PARANORMALE FENOMENER

(«Para»: Ved siden av, irregulær …)

Betegnelse på opplevelser som sprenger rammen for naturlige forklaringer.

Følgende fenomener betraktes som de viktigste paranormale:

Clairvoyance (klarsyn): Å få kunnskap om gjenstander eller kjensgjerninger uten sansenes vanlige for­midling.

Telepati (Tankeoverføring): Å få kunnskap om tanker, følelser og forestillinger hos et annet menneske uten sansenes vanlige formidling.

Clairvoyance gir altså kunnskap om tilstanden hos materielle ting og forhold, mens telepati gir kunnskap om mentale tilstander i et annet menneskes bevissthet. Begge disse fenomener gjelder tilstander i nåtiden.

Prekognisjon (forutviten): Informasjon som gjelder tilstander som ennå ikke er inntruffet.

Retrokognisjon (tilbakeviten): Informasjon som gjelder tilstander tilbake i tiden.

Psykometri: Evnen til ved hjelp av en gjenstand å gi opplysninger om personer og forhold som har hatt eller har forbindelse med gjenstanden.

Psykokinese: Evnen til mentalt å påvirke materielle foreteelser eller gjenstander.

Bibelen inneholder mange beretninger om paranormale fenomener, f.eks. evne til å lese andre menneskers tanker (Mark. 2,8), evne til å forutsi hendelser (Matt. 17,27), Jesus som elementenes herre (Luk. 8,22) etc. Jesus var selvsagt spesiell, men såvel i det gamle som i det nye testamente ser vi eksempler på drømmetydning, synskhet etc. hos alminnelige mennesker. Det stilles ikke spørsmålstegn ved disse fenomenene i seg selv, men selvsagt til evnenes bruk og misbruk.

Om vi går til vår tid, finner vi f.eks. synskhet praktisert hos Anna Elisabeth Westerlund[2], En mann som Einar Lundby[3] kunne bli «minnet» om å besøke ulike mennesker, og forsåvidt også gjøre de merkeligste ting som i ettertid skulle vise seg å ha en mening.

De to nevnte mennesker er neppe sammenlignbare verken når det gjelder form eller innhold, men likevel vil vi slå fast at noen mennesker synes å være skapt med slike evner, og at evnene faktisk synes å gå i arv.

Vi kan se av de bibelske skrifter at paranormale evner kan misbrukes, og også brukes i det ondes tjeneste. I Ap. gj. 19,19 ser vi et eksempel der noen mennesker kom og brente bøkene sine som de hadde brukt til å utføre «svartekunster», og samtidig bekjente sin aktivitet som synd. Samtidig ser vi av Jesu store tale om endetiden i Matt. 24 at paranormale fenomener skal bli alminnelig i de siste tider.

«For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte».v. 24.

Paranormale evner er altså ikke nødvendigvis en evne som skal rubriseres under skaperteologien. Det Nye Testamente lar oss forstå at nådegaven som del av forløsningen kan sprenge rammen for det paranormale som del av skaperverket. Misjonærer fra Afrika kan også fortelle at besatte mennesker kan ha paranormale evner så lenge de er besatte, mens de mister denne evnen etterpå. Poenget må i de tilfeller være at det paranormale knyttes til åndsmaktene. Vi må med andre ord tenke oss paranormalitet knyttet til henholdsvis skaperteologien, forløsningen (nådegavene) og demoniet.

er i vår betegnelse en total livsanskuelse, og ikke bare spesielle evner hos enkelte spesielt utrustede personer. Denne livsanskuelsen inneholder det synspunkt at det som er på «den andre siden», det usynlige, det som vi ikke kan se, er like viktig, om ikke viktigere for vårt livs mening og mål enn det synlige. Den andre siden er i denne teori bebodd av krefter og makter, avdødes ånder og store mestere. Det anses som viktig å komme i kontakt med den andre siden, for å høste visdom, nyttige erfaringer fra ånder som kanskje ifølge denne teori har gjennomlevd mange reinkarnasjoner etc. For å oppnå denne kontakten presenteres ulike slags teknikker: Shamanen har sine trommer, teosofien påkaller sine mestere, noen tyr til hallusinogener, noen bruker spiritistiske medier, og i ekstreme tilfeller ser vi også bruk av satanistiske ritualer.

