer er skrudd av for Ungdom, livssyn og sjelesorg

About the Author: