Ord som ”religion” eller ”hellig” kan klinge vel pompøse i møte med den nye hverdagslige åndeligheten som nå vokser fram , ofte kalt ”New Age”. Her er poenget nettopp å være ubundet av religiøse tradisjoner, trosbekjennelser, kultus, gudshus eller kirker. Denne ”religion smurt tynt utover” (Gilhus/Mikaelsson) krever en religionsdefinisjon som er tilpasset denne nye virkeligheten. Her er det individet selv som ”plukker og velger” (Berger) mellom de ulike tilbud på det religiøse marked. Man snakker om en ”subjektiv livs-åndelighet”, ja, en subjektivering av selve gudsbegrepet (Heelas) som kullkaster sentrale bærebjelker i hele vår vestlige kulturtradisjon. Denne kultur har – religiøst sett – vært bygget på den semittiske bokreligionen kristendom med dens skapergud (”Vårherre”) og den ”selvsagte” troen på Jesus som alles frelser. Denne religions tilbakegang kompenseres med fremgang for andre religionsformer. Den kulturelle overgangfase vi dermed befinner oss i setter krav til et graderbart religionsbegrep – uten altfor klare ytre avgrensninger – som kan fange opp den gradvise overgang mellom ulike religioner og – ikke minst – den gradvise overgang mellom religion og ikke-religion som er så typisk for vår tid, spesielt innen alternativ terapi. Religionsbegrepet er med god grunn et hett tema i den aktuelle faglige religionsdebatt, også her hjemme (jfr.Gilhus/Mikaelsson: Nytt blikk på religion Pax 2001 og samme forf: Hva er religion? Universitetforlaget 2007; Krogseth/Hjelde: Religion – et vestlig fenomen? Gyldendal 2007).

Som arbeidsredskap i dette feltet egner det seg – etter min mening – bedre å arbeide ut fra begrepet ’religiøsitet’ (som jeg setter nokså likt ’åndelighet’) enn det mer tunge (og tungt definerbare) ’religion’. Med ’religiøsitet’/’åndelighet’ tenker jeg da primært på religiøsiteten i menneskets eget indre (parallelt med fenomener som: kunstneriske ferdigheter, musikalitet, emosjonalitet, evt. seksualitet) , mens man med ’religion’ forbinder ”hele pakken”, det vil si med alle de konkrete, organisatoriske og kulturelle følger religiøsiteten bærer med seg i den samfunnsmessige virkelighet. Definisjonen bør være både substansiell (si noe om hva religiøsiteten er) og funksjonell (si noe om hva religiøsiteten gjør). Gudsforestillinger bør unngås i selve definisjonen da det i for stor grad avspeiler et vestlig (semittisk) ståsted. Den bør være universelt anvendbar – både på gamle og nye religioner – ettersom vår tids religiøsitet etter sitt vesen er global. Samtidig må vi vedkjenne oss den begrensning at vi (nødvendigvis) betrakter religiøsiteten fra vårt eget vestlige ståsted, i en vitenskapelig kulturtradisjon som har for vane å dissekere og splitte opp tilværelsen mer enn hva Østens tradisjoner pleier å sette pris på. Forskeren må være seg bevisst på at også hun/han er et kulturprodukt, og forsøke å balansere dette best mulig overfor det objekt som skal utforskes. Det beste begrep for å kvalifisere religiøsitet er etter min mening ordet ”oversanselig”, som gir like god mening i en østlig (hinduistisk/buddhistisk) sammenheng som i en semittisk (jødisk/kristen/muslimsk). Det fanger også opp nyreligiøsitetens spenningsforhold til de moderne (darwinistiske) vitenskaper. Graden av religiøsitet vil med nedenstående definisjon komme fram på to punkter, nemlig når det gjelder (1) hvor vesentlig dette oversanselige er i ens liv og (2) hvor klare forestillinger man har om det. Jeg er da – pr. dags dato og med alle forbehold – landet på følgende arbeidsdefinisjon:

Å være religiøs vil si å ha som vesentlig i sitt liv noe oversanselig, som sprenger rammen for – og gir mening til – den daglige virkelighet.

Dagbladkrisen – et tegn i tiden.

Dagbladets hundreårige kamp for sekularisering – særlig i form av kritikk av kristelig sneversyn – kan ved første øyekast synes å være vunnet. Samtidig daler etterspørselen etter avisa og det varsles radikale nedskjæringer. Var seieren egentlig et slag i luften? En vegrydder for alternativ åndelighet? Og dette gir anledning til å stille de dypere spørsmål: Er den generelle sekulariseringshypotesen brutt sammen – og hvilken hypotese skal i så fall erstatte denne? Blir det renessanse for ”homo religiosus” -hypotesen om at mennesket er av natur religiøst? Eller bør man kanskje heller hevde som en velbegrunnet hypotese – utfra empirien – at samfunnet som sådan er uhelbredelig religiøst, og at dersom man fjerner en religion som kulturgrunnlag er det bare å sette seg ned og vente på neste religion?

Samtidig med Dagbladets sekularistiske ”seier” utviklet samme avis seg etter hvert til å bli et av landets fremste marked for alternativbølgen. Ingen annen avis har et tilsvarende annonsemarked for spåkunster, astrologi og healing som nettopp denne avis. To tidligere redaktører (Hans Fredrik Dahl og Jahn Otto Johansen) har senere konvertert til katolisismen. Sistnevnte spår avisens snarlige undergang. Det er ikke bruk for den lenger. Det er for øvrig betegnende for avisens forhold til religion at da de i sin tid skulle referere Habermas` foredrag om ”Religion in the public sphere” i forbindelse med hans mottagelse av Holbergprisen (29/1105), klarte de ikke å få med seg hans hovedpoeng: den klare dreining vekk fra sekulariseringshypotesen mot en mer positiv vurdering av religionens rolle i samfunnet. Diskusjonen omkring en sekularistisk forståelse av samfunnet har siden vokst i styrke: er det naivt å tro at man kan fjerne et religiøst kulturgrunnlag uten at man samtidig bereder veg for alternative former for religion? Dagbladet har alltid vært forbilledlige når det gjelder å slippe fram synspunkter man er uenig i. Et intervju med undertegnede hvor jeg gjorde Dagbladet og Humanetisk Forbund ”medskyldige” i oppblomstringen av nyreligiøsiteten sto å lese på Dagbladets nettutgave få timer etter at mine påstander var kommet på trykk i Vårt Land 14/8 07. (Jfr. debatt i Vårt Land mellom undertegnede og Kaja Melsom 21/8 og 28/8 07).

Ånder og åndelighet.
Det bør understrekes at gjennom hele nyreligiøsitetens historie har åndetroen vært sentral. Det gjelder både avdødes ånder (spiritisme), engler og naturånder. Troen på at det finnes en usynlig verden av ånder, som lever tett inn på v år verden, kjenner vi også fra norsk folketro (alver, nisser, hulder, skrømt, spøkelser) og fra absolutt alle kjente etniske samfunn. Åndetroen ligger latent, ser det ut til, i hele menneskehetens ”ryggmarg”, og ble under navnet ”animisme” (E.B.Tylor) lenge betraktet som menneskehetens ur-religion. Den danner også en slags grasrot-religiøsitet innenfor de store religioner som i og for seg anser ånde-kontakt som mindre essensielt å tilstrebe for de troende (islam, kristendom, buddhisme). Når da den offisielle religion (i vårt tilfelle kristendommen) mister grep om massene, forsvinner også den kritiske holdning til åndeverdenen som ligger implisitt i kristendommen (avspeilet f. eks norske folkeeventyr), og vi får en veritabel renessanse av denne form for religiøsitet.

Jeg vil hevde at åndetroen i de senere år er blitt det mest profilerte enkeltfenomen i hele den nyreligiøse bølge. Her har man også har ganske detaljerte oppfatninger og forklaringer av den åndelige verden f. eks. om ”hvileløse ånder” – som står i spenning til den anti-dogmatisme som ellers kjennetegner denne bølge. Nyreligiøsiteten spiller på lag med folkereligiøsiteten og dens etablerte forestillinger. Margit Sandemo har bidratt mye til dette, det samme gjelder hele filmindustriens enorme interesse for åndeverdenen, også som en del av grøsser-genren ((Rosemarys Baby, Eksorcisten, Omen, Twin Peaks, X-files, Hospitalet, Fearies etc.). I senere år har reality-serien ”Åndenes makt”, opprinnelig dansk, vakt enorm oppsikt i hele Skandinavia. Her spilles det på både nysgjerrighet og – ikke minst – angst. Konseptet med ånder i hus som blir fjernet av en åndeekspert (en ”klarsynt”) har gått gjentatte ganger i TV og ukeblader, og må forventes, sammen med andre lignende program, å ha en stor innvirkning på virkelighetsforståelsen til folk flest. Profesjonelle husrensere annonserer både i aviser (også Dagbladet) og i alternativbevegelsens magasiner. Prisen ligge på ca kr 1000 pr. husrens. Spiritisme blant ungdom – som lørdagsunderholdning – er et vel kjent fenomen. En gallupundersøkelse jeg var med å utforme finner at 22 % ”i stor grad” mener at ”det er mulig å få kontakt med døde mennesker”. Påfallende er at yngre (16-24 år) scorer aller høyest: 30% mener slik åndekontakt er mulig. (Gallupundersøkelse av KPK gjennom Visendi 17/1 2007). I tillegg til troen på dødes ånder kommer andre former for åndetro, så som naturånder, engler (med en stadig mer detaljert englelære), demoner etc.

Märtha-effekten.
Märthas engleskole (Astarte Education.no) ble den fremste ”snakkis” i sommer-Norge 2007. Gjennom kontakt med hester kom hun på talefot med engler, noe som igjen fører til at hun mener å finne sitt sanne Selv, som er Gud, noe som atter innebærer en healing-effekt. Gjennom kostbare kurs – over to år – forespeiles alle som deltar å få kontakt med en engel allerede etter en måneds tid. Hardest i angrep var Dagbladet, med tallrike førstesider som bl.a. dro hennes mentale tilregnelighet i tvil (13/8 07). Fire av 10 nordmenn tror som Märtha, slår VG fast. Endelig er healing blitt stuerent (VG-nett 24/7 og 25/7). Hele det norske alternativmiljøet jubler over prinsessens nye åndelige identitet. VG intervjuer en rekke av dem (VG Nett 240707), og presenterer en undersøkelse som viser at 44% tror på engler, 43% tror ikke, mens 13% er usikre.

Alternativbladet ”Visjon” (4/2007) slår saken stort opp. Og i ”Astrologisk Forum” utropes hun – etter grundige astrologiske kalkyler – til mulig ”dronning for Vannmannens tidsalder” (3/2007).

Det som var et randfenomen (på 80-tallet kjent undernavnet ”New Age”) er nå blitt et mainstream-fenomen i samfunnet. Forandringen er så dyptgripende at man kanskje må snakke om et ”sedskifte”, spesielt når det gjelder folks gudsforestilling. ”Innbyggerne i alle Nordeuropeiske land gjennomgår en periode med den mest radikale forandring siden kristendommen slo rot i disse land” slår Paul Heelas fast og han tilføyer: ”More exactly, it appears that belief in the sacred of inner-life spirituality is becoming more popular than belief in the sacred of transcendent theism” ( Paul Heelas: ”The spiritual revolution of Northern Europe: Personal beliefs.” i Nordic Journal of Religion and Society No 1 2007, s.1). Dette ble skrevet et halvt år før Märthas engleskole var et faktum. Hennes framtreden på New Age-arenaen er da å forstå som en bekreftelse på det som en del sosiologer og religionsforskere lenge har skjønt, at det dreier seg om en kulturforandring som allerede har funnet sted. Samtidig må det forventes at dette setter ytterligere fart i prosessen. Saken vakte enorm internasjonal oppmerksomhet, og ble referert i tallrike vesteuropeiske medier, ifra det islandske ”Vikublad” til det franske ”Le Figaro”. De fleste slår dette opp som en sensasjon. I virkeligheten er det resultatet av en sammenhengende og nokså forutsigbar prosess gjennom de siste 30-40 årene.

Tilstede på Alternativmessen 2007: en personlig rapport.
Alternativmessa i Oslo er den største i hele Europa og har fra og med 2006 vokst ut av Oslos storstue, Spektrum, og over til Vallhall Arena. Nærmere 20 000 var innom helga 16-18 november 2007. Man kunne bese 350 forskjellige utstillere, motta healing, psykisk kirurgi m.m., eller overvære noen av de 500 forskjellige foredrag, seanser eller paneldiskusjoner som finner sted, 15-20 parallelt til samme tid. Alt er ryddig og oversiktlig satt opp i et rikholdig messeprogram. Det råder en vekkelses-stemning i hele lokalet. Man kan vel kalle det Märtha- effekten. Folk er glade, det er god og positiv innstilling overalt, noen ligger i dyp hviletilstand mens de mottar ulike former for terapi og massasje. Fra midtscenen høres sjamanistiske sanger og trommelyder gjennom en kraftige høyttalere.

Pionerene: Under disse messene, helt siden starten i 1993, har jeg oppsøkt den stand som bekles av selve pioneren for alternativvekkelsen i Norge, Harald Thiis med ektefelle Benedicte. Også her merkes Märtha-effekten. Aldri har jeg sett disse to så strålende som i år. Grunnen er den status den alternative spiritualitet har fått gjennom prinsessens engleskole, Astarte education. Messen kan ha ulikt preg fra år til år. Noen ganger ligger vekten på det etniske, spesielt indianske. Andre ganger er det krystallene som dominerer bildet, andre år kan det være helende lyd. Et rask blikk på programmet viser at helende lyd/overtonesang er sterkt framme også i år. Men aller mest fokus ligger på englene. Engler, som her like gjerne kalles ”hjelpere” eller ”guider”, er nærmest allesteds nærværende på messen, samtidig som helende lyder høres overalt. Jeg konsentrerer derfor i år oppmerksomheten om disse to fenomen, og vil beskrive mine observasjoner samtidig som jeg knytter noen generelle merknader til disse.

Healing og identidetskrise: Etter en runde i selve hallen drar jeg innom et foredrag med demonstrasjon av lydhealing ved den relativt unge Lena Margrethe Paalviig fra Harstad. Hun har drevet med dette fra 2002 og har utdannelse fra «International Scool of Sacred Sound». Hun holder jevnlige kurs i lydhealing og stemmefrigjøring, og legge mye vekt på å utvikle hals-chakraet. Hun bruker veldig mye av tiden til å fortelle om hvordan ulike kurs brakte henne fra en frustrerende tilværelse til et meningsfullt liv som lyd-terapeut. Mot slutten holdes det en kollektiv meditasjon. Alle blir bedt om å lukke øynene mens hun spiller en cd med monotone lyder. Hun går så rundt blant de mediterende mens hun lager overtonelyder som veksler med lydene fra cdspilleren, hvoretter møtet avsluttes med invitasjon til videre kurs. Hun skriver i en kurspresentasjon fra 2006 (http://kulturverkstedet.no/nyhetsbrev/oktober06/lydhealing.html) følgende:

Litt om meg:
Jeg var så utrolig heldig å vokse opp i en fiskarbondeheim, der jeg var minst i en stor søskenflokk.
Min far var en fantastisk forteller, og jeg vokste opp med utrolig sagn, myter og selvopplevde «eventyr»,
noe som lærte meg tidlig at det meste er mulig, og at det kun er jeg som setter mine begrensninger.
Jeg valgte å bli født inn i dette livet med en til tider vanskelig tilstand av astma,
og dette har vært med på å prege hele livet mitt.
Spesielt når det viste seg at jeg ikke kunne vokse den av meg….
En forverring av sykdomsbildet i voksen alder, gjorde at jeg til slutt ble nødt til å se meg om etter andre utveier enn den tradisjonelle medisinen, og det ledet meg inn på en spennende selvutvikling gjennom Silvametoden, div meditasjonskurs, reikikurs; først innom tradisjonell Usui og siden til grener som Karuna og Kundalini. Tarotskole, Naturterapi med massasje og soneterapi, TankefeltTerapi, Reisen, Numerologi, for å nevne noe, og ikke minst det som har betydd mest; Chris James’ International School of Sacred sound.
Sistnevnte har vært uvurderlig mht til å bedre min tilstand, som var oppgitt av legene for et par år siden….Uansett hva du velger å gjøre videre!! MELD DEG PÅ KURSET MITT VED Å RETURNERE DENNE MAILEN TIL KULTURVERKSTEDET!

Vi møter her noe som er veldig slående i nyåndeligheten i de senere år: alternativterapi som metode til å finne seg selv og – ikke minst – sin plass i livet, sitt yrke. Vi regner nå med 10-15 000 slike i Norge. Terapeut-utdannelsen har eksplodert, og enkelte senter har nå terapeututdannelse som et hovedsatsningsområde (f. eks. Aruna senter i Oslo).

For å forstå prinsesse Märthas veg inn i nyåndeligheten er dette et meget viktig perspektiv. I et ti siders intervju med ”Henne” (nr16, november 2007) forklarer hun hvor vanskelig det var for henne å bare ha en identitet definert utenfra som ”prinsesse”, og hvor viktig det var for henne å etablere en egen plattform, en egen identitet å basere sitt liv på. Nyåndelig terapi ble denne nye plattform, som terapeut i engleskolen, Astarte Education. Dette mener hun er fullt ut forenlig med kristendom, ettersom engler er noe man kontakter uten å tilbe dem. De er ”hjelpere” i prosessen til å erkjenne sitt sanne selv som gud, sier hun. Vi ser at identitetsproblematikken er og blir det vesentlige i nyåndeligheten. Identitet handler både om generell virkelighetsforståelse, religion og menneskesyn. Men samtidig handler det svært mye om hva man gjør. I prinsessens egne øyne, som hos de fleste andre nyåndelige, handler dette ikke om å gå inn i en ny religion, men om å finne seg selv og å få en meningsfull hverdag. Det er først i et utenfraperspektiv at dette rent religionsfaglig må betegnes som en ny religiøs livsorientering.

Engledebatt: Så beveger jeg meg videre til den tillyste paneldebatt om engler. Det er ca 100 frammøtte og på podiet sitter profilerte personer innen alternativmiljøet samt representanter for tradisjonelle religioner i Norge. Alle er enige om at engler finns.

