FORDYPNINGSRESSURSER:
– Hva er alternativ medisin? Hva er forholdet mellom alternativmedisin og skolemedisin? Hvordan skal vi forstå bruken av den fra et bibelsk perpektiv?

Nøkkelspørsmål: Hva er egentlig alternativmedisin – og hvorfor er det så populært?

Denne ressursen inneholder både aktualiseringer og fordypningsressurser til bruk i undervisningen. Ressursen er en lettere revidert utgave av en introduksjon skrevet av Arne Tord Sveinall, en av landets fremste eksperter på sekter, og han har også mye kunnskap om nyreligiøsitet

Denne ressursen er den første i en serie ressurser om alternativmedisin. Den er tenkt som en innledning til kommende ressurser som fokuserer på spesifikke alternativmedisinske områder.

Alternativmedisin er et svært aktuelt fenomen i samtiden, kanskje særlig i forbindelse med alternativmessene som arrangerer hvert år, eller i nyhetene ved for eksempel Märtha Louises engleskole. Interessen for det holistiske og til dels overnaturlige har aldri vært større, noe som krever et bevisst og reflektert standpunkt i forhold til disse trendene.

Aktualisering

– Jeg er helt sikker på at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi forstår, sier skuespiller Guri Schanke, og er ikke alene. Industrien rundt alternative behandlingsmetoder har eksplodert. Arrangementer med klarsynte går for fulle hus uten annonsering, og bøker rundt temaet topper salgslistene. Halvparten av Norges befolkning har prøvd en eller flere former for alternativ medisin. Trenden rundt alternativmedisin kan du lese mer om i denne avisartikklene fra Dagbladet (2010)

Märthas tro på engler er ikke enestående. Nordmenn kaster seg på en alternativ religiøs bølge. Alt fra naturmedisin til healing og meditasjon er blitt veldig populært i løpet de siste årene.
Video
Helse- og livsstilsprogrammet PULS som sendes på NRK sendte 08.11.2010 et program med fokus på alternativmedisin. Hele programmet kan sees her (ca 30.min).
 
 
Økende interesse og popularitet.

Det er antagelig ingen overdrivelse å si at interessen for alternative behandlingsmetoder har vært sterkt økende de siste år.

[1] Det er bare å legge merke til hvor populære de ulike alternativmessene er blitt de siste årene. Ord som akupunktur, healing, primalterapi og bio-feedback er på vei inn i det daglige vokabular. De nevnte fire eksem­pler avslører at alternative utøvere oppsøkes av mennesker med såvel fysiske som psykiske problemer.

Mange forestillinger er knyttet til hvem disse menneskene er som kontakter alternative utøvere. For å gjøre en lang under­søkelse kort: Det er ingen spesiell gruppe mennesker, men den alminnelige kvinne og mann.[2]

Sosionom og forsker Vigdis Moe Christie har gjennom en større spørreundersøkelse kartlagt hva det er som får mennesker til å oppsøke alternative utøvere. Gjennom disse svar kom det frem to hovedgrupper av synspunkt: For det første synspunkt som går ut på at skolemedisinen er utilstrekkelig, og for det andre synspunkt som antyder at skolemedisinen enten er skadelig eller krenkende.[3] Nærmere presisert vil disse pasienter hevde at de ikke får hjelp mot en livstruende sykdom, de føler seg oppgitt, får ikke hjelp mot kroniske smerter, vegrer seg mot sterke medisiner, og opplever generelt at de ofte blir avspist med for kort tid hos de ordinære leger.

Samme undersøkelse viser samtidig at det ikke bare er det “negative” ved skolemedisinen som får mennesker til å oppsøke alternative utøvere. Det alternative har en selvstendig og positiv tiltrekning.[4] Det er interessant å merke seg at det positive ikke i første rekke er knyttet til det behandlings­tekniske, men til allmennmenneskelige behov som det å bli tatt på alvor, bli betraktet som hele mennesker hvor et vidt s­pekter av menneskelige behov blir ivaretatt, opplever at behandleren ikke ser på klokken hele tiden etc.

Noen alternativmedisinske fellestrekk:

Under studiet av de alternativmedisinske metoder vil vi snart oppdage overlappinger i tenkesett – både hva forklaringsmodell og behandlingsmetode angår. Dette gjelder f.eks. følgende:

1.

Alternativmedisinen har en holistisk innstilling, og ser bort fra kroppen som en mekanisk modell. En tenker da ikke bare i psykosomatiske kategorier[5], men på hele det mennes­kelige samspill med natur, miljø etc[6]. Vitenskapen har på mange måter hatt en dualistisk tendens helt siden Descartes[7]. Å sprenge den car­tesianske modell vil derfor for mange alter­nativ­medisinere være et mål, og bety en medisi­nsk revolu­sjon.[8]

2.

Alternativmedisinen opererer vanligvis med forklarings­modell­er som sprenger rammer for alminnelig vitenskapelig erkjen­nelse. Mye lar seg ikke forklare under henvisning til ordinære kausa­le prinsipper.
3.