Okkult virksomhet frarådes på det mest bestemte i de bibelske skrifter.

«Slik døde Saul fordi han hadde vist troløshet mot Herren og ikke hadde holdt seg etter Herrens ord, og fordi han hadde rådspurt dødningeånder».1. Krøn. 10,13.

Verset henviser til den fortelling som vi finner i 1. Sam. 28,3 ff, hvor kong Saul via et spritistisk medium maner frem den døde profeten Sauls ånd for å søke råd i krigen mot filistrene.

Roten til dette er de påbud og forbud som finnes i selve Moseloven:

«Dere skal ikke vende dere til gjenferd og spådomsånder og spørre dem til råds, så dere blir urene ved dem. Jeg er Herren deres Gud». 3. Mos. 19,31.

«Hos deg må det ikke finnes noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, ingen som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann. Ingen må drive med besvergelser, spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde». 5. Mos. 18, 10-11.

Vi ser med andre ord en klar bibelsk advarsel og et forbud mot okkult virksomhet.

Med til en okkult forståelse hører også teorien om alle tings enhet, forholdet mellom mikrokosmos og makrokosmos, troen på astrologi, og som regel også en reinkarnasjonsteori.

1. Okkultisme er en hel livsanskuelse, mens paranormalitet synes å være et fenomen som kan opptre sporadisk, og som noen mennesker synes å være utstyrt spesielt med. Ved denne grenseoppgangen blir det stor forskjell på alternativmedisinske metoder som har et okkult utgangspunkt, og de metoder som kan rubriseres som paranormale. Vi vil f.eks. ta avstand fra diagnostisering som henter materiale fra astrologi og påståtte tidligere liv.

2. Okkultisme inviterer til kontakt med den andre siden, hente informasjon og erfaring fra ånder, mestere, døde personer etc. Paranormalitet inviterer ikke til aktiv kontakt med den andre siden. Om vi imidlertid skal plassere bønnesvar i kategorien paranormale fenomen, eller for den saks skyld de beskjeder som Einar Lundby fikk, så er det langt fra likegyldig hva som kontaktes på den andre siden. Kristen tenkning gir oss oppfordringer til henvende oss til Jesus Kristus i det «paranormale» rom gjennom bønn og påkallelse, men bare han. Bibelen gir intet rom for annen aktiv kontakt¨.

For å forsøke å finne en vei mellom ensidig fordømmelse og ensidig aksept, vil vi sette oss inn i selve konsultasjonsrommet, stedet hvor behandlingen foregår. Det er her prinsippene blir anskueliggjort, og det er også herfra de sjelesørgeriske svar må hente sin referanse.

Når behandleren har et annet livssyn enn pasienten, hvordan kan en tenke seg at dette livssyn eventuelt kan overføres til pasienten.

Dette anskueliggjøres gjennom fire problemstillinger:

1. Når behandleren er passiv i forhold til formidling, men  pasienten har kjennskap til dette livssyn.

2. Når behandleren gir uttrykk for sitt livssyn, og interiøret bærer preg av samme livssyn, f.eks. gjennom en buddhafigur, vegger prydet av kroppsfigurer med inntegnede meridianer, chakrapunkter etc.

3. Når behandleren er så aktiv i formidlingen av sitt eget  livssyn at pasienten får inntrykk av at eget livssyn ikke bare er «galt», men at det også kan «bremse helbredelsesprosessen.

4. Når behandleren lar ukjente ritualer ledsage behandlingen, og ønsker at pasienten skal delta aktivt i utøvelsen av disse ritualene.

Etter min oppfatning behøver ikke dette å være et stort problem. Jeg kan ikke tenke meg at livssyn lar seg formidle gjennom nålestikk (akupunktur) eller fotsoneterapi isolert sett.

Vårt nyttigste teologiske korrektiv finner vi i 1. Kor. 8. Situasjonen er den at korinterne bærer inn kjøtt i templene ‑ som et offer til sine guder. Etter det rituelle bruk blir kjøttet båret ut til torget for ordinært salg. Dette kjøttet var billigere enn annet kjøtt som var til salgs, ettersom det tross alt var «brukt» til noe. De kristne i Korint var for en stor del fattige mennesker, og var av den grunn interessert i å få tak i billig kjøtt. Spørsmålet dukker da opp: Kan vi spise kjøtt som på forhånd har vært ofret til avgudene? Blir vi ikke «smittet» av det livssyn som kjøttritene representerer?

Etter min oppfatning gir Paulus et prinsipielt og et pedagogisk svar. Paulus tillater middagsmåltidet bestående av tempelkjøtt. Korinternes livssyn, uttrykt gjennom tempelritualene, formidles ikke via kjøttet i seg selv. Paulus synes å presentere et skapelsesteologisk synspunkt. Livssyn formidles ikke via den skapte gjenstand i seg selv, i dette tilfelle kjøtt, men eventuelt gjennom skapte gjenstanders bruk.

Dernest gir Paulus en pedagogisk reservasjon, og appellerer til de kristnes sjelesørgeriske teft: Hvis kjøttspisingen gir problemer for andre kristne, så spis noe annet. Den svake samvittighet skal vi ta hensyn til.

Slik jeg ser det, gir Paulus gjennom denne teksten et mønster for å kunne skjelne mellom gjenstand og livssyn. Dette mønsteret kan vi benytte i vår vurdering av alternativmedisinske metoder, og da spesielt i dette tilfelle hvor behandleren er passiv i presentasjon av eget livssyn.

Kjøttet har sin parallell til de alternativmedisinske metoder, tempelmyter og riter kan eventuelt ha sin parallell i forklaringsmodellene som opprinnelig har ligget til grunn for disse metoder.

Med dette er det ikke sagt noe om de alternative metoders gyldighet som behandlingsmetode.

Videre kan en tenke seg at pasienten har en annen oppfatning av hva som skjer i behandlingen enn hva behandleren forestiller seg. En plantekyndig medisinmann hos naturfolk kan gi et barn med skjørbuk helsen tilbake, selv om han kanskje har en magisk eller okkult forklaringsmodell. Barnets foreldre har kanskje kunnskap om forhold mellom c‑vitaminmangel og denne sykdom. Medisinmannens livssyn formidles ikke via naturmedisinen, og rokker antagelig heller ikke ved foreldrenes syn om hva som virkelig skjer.

Noen vil kanskje innvende at sammenligningen er uholdbar, idet vår kunnskap om hva som skjer i alternativmedisinen er så mangelfull, og at magisk‑okkulte forklaringsmodeller ligger farlig nær selve behandlingen. Til det kan det hevdes at en ikke bør sette likhetstegn mellom uforklarlighet på den ene siden, og destruktiv okkultisme på den andre siden. Hele den medisinske historie har eksempler på landevinninger der forklaringen først kom mange år etter selve oppdagelsen, og der mange slags teorier ble lansert i mellomtiden, jfr. f.eks. oppdagelsen av blodets kretsløp.

Konkluderende vil jeg altså hevde at det ikke skjer en ubevisst livssynsoverføring uavhengig av det personlige engasjement.

2.

Etter mitt syn berører dette fremdeles ikke det prinsipielle forhold til alternativmedisin og dets utøvere, men en ser klart at det kan dukke opp psykologiske problemer som det kan være vanskelig for konfidenten å forholde seg til. Livssyn formidles ikke via figurer eller tegninger på veggen, men vi skal være oppmerksom på at tillit til medisinske utøvere, ikke minst alternativmedisinere, er så stor at når behandleren også formidler sitt livssyn, så stilles pasienten overfor utfordringer, kanskje utfordringer som blir for vanskelige å forholde seg til.