Møteleder, Øyvind Solum, lederen for hele Alternativmessen, starter med å si at han selv har selv møtt engler, og beskriver dem som ”lysvesener” med viljer. Han ser dem både med åpne og med lukkede øyne, og han vet egentlig ikke om de bare eksiterer inne i oss. Uansett var det slike englebesøk som satte i gang hans alternative søken, forteller han, og betoner at disse syner må kobles sammen med sunn fornuft. Ikke alt på denne messen er like bra, vi må ha en kritisk sans samtidig som vi er åpne. Han beklager at det er så mye redsel for åndelige opplevelser i Den Norske Kirke, som representerer, en undertrykkende dogmatisme, en utdatert blodfattig tro, etter hans mening. Nyåndeligheten kommer som en nødvendig frigjøring fra dette.

Morten Eriksen presenteres som kursleder i englekontakt og han beretter om tallrike syn av engler. ”De vil ha oss til å forstå at vi er guddommelige vesener”. Han har også møtt negative englemakter, ja fanden selv. Men da inviterer han dem inn i det lyset han selv er i, sier han, og er ikke redd disse vesener. De representere dypest sett våre egne mørke sider.

John Opsahl presenteres som mystiker og har etablert en helt ny healingmetode, vibrapati. Han driver Oslo Vibrapatisenter med et trettitalls ansatte. Han har et gjennomført østlig-panteistisk grunnsyn: alt er en enhet og derfor er det ingen motsetning mellom godt og ondt. Alt er Gud, jeg er Gud. Det onde er en del av ”den store kjærligheten”.

Rune Amundsen, regresjonsterapeut, bekrefter dette østlige grunnsynet. ”Ondskap er kjærlighet i forkledning”. Mennesker i dag trenger ikke prester. De forteller oss at vi er født i synd. Nei, det er feil. Vi er født i glede! Mennesket i dag er annerledes enn før. Det har sin egen indre åndelige autoritet. Prester og kirker er unødvendige.

Notto Thelle, kirkens representant, mener at man dermed ikke tar ondskapen nok på alvor. Men generelt sett er han ganske positiv til alternativbevegelsen, særlig meditasjonsbevegelsene. Det er bra å eksperimentere med slike opplevelser. Kirken har tidligere demonisert dette, men heldigvis er det blitt mye bedre de senere årene.

Eli Rygg er den som tar forsamlingen med storm. Hun er, som alle de andre, overbevist om at engler finnes, for barna kan jo se dem, ”det er mer mellom himmel og jord”. Hun aldri har møtt noen av disse vesener selv, men er åpen for åndelighet i alle retninger, på tvers av alle religioner.

Lynn Feinberg er jøde og snart ferdig utdannet rabbiner. Engletroen er sentral i jødedommen får vi høre, særlig innen kabbala, og ifølge hassidismen er hvert menneske skapt med en gnist av Gud i seg.

Mediumseanse: Så er turen kommet til å besøke en mediumseanse med Naomi Sol. Programmet (s.5) lover på forhånd englebesøk: ”Jeg ser og hører alle typer åndsformer. Jeg vegleder deg inn til ditt høyeste jeg. Vi snakker med hjelperne, åpner chakra og åpner for kanaliseringskraften i dere alle. Jeg forteller flere i salen om deres hjelpere. Mange englevesen kommer på besøk til oss. Vi avslutter med meditasjon med åpninger. Sterke kontakter”.

Hun starter med noen sterke lyder, rått og uartikulert. Så sier hun at vi, for at dette skal fungere, må lå være å tenke. ”Vi kan ikke bruke det her”, sier hun og peker på sitt hode, ”dere er enige? Greit?” Fra nå av er det bare intuisjonen som gjelder. Hun ber de fremmøtte se for seg en lyskule framfor seg og deretter trekke denne lyskule inn i sitt hjerte-chakra, for derved å åpne seg for den åndelige verden. Deretter skal man fokusere på panne-chakraet, med suggererende stemme sier hun ”noen av dere kjenner et svakt trykk, andre en slags kløe, akkurat som det vokser et horn ut”. Alle frammøtte sitter bergtatt, de fleste med lukkede øyne. Selv kjente jeg…… Hun ser mange engler rundt de fremmøtte, og kan også se deres tidligere liv. ”Det er mye indianere her”. Hun nevner også åndene som bor i hus. ”Før du flytter noe i hjemmet ditt, spør åndene først”. Etter hvert går hun rundt i salen (med mobil mikrofon) og beskriver hva hun ser mens hun henvender seg til de fremmøtte.

”Dere tre har satt dere sammen fordi dere har vært sammen i et tidligere liv”. ”Dere har vært hekser, egentlig var det noe positivt”. ”Dere to har levd et tidligere liv på en helt annen planet i verdensrommet” (hun nevner navnet på en planet i en fjern galakse). ”Du har mange rundt deg, som passer på deg”. ”Jeg ser en mann i sjøuniform – han heter Johan. Han vil at du skal skrive noe. Ta kontakt med meg etterpå”. ”Du har en nydelig dame rundt deg, med store brune øyne”

Mot slutten kommer hun inn på karmas lov, alt vi sier og gjør skaper karma, god eller dårlig. Så forklare hun at man kan avbestille sykdom. Du skal si til deg selv ”Jeg er helt frisk, jeg tåler alt jeg spiser”. Selv skader av røyking kan man eliminere på den måten. Til slutt ber hun folk lukke øynene og se for seg et dyr. ”Det er ditt kraftdyr som du skal ta med deg hjem”. Det hele foregår i en lett og småmorsom tone. ”Var ikke dette kult, kjempeållreit? Ta vare på hverandre, men mest på deg selv. Du selv er viktigst. Takk for i dag”.

Vi ser at denne ene seansen inneholder et bredt spekter av nyreligiøse forestillinger, noe som forsterker inntrykket av at New Age har et visst enhetlig preg, selv om det er en paraply med utallige aktører. På bussen hjem fra messeområdet fortsetter praten blant folk. ”Ja, jeg så englene, det sto en på hver side av senga….”. Det er vekkelse i luften. Sommerens ”snakkis” handler om mer enn prinsesse Märtha. Hun gir en sterk legitimitet til den alternativreligiøsitet som fra før av var ganske utbredt.

Nyreligiøsitet, New Age, nyåndelighet – en enkel oppsummering.
Med nyreligiøsitet mener vi i hovedsak de siste 100-150 års nye religioner og religiøse trender, som har utviklet seg gjennom flere faser. Dette skjer internasjonalt – først og fremst i USA – men slår samtidig nokså raskt inn i vårt eget hjemlige miljø.