Alternativmedisinen opererer vanligvis med giftfri be­han­dling. Selv om homøopatien kan bruke giftstoffer i sine preparater, o­pptrer de i ekstreme fortynninger.

4.

Pasienten antas i sterk grad å være medvirkende til sin egen helbredelse og helse.

Forholdet mellom alternativmedisin og skolemedisin.

Forholdet mellom utøvere av alternativmedisinsk og skolemedi­sinsk behandling har ofte vært anstrengt, selv om det finnes unntak. Kreft­forskeren Stig Bruset kaller rett og slett for­holdet fiendt­lig.[9] Dr. Sophie Fosså ved Radiumhospitalet presi­serer dette nærmere:[10]

“Grunnlaget for den alternative medisinen er så vidt forskjellig fra den skolemedisinske tenkemåten, at det er  vanskelig å se hvordan representanter fra begge felter kan møtes. Den alternative medisin er i prinsippet ura­sjonell og baseres ofte på irrasjonelle og subjektive erfa­ringer hos den enkelte pasient og den enkelte behand­ler.”

Alternativmedisinen vil istemme denne spenningen, men vil begrunne den annerledes enn skolemedisinen gjør. Alternativ­medisinens viktigste kritikk er rettet mot skolemedisinens opptatthet av delene – mer enn helheten. Noen, som f.eks. ­Albert Szent-Gyorgy, nobelprisvinner i kjemi, spør seg om ikke skolemedisinen er i nærheten av å gå glipp av selve livet.[11]

“I min jakt på livets hemmelighet begynte jeg min fors­kning med histologi (vevslære). Min utilfredshet med hva cellemorfologi kunne fortelle meg om livet, fikk meg til å gå over til å studere fysiologi. Men jeg fant fysiologi­en altfor innviklet og vendte meg i steden til farma­kologien. Da også dette studiet var for komplisert, kastet jeg meg over bakteri­ologi. Men selv bakterier var for innviklet, så jeg gikk ned på molekylærplanet og studerte kjemi og fysisk kjemi. Etter tyve års arbeid måtte jeg inn­rømme at for å forstå livet, må vi gå enda lengre ned, til elektronplanet, til bølgemekanik­kens    verden. Men elektro­ner er bare elektroner og har ikke liv i det hele tatt. Åpen­bart hadde jeg gått glipp av livet på veien. Det var forsvun­net mellom fingrene på meg.”

Som nevnt er den ordinære skolemedisinen, for så vidt repre­sentert gjennom et flertall av medlemmene i Den norske Læge­forening, skeptiske til alternativ medisin. Alter­nativ­me­dis­inens tenke­sett lar seg ikke forene med de aner­kjen­te viten­skapelige metoder[12], og det finnes ikke til­strekke­lige doble blindtestre­sultater som beviser behand­lings­meto­denes beret­tigelse.

På den annen side finnes også medisinere som har et positivt syn på flere alternativmedisinske metoder. Et eksempel er Vilhelm Schjelderup som bl.a. gjennom sin bok “Nytt lys på medisinen” ønsker å legge til grunn en ny type vitenskapelig tenkning, en tenkning som kanskje bryter med, eller i alle fall utvider de tradisjonelle kausalitetsprinsipper, og som heller ikke synes å være så molekylærbasert som skole­medisinen.[13]

For en utenforstående iakttaker kan det virke som om begge parter har gravd sine egne skyttergra­ver og i større eller mindre grad karikerer hverandres synspunkter: Skolemedi­sinen kritiserer den alternative medisin for å være useriøs og overfladisk, mens den alternative medisin kritiserer skoleme­disinen for ikke å tenke på det hele menneske. Selv uten å ha nevneverdig medisinsk kunnskap, så er det vårt inn­trykk at hele det medisinske behandlingsapparatapparat er langt mer opptatt av helhetlig tenkning enn for få år siden, og vi har også in­trykk av at alternativmedisinen i større og større grad forsøker å sette grenser mellom seriøs og useriøs tenkning og praksis.

Alternativmedisinens innfallsvinkler:

Å dele de alternativmedisinske metoder inn i grupper er van­skelig. Det henger bl.a. sammen med at begrepet objektivitet bare i begrenset grad er anvendbart. Flere healere sier f.eks. at oppstyret rundt en healingtest vil virke så hemmende på formidlingen av positiv energi at testen vil være uten verdi.

Videre vil mange alternativmedisinske utøvere hevde at de ikke har en tilstrekkelig forklaringsmodell, men at det er noe som virker likevel. Slike uttalelser kan f.eks. komme fra homøopa­ter.

En inndeling kunne f.eks. ta utgangspunkt i hva utøveren ønsker å helbrede. Legges det vekt på ånd, sjel eller kropp ? En slik inndeling er imidlertid alternativmedisinen helt fremmed. Alternativmedisinske utøvere tenker holistisk, hel­het­lig. Det er ikke bare lunger eller rygg som er i fokus, men den totale livssituasjon. Hvorfor vil du bli frisk, ble en pasient spurt en gang. Er ikke det bare å vende tilbake til den livssituasjonen som gjorde at du ble syk ?