1. Kor. kap. 8 kan etter min mening komme til anvendelse her også, men da gjennom den pedagogiske advarselen som Paulus presenterer. Dersom kjøttspisingen fører til din brors fall, så kutt det ut. Vi snakker da om en åndelig‑pedagogisk advarsel, selv om prinsippene tidligere er avklaret.

Vi skal imidlertid være oppmerksom på at all alternativmedisin har et holistisk utgangspunkt. Det ligger i selve grunnlaget for denne tenkningen, og er dessuten et av de viktigste argumentene mot ordinær skolemedisin. Når behandleren derfor tenker holistisk, så tenker han på hele mennesket, og ikke bare på den eventuelt syke kroppsdel. Med andre ord vil ikke bare pasientens fysiske tilstand være i behandlerens interessefelt, men også pasientens livssyn, åndelige tanker og problemer, gudsbilde etc. Selv om behandleren fremdeles skulle være «passiv» i forhold til formidling av eget livssyn, så vil interessen for pasientens åndelige liv ofte oppleves så påtrengende at det blir vanskelig å forholde seg til.

I slike tilfeller vil vi måtte gi individuelle råd, alt etter hvor pasienten befinner seg i forhold til trygghet på eget ståsted og livssynssituasjon.

Det er imidlertid ikke vanskelig å se at helhetlig omsorg, som i større og større grad også nevnes i tradisjonell skolemedisin, lett vil komme til en livssynsmessig grense innen alternativmedisinen. Man kan spørre seg om helhetsomsorg og alternativ medisin lar seg forene over tid, i alle fall når behandler og pasient har vidt forskjellige livssyn.

3.

I dette tilfelle blir behandlingsprosessen vanskeligere å håndtere fra et livssynsmessig synspunkt. Muligens kan man fremdeles si at de prinsipielle grenser ikke er overskredet, de fleste vil nok oppleve dette høyst teoretisk. Den meget trygge og ressurssterke pasient kan hevde at behandleren får ha det livssyn han selv vil, men at en selv står fast ved sitt eget livssyn. Pasienten kan videre si at han har tro på behandlingen i seg selv ‑ ut fra en helt annen forklaringsmodell enn behandlerens. Det som imidlertid står fast, er følgende:

Behandlerens forklaringsmodell og behandlingspraksis er så integrert at han ut fra et behandlingsmessig synspunkt vanskelig kan akseptere pasientens eget verdigrunnlag.

Livssynskonfrontasjonen vil etter all sannsynlighet bli så tydelig at pasienten vil oppleve å måtte velge mellom eget livssyn og behandling.

Det vil muligens også bli vanskelig for behandleren å fortsette behandlingen med bakgrunn i kombinasjonen holistisk innstilling, subjektiv vurdering og eget livssyn.

At slike problemstillinger er relevante, viser bl.a. følgende uttalelse fra en alternativmedisinsk behandler[4]:

«Den spirituelle retning oppmuntrer tro rettet mod en Gud indeni, således at individet kan udforske den kreative kapacitet i sin egen sjæl».

«Teorien om at Gud eksisterer uden for os selv, har under mit arbeijde gentagne gange vist sig at være en hindring for folk på vej mod helbredelse, og i særlig grad for folk, der arbeijder med holistiske terapeuter».

En variant av denne modellen er behandleren som «konsulterer» en avdød lege for å søke gode råd. Eller at den avdøde lege nærmest «tar bolig» i behandleren, slik at denne tar den avdøde leges navn under behandlingen.[5]

Etter min oppfatning har pasienten i dette tilfelle beveget seg inn i en behandlingssituasjon som ikke er akseptabel med utgangspunkt i en kristen vurdering. Fremdeles er det kanskje mulig å si at behandleren får ha det livssyn han selv ønsker, innbefattet frihet til å drive spiritistiske øvelser, og at det således ikke berører prinsippene om forskjellen mellom forklaringsmodell og behandlingsmetode. I dette tilfellet tror jeg imidlertid ikke denne skjelningen holder.