Fase I: en religiøs oppblomstring i andre halvdel av 1800-tallet oppsto i protest mot kirke-religionen og mot den vitenskapelige materialismen. De hentet inspirasjon fra Vestens okkultisme (spiritisme, ordensmystikk, teosofi) og Østens mystikk (indisk religion). Okkultismen var særlig representert ved Helena P. Blavatsky (1831-1891) – som ofte regnes som nyreligiøsitetens «moderskikkelse», Annie Besant (1847-1933), som etterfulgte henne som leder av Det Teosofiske Samfunn, og Rudolf Steiner (1861-1925), som ble opphavsmannen til antroposofien og etter hvert har fått status som den hyppigst siterte autoritet innen hele nyreligiøsiteten. Østens mystikk var særlig representert ved Swami Vivekananda (1863-1902) og hans Vedanta Society. Han ble etterfulgt av en lang rekke indiske guruer. Deres kall var å berge Vesten fra modernismens og materialismen fare ved hjelp av Østens åndelige visdom.

Fase II (60-tallet): ungdommen blomstrer. Dette skjedde i forbindelse med ungdomsopprøret på 1960-tallet. Mange gikk vegen fra sekulære, politiske ideologier (spesielt etter 1968) og over til åndelige frelsesveger av ulike slag. Hippier valfartet til India (for å finne” seg selv”) og Østens guruer vant gjenklang blant Vestens popidoler (bl. a. The Beatles). Meget forskjellige bevegelser – som Children of God, Hare Krishna og Satan-kirken – blomstret opp i dette miljø.

Fase III (70-tallet): bevegelsene blomstrer. Antallet bevegelser vokser nå enormt, både i antall og omfang, men begynner å stagnere etter som de første store sekttragedier melder seg (Folkets Tempel 1978). Pr. i dag har rundt 100 retninger etter hvert nådd Norge. En kartlegging av de viktigste ser slik ut:

• Okkult-inspirerte retninger: Det Teosofiske Samfunn, Antroposofisk selskap, astrologiske foreninger, spiritisme-foreninger, Rosenkorsordenen, Eckankar, Kosmologi, Summit Lighthouse, Tara Community, Linbu, White Lodge, Norsk Esoterisk selskap m.fl.
• Østlig-inspirerte retninger (gurubevegelser): Fra India:Trancendental Meditasjon, Hare Krishna, Ananda Marga, Skandinavisk Yoga, Osho, Sai Baba, Chinmoy, Divine Light Mission m. fl.. Fra China: Falun Gong, tallrike terapiretninger.
• Islam-inspirerte retninger: Ahmadiyya, Bahai, Subud.
• Kristendoms-inspirerte retninger: Her har man de såkalte «rene menigheter» (Mormonene, Jehovas vitner, Armstrong-bevegelsen); «åndsfyldebevegelser» (Way international, Branham, (kr. variant: Trosbevegelsen)); «disippelbevegelser» (Children of God, Den Forente Familie);»nygnostiske bevegelser» (Swedenborgianere, Christian science, Kristensamfunnet).
• Inspirert fra natur-religioner (nyhedendommen): nysjamanisme, hekser, åsatro, Findhorn (som videreføres i New Age).
• Andre særegne bevegelser er Rastafari, Mahikari og Scientologi. Clonaid lanserte i 2002 kloning av mennesker som veg til evig liv. I en klasse for seg står satanismen som en rendyrket protestreligion.
• Ekstreme sekter har i utlandet utløst store tragedier: I 1978 begikk over 900 medlemmer av «Folkets Tempel» rituelt selvmord i Guyana. I 1994 omkom 86 medlemmer av » Branch Davidians» i en selvmordsbrann i Texas. I årene 1994-97var det flere massakrer/selvmord i «Soltemplets Orden» i Sveits og Canada, som har kostet 70 mennesker livet. I 1995 gjennomførte den japanske sekten Aum Shinri-kyo gassangrepet på undergrunnsbanen i Tokyo hvor 12 døde og 5000 ble skadet. Påsken 1997 begikk 39 mennesker et velregissert selvmord i den fredelige californiske ufo-sekten «Himmelporten». Mars 2000 ble mer enn 300 fra ”Bevegelsen for gjennopprettelse av de ti bud” i Uganda brent til døde i en kirke. Ytterligere 700 lik ble funnet nedgravd på sektens område. Satanismen (etablert av LaVey i 1969 kan også sies å høre hjemme i denne gruppen, men har – tross sitt skremmende navn – ikke medført lignende sekttragedier, selv om påstander om dette (barneofringer og lignende) ofte framsettes. Magi står sentralt, men ”Satan” er for dem et hedonistisk-pessimistisk image, ikke noe man tror på. Denne livstolkning lever videre innen såkalt ”black metal”-musikk, hvor Norge ligger på verdenstoppen.

Ser vi nyreligiøsitetens utvikling under ett, kan vi nå bestemme dens kanskje viktigste utviklingsfase: Fase IV (80-tallet): New Age-paraplyen folder seg ut. Prosjektet her blir å forene de mange nye bevegelser i en samlende visjon (Marylon Ferguson): forestillingen om en kollektiv hevelse av menneskehetens bevissthet som er så gjennomgripende at det, pga kosmisk-astrologiske krefter vil bane vegen for en ”ny tid”, Vannmannens Tidsalder. Viktigst her blir da det som var felles for de fleste nyreligiøse retninger, nemlig følgende tre momenter: (1) tanken om å forene alle religioner (2) tanken om en guddommelig kjernekraft i mennesket som ligger latent og (3) metoder til å frigjøre denne energi, (ved yoga, healing etc.). Målet for det hele er at mennesket finner sitt sanne Selv.

Mens de mange bevegelser gjerne hadde en autoritativ «mester» (som i noen tilfelle anses som Messias for vår tid), fokuseres det nå mer og mer på at mennesket er sin egen ”Mester”. Alle forsøker å appellere til Vesten ved å hevde at deres opplevelsesmystikk er vitenskapelig fundert (jfr. utrykket «åndsvitenskap»), og ved å hevde at de har den sanne kristendom, som Kirken har sviktet. Den kraft som fyller kosmos og enkeltmennesket benevnes derfor ofte som «Kristus»-energien. Jesus var en vismann som reiste til Østen og derigjennom fikk den store mystiske erfaring av Kristus-energien som alle mennesker kan oppnå. Dette er meget sentralt i New Age bevegelsens selvpresentasjon, som forsøkte å samle de tallrike nyreligiøse bevegelsene under samme paraply under navn som «alternativbevegelsen» eller ”alternativt nettverk”. Etter hvert ble fokuset på en ny tidsalder dempet noe mens healing – særlig inspirert fra kinesisk taoistisk medisin – får mer og mer vekt.

I fase V (90-tallet) skjer det avgjørende at folkereligiøsiteten blir nyreligiøs. Ord som ”Gud”, ”dyd” og ”udødelighet” dreies i retning av Selv-fokusering, økologisk livsstil og reikarnasjon. Samtidig skjer det en dreining mot det etniske, og man kobler seg mer og mer på den tradisjonelle folketro angående sjamanisme, magi, helbredelseskunster og – ikke minst – åndetro. Denne syntese representeres først og fremst ved Margit Sandemo med sine 36 millioner solgte bøker. Fra å være et randfenomen på 70-tallet er nyreligiøsiteten altså på 90-tallet blitt et ”mainstream”- fenomen. Dette kan konstateres både ved gallupundersøkelser og gjennom ukebladforskning (se vedlegg I og II).

Fram mot år 2000 ble denne generelle religiøse interesse kombinert med en spesiell interesse for kristne tradisjoner. Man snakket noen år om en mulig ”kristen retradisjonalisering” av Vestens samfunn. Men dette ”århundreslutt-fenomenet” gikk snart over.

I det man beveget seg videre inn i vår egen tid får vi hva vi kan kalle fase VI (2000-tallet): nyåndeligheten, som nå er i ferd med å bli noe enda mer allment, noe som den jevne kvinne og mann kan identifisere seg med, bygge sin selvforståelse på. Det dreier seg her ikke om en ny form for ”tro” eller ”religionstilhørighet”, hvert fall ikke bevisst. Med ”nyåndelighet” fokuseres det på noe som ligger mellom religion og ikke-religion. Dette benevner forskerne i dag ”i mangel av et bedre ord” (Barker) for en ny ’spirituality’ (Heelas), på norsk ’spiritualitet’ eller ’åndelighet’. Vi snakker om en folkelig hverdagslig livsorientering (”world view”) som flettes inn i og gir en helhet til alt de ting hverdagen handler om: relasjoner, selvtillit, venner, nettverk, kropp, mat, sortering av søppel, sex, familieliv, kjønn, helse, fritid, nattesøvn, drømmer, arbeid, favorittlitteratur, opplevelser, reiser, kurs, friluftsliv, forbruk etc.. Her er det alle grader av involvering og alle grader av religiøs fargelegging. Det store spørsmål som stilles er: finnes det en HELHET som gir alle livets enkeltheter en mening? Denne åndelighet spør mer enn den varer, og er åpen i alle retninger, bare man unngår de religiøse trossystemer. Disse blir kun forakt til del. Den egentlige kristendom og den egentlige Kristus (ikke kirkens) kan inkluderes i denne helheten, dersom man fjerner dogmene, retthaveriet, maktmisbruket, misjoneringen og det negative menneskesynet. Sannheten finnes ikke i en religion, ikke i et opphøyet gudsbegrep, men i det mystiske nærvær av en åndelig kraft i mitt eget indre, som jeg kan oppleve.

Etter at ”Holistisk Forbund” ble etablert i Norge i 2002, merkes et økende markeringsbehov mot andre livssynskonkurrenter, og vi får i bladet Alternativt Nettverk/Visjon en mer aggressiv tone overfor Kirken. Det samme gjelder Astrologisk Forum. Dette merkes også i samfunnet generelt. I ethvert kulturskifte er det viktig å merke seg i hvilken retning aggresjonen retter seg. Kirke-kristendommen er usunn, sneversynt og skadelig, basert på prestemakt og privilegier. Den endelige bekreftelse på at nyåndeligheten er blitt stueren kom da prinsesse Märtha sto fram med sin engleskole sommeren 2007. I mediene kan man riktignok se en viss kritikk av den ”naive” nyåndeligheten i Märthas versjon, men like sterk er kritikken av dem som kritiserer. For den ene form for religiøsitet er like god som den andre. Det verdensvide religionsmangfold – av gamle og nye religioner – integreres (internaliseres) i økende grad i det enkelte menneskes sinn. Og for mange av disse handler dette om ”frelse” i vid betydning, det vil si at det dreier seg om å overleve hverdagens utfordringer, overleve globalt som menneskehet, og om å leve et meningsfullt liv – gjerne flere liv.

Vedlegg.

Vedlegg I: Fra ‘Vårherre-religon’ til ‘romslighets-religion’.
Gjennomgang av galluppundersøkelser 1982-2007 v/ A.Romarheim

Den tradisjonelle norske folkereligiøsiteten, som vi kan betegne «Vårherre-religiøsiteten», kan karakteriseres med følgende klassiske seks stikkord: Gud (Skaper og skjebne), dyd (allmenn moral), udødelighet (sjelens evige vesen), lavprofil-magi/åndetro, romslighet og privatreligiøsitet. Hvordan ser dagens folkereligiøsitet ut? Flyttes aksenten fra ”Vårherre” til ”romslighet”? Vi vil forsøke å svare gjennom et tverrsnitt av diverse gallupundersøkelser, gallup av gallup så og si. Årstallene i parentes henviser til de ulike undersøkelsene.

Vel halvparten av den norske befolkning har det vi kunne kalle et pluralistisk livssyn: det finnes ikke bare en sann religion, men grunnleggende sannheter i alle de store religionene (1982:56%; 1998: 52%). (Blant kirkeaktive: 20% (2000a)). Kun 14% mener det er svært lite sannhet i alle religioner (1998). Samtidig ser vi en økende engstelighet for ekstrem religion, såkalt fundamentalisme. Kun 9% anser seg selv som «sterkt religiøs», og brorparten av befolkningen har det vi kunne kalle en moderat holdning til religion, og holder en armlengdes avstand. Hele 80% sier seg enig i at «religion fører mer til konflikt enn til fred» og 73% mener at religiøse mennesker «er ofte for intolerante» (1998).

Når det gjelder tilliten til Kirken og dens evner til å svare på nåtidsmenneskets åndelige og moralske spørsmål, deler befolkningen seg omtrent på midten. Kun 44% har tillit til Kirken som institusjon i 1990 (i 1998 er tilliten gradert slik: full\ganske mye: 29%; litt :33%; svært liten\ingen: 32%). Den ligger langt nede sammenlignet med andre samfunnsinstitusjoner, og man kan være en «god kristen» uten å gå i kirken (79% i 1998). Prestene rangeres likevel høyest av alle yrkesgrupper i troverdighet (1982/92). 18% deltar i religiøs aktivitet «flere ganger i året». 40% anser Bibelen som Guds ord, men enda flere (48%) sier det motsatte: «gamle fabler, legender» (44%); «angår ikke meg» (4%) (1998). 92% er medlemmer i en kristen kirke. 85% er i statskirken, hvorav 56% bruker ordet ”kristen” om seg selv. 43% kaller seg ”kristen, men ikke bekjennende kristen” (2000b), eventuelt ”alminnelig kristen” (1999b). 77% av barna blir døpt (i Oslo 43%), 68% blir kirkelig konfirmert (i Oslo 44%) og 92% har kirkelig gravferd (2005). 3% går i kirken en gjennomsnittssøndag, som er meget lavt sammenlignet med andre land (2005b).

Jesusskikkelsen settes fortsatt ganske høyt, selv om de spesifikt kristne trosoppfatningene er synkende: Han er «Guds sønn» (50% i 1986), er «min frelser, døde for mine synder» (40% i 1991 34% i 1998) og var «et godt menneske, en sterk personlighet» (73% i 1991; 67% i 1998). Hele 31% mener det er usikkert om han har levd (1998). Her er det altså snakk om et tydelig enten – eller.

Gudstroen er neppe minkende, men den er i forandring: Av de vel 60% som tror på en slags «Gud» i 1990 foretrekker vel halvparten (35%) et panteistisk farget gudsbegrep (unge kvinner: 41%). Tallene for Gudstro er vanskelige å tyde. I 1998 krysser 25% av på «høyere makt» når det gjelder gudstro, mens 18% «vet at Gud finnes», altså til sammen kun 43% med gudstro. Det underlig er imidlertid at svært få vil si at de ikke tror på Gud (12%), mens hele 24% krysser av på at de «tviler, men tror». Da verdiundersøkelsen i 1990 spurte om man var overbevist ateist, fikk man kun 2.7% ja-svar. Til sammenligning sier 26% i 2006 at de ”tror hverken på gud eller høyere makter”, mens 52 % tror. 24% sier de «har følt seg nær Gud ute i naturen», mens 52% aldri har hatt noen slik opplevelse (1998).

63% sier de av og til tar seg tid til «bønn, meditasjon, stille ettertanke, eller noe tilsvarende» (1990). Skikken med lystenning på grav har tatt helt av på 90-tallet, 51% i løpet av siste året (1998). 48% sier i 2006 at de ”ber ikke”(1998:37%), 18% ”ber regelmessig” og 32% ”bare når jeg trenger det”. 30% er åpne for at undere kan skje og hele 85% mener at naturmedisin kan være bedre enn skolemedisin (1998).

Troen på liv etter døden er (2006)jamt synkende, og ligger nå helt nede på 27% sammen med en stadig økende usikkerhetsprosent (34%). 39% sier at ”alt er over, det er slutt”. Av alle dem som i 1991 trodde på liv etter døden (49 %) var det halvparten (24%) som foretrakk troen på sjelevandring. Denne andel er økende. 27% tror nå på at mennesker har «levd tidligere liv» 27% (2007)(24% i 1991 & 1996). Selve spørsmålstillingen avgjør mye her; «gjenfødelse»: 31% (1982); reinkarnasjon»: 14% (1990); «sjelevandring eller reinkarnasjon»: 21% (1994); «har levd før og får nye liv»: 13% (1998). Blant kvinner er det 30 % og blant unge mennesker (16-25 år) er det hele 40% som foretrekker sjelevandringstro (1991). 19% mener at livet her bestemmer vår neste tilværelse (1998).

Åndetro er kommet mer til overflaten: 12% av befolkningen oppgir at de selv har hatt kontakt med døde mennesker, bortimot 1% sier at de «ofte» har slik kontakt (1991). 22 % (2007)mener «det er mulig å få kontakt med døde mennesker» (16% i 1998). 55% av ungdommene har erfaringer med spiritisme (1995). Troen på englevesener, demoner eller ufo-vesener, hete tema i underholdningskulturen – spesielt for ungdom, er ikke testet tilsvarende. 29% tror ”det finnes en djevel eller andre onde makter” (2006).

18% tror på astrologi (av unge kvinner: 50%) i 1987. 10-12 år senere sier 23% at «stjernetegn sier noe om skjebnen» (1998) og 18% at de er «interessert i å lese om horoskop» i ukeblader (1999). Hele 78% har en viss interesse – stor eller liten – for horoskop; og 48% mener noen mennesker har evnen til å se inn i fremtiden (1998). Interessen for New Age-bevegelsen, derimot, har falt igjennom, kun 4% er interessert å lese om dette tema (1999).

Sammenfatninger.
Selv om østlige og okkulte strømninger ikke blomstrer slik som på 1970-tallet, har de likevel etterlatt seg et visst preg på vår folkereligiøsitet. Den personlige høygud er på vikende front for en panteistisk krafttro, det vil si troen på en energi som gjennomsyrer tilværelsen, i naturen og i mennesket. Denne kosmologi og dette menneskesyn utgjør et «univers» som også gjør astrologi healing, magi og åndetro mer akseptabelt. Nyreligiøst tankegods er dermed ikke lenger begrenset til enkelte sekter, men har i løpet av noen tiår satt sitt preg på samfunnets kollektive «univers» og språk, aller mest konkret i et upersonlig gudsbegrep, åndetro og sjelevandring. Folkereligiøsiteten er i forandring, fra ”Vårherre-religiøsitet” til ”romslighetsreligion”. Vårherre æres nok enda av en tredjedel av befolkningen, men passer dårlig sammen med moderne Jeg-religiøsitet.

Folkereligiøsiteten tar som selvsagt at alt dette går sammen med kristendom, om ikke akkurat med kirkekristendommen, så i hvert fall med det som Jesus og den opprinnelige kristendom sto for, som siden ble dårlig ivaretatt av maktkirken. Denne Jesus er, liksom f.eks. Buddha, åndelig representant for de høyeste religiøse og moralske verdier som finnes. Det dreier seg om en all-kraft-tro, som rommer alle religioners visdom i seg. Denne religion er ikke-institusjonell, men privat. Jeg velger meg den healer som kan gi meg løsning på mine problemer, samtidig gir han meg muligens den livstolkning og identitet som jeg så sårt trenger til, og som jeg kanskje ikke fant i kirken. Det er blitt mer stuerent å åpent vedkjenne seg sine tanker og følelser om religion og kristendom, samtidig som vi ser en økende angst for ekstrem religiøsitet (”fundamentalisme”). Sekttragedier samt terror i religionens navn bidrar muligens til at folk flest ønsker en mild, uforpliktende og hverdagsrelevant tro. Islams nærvær (2-3%) bidrar til at ordet ”kristen” får en ny og videre, kulturell betydning.

Befolkningen kan da deles ca. på midten etter grad av religiøst engasjement:

• De religiøst involverte kan være kirkelig aktivt troende kristne(15-20%), kulturarv-bevisste kristne (men kirkelig passive) (15-20%) og muslimer(3%), eller man kan ha en «alternativ» oppfatning av tilværelsen, hva vi kunne kalle en «nyreligiøs folketro»(ca. 15-20%).
• De religiøst uinvolverte er de 10-20% som stiller seg klart avvisende til religion. De resterende 30-40% er i gråsonen av folk som har en mer eller mindre laber interesse for slike spørsmål, men også noen av dem kan ha en moderat – og i så fall meget privat – form for religiøsitet.

Tallene i det foregående er basert på følgende kilder:
1982: Values in Norway. ISS-rapport nr. 11 & 15, Un. i Tr.heim, v/Listhaug. 1246 personer intervjuet.
1986: MF-undersøkelsen gjennom Markeds og Mediainstituttet A/S, v/ Grevbo. 1353 svar.
1987: Nordlandsforskning (Bodø), ved Sandvin & Skeie. 615 svar.
1990: Values in Norway. ISS-rapport nr.29. 1239 intervjuet.
1991: Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste, bearb.av AgderDH og Diakonhjemmets høgskolesenter.1506 svar.
1982/92: Nielsen Norge A/S.
1994: Scan-Fact
1995: Ungdom og spiritisme v/ E. Nydal, MF. 421 svar.
1996: Markeds- og Mediainstituttet (MMI), Norsk Monitor.
1998: Undersøkelse om religion 1998 ved Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD).
1999: Forbrukerundersøkelsen 1999 ved Norsk Gallup Institutt.
1999b: Oppfølging av NSD-undersøkelsen ved K.Botvar, i Troen er løs, Tapir, Trondheim 2000, s 139-157
2000a: RAMP-undersøkelsen (europeisk). Folkkyrkor och religiøs pluralism, Sthlm 2000
2000b: Høeg/Hegstad/Winsnes: Folkekirke 2000. Stiftelsen Kirkeforskning 2000.
2005: Årbok for Den Norske Kirke.
2005b: European Social Survey, tilrettelagt av NSD, se http://ess.nsd.uib.no
2006: Norsk Respons, på oppdrag av Aftenposten 1006 svar.
2007: Visendi / Omnibus etter oppdrag av KPK

Vedlegg II: To artikler om ukebladreligiøsitet.

Arild Romarheim: ”Familieukeblader som barometer på folkelig religiøsitet” i L. G. Engedal og A.T. Sveinall (red.): Troen er løs: Bidrag til belysning av forholdet mellom folke-religiøsitet, nyreligiøsitet og kristen tro, s 97-115. Tapir Akademisk Forlag. Trondheim 2000.
I familieukebladene (Hjemmet, Allers, Norsk Ukeblad) har det funnet sted en markert økning (fem-dobling) av religiøse innslag fra 60- til 80-tallet, og dette har fram til 90-tallet holdt seg stabilt høyt. Det vil si at 9 av 10 familieblader i snitt har et religiøst innslag (faste astrologispalter m.m. ikke medregnet). På 80-tallet hadde 1 av 3 slike innslag et kristent innhold, mens 2 av 3 hadde alternativreligiøs karakter: åndetro (særdeles hyppig), healing, reinkarnasjon etc.. På slutten av 90-tallet er dette snudd om: alternativreligiøsiteten reduseres nesten til det halve, mens kristne innslag øker tilsvarende, og utgjør nå størsteparten av de religiøse innslag. Det vil si at man i 5 av 10 familieukeblader i snitt finner et innslag med en positiv framstilling av kristendom.

Arild Romarheim: ”Mangfold og trend. Religiøse tendenser innenfor forskjellige deler av norsk ukebladvirkelighet” i Religion og livssyn nr 4 /2001, s. 11-21.
Jeg tegner her en breddeoversikt over den norske ukebladkulturen (men holder det religionsløse Se og Hør utenfor). Undersøkelsen har et særlig blikk for det kjønnsspesifikke ved ukebladpåvirkningen. Jeg konstaterert at det kun er blader rettet inn mot den middelalderlige kvinnelige befolkning, familiebladene Allers, Hjemmet, Norsk Ukeblad (og Familien), som står for en viss kristen trend i norsk ukebladkultur. Denne kategori blader har et gjennomsnittlig ukeopplag som er ca. fire ganger så stort som de øvrige undersøkte blader til sammen, og har ca. 2 millioner lesere hver uke. De mer alternativt pregede jente- og dame-bladene (Witch, Det Nye, Shape-Up, In-Side, Mag, Vi og Gutta, KK, Henne) representerer en okkultifisering av jentekulturen og og en alternativisering av kvinne-kulturen. Blader som Illustrert Vitenskap, tung-metal-blader, tegneserier, Vi Menn, Mann etc. står for en areligiøs og til dels religionsfiendtlig guttekultur.
Likevel må det kunne sies at kristendommen utgjør den sterkeste religiøse ukebladpåvirkning på befolkningen, totalt sett, når man tar opplagstallene i betraktning.Men skal vi tro familieukebladene er det ikke en hvilken som helst kristendom man vil ha. Den må være romslig, folkelig, som gir høytidene en dypere mening, og ikke fundamentalistisk eller ekstrem. Samtidig skal det være en varm, levende tro – hvor bønn virker – med kraft i seg til å forandre menneskers liv.