En annen type inndeling kunne være å undersøke hvilke midler som brukes i behandlingen. Klassifikasjonen kunne da se slik ut:[14]

            1.         Behandling med ord og trance.
            2.         Behandling med manipulasjon i form av ytre påvirk­ning med massasje eller nåler.
            3.         Behandling med medisin.

            4.         Behandling med apparater.

En slik klassifikasjon er selvsagt anvendbar, men en vil i en rekke tilfeller støte på betydelige overlappinger, der behand­lere bruker flere typer midler.

Vi tror en vel så anvendbar inndeling er å klassifisere be­handlingsmetodene etter den forklaringsmodell som ligger bak. Selvsagt vil vi også her støte på overlappinger, men vi tror i det minste at klassifikasjonen blir mer interessant.

I første rekke fremstår da følgende fire grupper:

1. Behandlingsmetoder som bygger på en energetisk forståelse av menneske og univers. Behandlingens hensikt er å sikre livsenergiens frie flyt. Jfr. f.eks. aku­punktur og healing.

2. Teknikker som baserer seg på formidlet kunnskap fra en universell intelligens, f.eks. Silva-metoden, spiritistisk kontakt med avdøde leger, innsiktsfulle ånder, hjelpere og mestere, f.eks. teosofisk inspi­rerte healing­metoder etc.

3. Metoder ­som utfordrer tradisjonell vestlig vitenska­pelig tenkning på en grunnleggende måte, uten å hente sin inspirasjon fra en okkult virkelig­hets­forståelse. Vi tenker f.eks. på det holografiske prinsipp, d.v.s. den teori at hver del in­neholder informasjon om hel­heten. Jfr. f.eks. sonete­rapi og iris­diagnose. I det hele tatt viser vitenskapelig historie at en til stadighet har funnet det nødven­dig å endre på vedtatte mønstre og tankebaner.

4. Katharsismetoder, d.v.s. metoder som ser på “rensel­se” som en grunnleggende vei til helse. I første rekke finner vi her enkelte relativt nye psykotera­pimetoder, f.eks. Janovs primalterai og Lowens bioenergetikk.

* Det kan diskuteres om det i denne presentasjonen burde vært tatt med en femte gruppe, nemlig teknikker og metoder av typen “posi­tiv tenk­ning”, “mind-power” etc. Vi har imidlertid valgt å omtale slik tenkning separat når det har vist seg nødvendig, uten å nevne dem i en egen gruppe.

 


[1]    Det er bl.a. påvist at halvparten av alle norske kreft­ pasienter oppsøker alternative utøvere. Stig Bruset: Kreft og jakten på mirakler, s. 9.
[2]           Vigdis Moe Christie: Den andre medisinen, s. 50.
[3]           Ibid – s. 53.
[4]           Ibid – s. 83.
[5]           Psykosomatikken trekkes forøvrig ganske langt. Jfr. f.eks. samtalen mellomonkologen Carl Simonton og Capra om at katatont schizofrene mennesker ikke utvikler kreft. Visdom 2000, s. 200.
[6] “I en snevrere forstand betyr holisme å betrakte alle aspekter av den menneskelige organisme som gjensidig forbundet med og avhengig av hverandre. I en videre forstand betyr det dessuten å erkjenne at organismen står i et evig samspill med de naturlige og sosiale omgivel­ser”.
Den medisinske antropolog Margareth Lock i samtale med Fritjof Capra. Visdom 2000, s. 175.
[7] Se avsnitt om Descartes i det historiske kapitlet mot slutten av boken.
[8] Capra: Vendepunktet, s. 110.
[9] Bruset s. 16.
[10] Fosså S D: Tidsskrift for den norske lægeforening 1986;­ 8,106, s. 684-5.
[11]Bruset, s. 31.
[12] Følgende eksempel er hentet fra Wulff, Pedersen og Rosen­        berg: Medicinsk filosofi s. 47-48: “Homøopatien er et godt eksempel på en veletableret uortodoks terapeutisk skole, som er lige så spekulativ som humoral-patologien­…….­og det synes slet ikke at genere homøopa­terne, at de somme tider anvender medicin i så svage koncen­trationer, at hver dosis i gennemsnit inde­holder ­mindre end ét molekyle af den”a­ktive” substans”.
[13] Som et apropos til forrige notes homøopati-kritikk: Nytt lys på medisinen – s. 255: “Vi må trekke den slutning at den homøopatiske faktor er bundet til løsningsmidlet og ikke til utgangsstoffets molekyler. Og likevel må den             være knyttet til dette utgangsstoffet som et slags bilde, og for­midle infor­masjon om dette kjemiske stoffet på en slik måte at den kan virke på organismen i overensstem­melse med likhetsprinsippet.
[14]Jesper Norup Nielsen: “Naturlæger mellem shamanisme og videnskab”, s. 110.
Print Friendly, PDF & Email