Det er for det første grunn til å stille spørsmålstegn ved behandlerens personlige integritet og ikke bare hans livssyn, siden han tar i bruk slike metoder. For det andre kan vi ikke anbefale en pasient indirekte å støtte en spiritistisk praksis ved å oppsøke slike behandlere[6], og for det tredje skal det godt gjøres at ikke behandlerens okkulte praksis får konsekvenser for pasienten ‑ såvel åndelig som psykisk. Med andre ord vil jeg hevde at de teoretiske prinsipper ikke lenger blir så interessante når negative konsekvenser av ikke‑prinsipiell art blir omfattende.

4.
Når behandleren lar ukjente ritualer ledsage behandlingen, og ønsker at pasienten skal delta aktivt i utøvelsen av disse ritualene.

I dette siste tilfelle er såvel praktiske som prinsipielle grenser overskredet.  Bildet fra 1. Kor. 8 kan gjerne igjen brukes. En måtte da tenke seg at de kristne i Korint beveget seg helt inn i templet og deltok i ritualene for å få tak i den beste biffen.

Behandleren har i dette tilfelle forklaringsmodell og behandlingsmetode helt integrert. Pasienten blir invitert inn i et okkult rom undergitt det synspunkt at dette er en viktig del av behandlingen. Vi kan finne eksempler på dette innen enkelte healingbevegelser og meditasjonsbevegelser. Et velkjent eksempel er den meditasjonspraksis som ble lansert her i landet for av inderen Maharishi Mahesh Yogi.[7]

Noen vil kanskje hevde at det er mulig å delta i ritualene uten å legge sin «sjel» i dem ‑ all den tid det er det behandlingsmessige man er jakt etter. Etter min oppfatning, er dette ikke mulig.

Denne problemstillingen gir tydelige assosiasjoner til de kristne i Romerriket som ikke ville delta i keiserdyrkelsen. Den gang ble det sagt at det var tilstrekkelig å delta i ritualene, mens det var opp til en selv hvor mye «sjel» en ville legge i dem. Med andre ord en klar parallell til den problemstillingen vi her presenterer. Mange kristne mennesker valgte martyriet på denne bakgrunn.

Det er imidlertid også et annet moment som er viktig å nevne: Å la seg invitere inn i et okkult rom som stiller spørsmålstegn ved den kristne Gud, eller delta i ritualer som er en henvendelse til avguderiet, avslører den forestilling at de livgivende krefter er å finne på et annet nivå eller i et annet rom enn hos den Gud som er altets skaper og opprettholder.

Jeg vil derimot hevde at så lenge Djevelen, demoniet eller avgudene aldri har skapt noe, så kan heller ikke helhetlig helse hentes der!

KONKLUSJON

Denne artikkelen begynte med Snåsamannen og hvordan hans virksomhet skal forstås. Anliggende har vært å vise at vi må skjelne mellom det uforklarlige og det okkulte. Noen mennesker kan fra Skaperens hånd være utstyrt med evner og anlegg som ikke alle har. Dette må da sees under skaperteologiens synsvinkel og ikke demoniseres. Så langt jeg kan se, er det her Snåsamannen skal identifiseres.

Spørsmålene om uforklarlige fenomener og okkultisme er også viktige og aktuelle for oss som er kristne. Hvordan kan vi møte slike situasjoner dersom eller når vi møter dem? Og hvordan bør vi forholde oss til slike fenomener? Ut fra Bibelen og kristen tro, kan vi se sentrale prinsipper for kristenlivet, og som dermed også gjelder disse spørsmålene: