Kirkehistorie

Kunnskapsmål
Kjenne til hovedtrekkene i kirkehistorien fra oldkirken til reformasjonen.

Historie handler om fortiden, om tiden som er forbi og som vi ikke lengre har tilgang til på en direkte måte. Vi lever våre liv og tenker våre tanker i nuet og det er selvfølgelig bare nuet vi har direkte tilgang til. Samtidig kan vi ikke fri oss fra historien. Den taler inn i nåtiden både gjennom dens virkninger, minner og kilder, og den danner tolkningsrammen for våre liv, tanker og samtid.

Historien vil aldri helt objektivt kunne avdekke fortiden, men den skal bygge på best mulig historiske fakta, og her er kildene og kritikken av disse viktige. Man skaper ikke historien ut i løse luften men bygger på best mulige kilder. Innen kirkehistorien er kildematerialet enormt. Historieskriving er derfor like mye konstruksjon, dvs at det alltid vil være fra et gitt perspektiv og ståsted. Men hva er den man ser etter i kildene? Prioriteringer er her et nøkkelord. Noen ting er valgt ut som viktige å ha med, mens mye blir sett på som uviktig og prioritert bort av historikerne. Disse forhold gjelder også for kirkehistorien.

Johannes utrykker en slik bevisst prioritering når han skriver sitt evangelium.

Joh 20:30 ”Jesus gjorde også mange andre tegn … som ikke er skrevet ned i den boken. Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias…”

Gud åpenbarte seg i historien og han fortsetter å virke i menneskenes historie. Menneskenes respons på dette har særlig vist seg gjennom kirkehistorien fra oldkirken til i dag. Kirkehistorie setter den kristne tro i en historisk sammenheng, den plasseres i tid og rom. Det handler om å understreke den sammenhengen vi står i rent historisk. Videre kan kirkehistorien lære oss mye, gjennom kunnskap om de erfaringer kristne har gjort gjennom et par tusen år. Dette gjelder også ved å se på kirkens relasjon til den parallelle sekulære historien.

Filmklipp

Velg et eller flere filmklipp fra filmene nedenfor, alt etter hvilket tema som ønskes belyst. Det er selvsagt også mulig å vise en hel film.

Filmer som illustrerer ulike kirkehistoriske perioder, personer og perspektiver

Filmene i listen nedenfor har en direkte relasjon til ulike kirkehistoriske perioder, personer og perspektiver. I tillegg er det selvsagt mange filmer som på en mer indirekte måte berører kirkens rolle og/eller omtaler prester og andre kirkelige representanter på en positiv eller negativ måte. Her kan for eksempel en film som Chocolat (2000) nevnes, der kritikken av den katolske kirke i en oppdiktet fransk landsby ca år 1960 står sentralt.

• Oldkirken

• Middelalderen

• Reformasjonen

Luther (amerikansk film, 2003). En film om den tyske reformatoren Martin Luther (1483-1546).
Klipp fra YouTube (uten tekst): http://www.youtube.com/watch?v=aDNtN4tQb5k
http://www.youtube.com/watch?v=WiSCnZ4wSMo&feature=related

Her ser en på hvordan det kristne budskapet har spredt seg ut i verden, med perspektivet ”Fra Jerusalem til verden ende”. Dette gir også et perspektiv på evangelisering i vår tid.

2. Politisk historie
Her er fokuset på kirken som en politisk aktør/maktfaktor opp gjennom tiden. Kirken gikk fra å være regnet som en jødisk sekt til å bli egen religion, fra å være forfulgt under Romerriket til å bli dets statsreligion. Viktige momenter her er middelalderen maktkamp mellom pave og konge/keiser og reformasjonens politiske dimensjoner.

3. Teologihistorie
Her ligger fokuset på hvordan tro og lære har utviklet seg gjennom tidene. Hovedmomentene er kirkens utvikling av en kanon, og kirkefedrenes utforming av en grunnleggende teologi i møte med de utfordringene de møtte i sin samtid. Her er det særlig interessant å følge teologiens utvikling i relasjon til samtidens kultur og filosofi i enhver tidsperiode.

4. Global og vesteuropeisk historie

Her kan en vektlegge det faktum at kirkehistorie egentlig er en global historie, et perspektiv som har fått en oppblomstring i moderne tid. Samtidig preges vi av vår kontekst, som gjør at vi i Vesten har særlig fokus på vesteuropeisk kirkehistorie. Her følges den katolske kirke frem til reformasjonen, og for deretter å fokusere hovedsakelig på den lutherske kirke og andre vestlige strømninger.

Dette er ikke en fullstendig liste, men noen hovedtilnærminger. Den følgende fremstillingen vil hente litt fra de ulike perspektivene.

Kort overblikk over kirkehistorien

    (Kommer i eget opplegg)

år 30 – 476

A. Grunnlegging og utbredelse

Apostlenes tid fra år 30 til 70

Kirken ble startet på Pinsedag (Apgj kap 2). Den hadde en voldsom vekst og i løpet av de første 40 årene hadde den spredd seg til hele Romerriket.

”Jøde først – så greker”.

I begynnelsen bestod de kristne menighetene utelukkende av jøder og all forkynnelse var rettet mot denne folkegruppen. En av de største milepælene i kirkens historie var da den åpnet opp for ikke-jøder. Dette skjedde etter at Peter fikk en åpenbaring (Apgj kap 10) og han begynte å forkynne også for hedningene, det vil si alle som ikke var jøder. Det ble startet menigheter primært for hedninger, og etter hvert var de hedninge-kristne det dominerende flertallet.

Kristendommen ble i begynnelsen ansett for å være en jødisk sekt, men fikk etter hvert status som en egen religion. Det skjer også et språkskifte fra hebraisk og aramisk til gresk.

Skriftene blir skrevet
Skriftene som ble brukt var Det gamle testamentet (GT) og Septuaginta, som er den greske oversettelsen av GT. De første skriftene i Det nye testamentet (NT) ble tidligst skrevet 15-20 år etter menighetens begynnelse. Evangeliet om Jesus ble på den tiden formidlet via muntlige overleveringer og forkynnelse. En del av det som i dag utgjør NT, ble skrevet mot slutten av apostlenes liv for å overlevere evangeliet videre (ca. 65 år e.Kr), samtidig som mange av brevene var faktiske brev til ulike menigheter for å adressere konkrete problem og utfordringer. Disse skrivene sirkulerte i de ulike menighetene og ble vurdert å ha apostolisk autoritet. Gjennom dette utformes en egen kristen teologi, der Paulus spiller en sentral rolle, og dette danner grunnlaget for hele den kristne tro og lære. Sentralt i dette står den kristne forståelsen av Jesus, nåde og tro.

B. Ytre forfølgelse og indre strid

Oldkirkens kamp 64-313 e.Kr.

Ytre forfølgelse. Kirken ble forfulgt helt fra den begynnelse, men det var først etter år 64 e.Kr. at forfølgelsen ble systematisk gjennomført av de romerske styresmaktene. Frem til da ble menigheten sett på som en jødisk sekt, med de privilegiene det medførte. Jødedommen var en tillatt religion og nøt rikets beskyttelse. De hadde dessuten fritak fra keisertilbedelsen som innebar at alle skulle vise sin lojalitet ved å sverge troskap til keiseren. Jødene så dette som avgudsdyrkelse og behøvde altså ikke gjennomføre det. Når kirken ble løsrevet fra jødedommen mistet den disse privilegene, og kom i konflikt med styresmaktene. For de kristne var Jesus Herre – ikke keiseren.

Forfølgelsen av de kristne brøt ut etter at Roma hadde opplevd en stor brann og keiser Nero gav de kristne skylden for den. Forfølgelsen spredte seg etter hvert ut over hele Romerriket. Mange endte sine liv i gladiatorkamper. De kristne ble blant annet anklaget for å være ateister fordi de ikke anerkjente de romerske gudene, og man mente de var usosiale siden de ikke deltok i tempelritualene.

Frem til år 313 gikk forfølgelsene i bølger, men Romerriket stod imot kirken i store deler av perioden.

(Denne perioden kan illustreres ved å bruke filmen Gladiator. Det kan også trekkes paralleller til i dag der kristne har blitt forfulgt i Kina i tillegg til hele Øst-Europa under kommunismen. I tillegg foregår det i dag det mye forfølgelse i muslimske land – og mange som konverterer fra islam får dødsstraff)

Indre strid.

Kulturen kirken spredte seg i var pluralistisk, med et mylder av ideer, religiøs praksis og filosofi som ble blandet sammen i en synkretisme. Kirkens identitet, skrift og teologi var i støpeformen, og kirkens tro og lære var under angrep. Dermed så kirken et klart behov for å avgrense sin tro i forhold til kulturen rundt og utvikle en klar teologi og praksis som et forsvar mot disse andre lærene, noe som blant annet kommer fram allerede i Paulus sine brev som er skrevet for å bekjempe konkret vranglære. De største forsvarerne blant kirkefedrene og de tidligere kristne ble kalt apologeter (trosforsvarere).

En at de største utfordringene kom fra gnostisismen. Den fantes i både jødiske, kristne og hedenske varianter og var ikke en ensartet bevegelse eller lære. Grunntanken i gnostisismen er en sterk dualisme mellom ånd og materie, der Gud er god – men høyt opphøyet over mennesker, som er materie og ondt. Forskjellen på og avstanden mellom Gud og mennesker er så stor at det finnes en hel rekke mellomvesener, og lavest av dem er en ond skapende guddom, som også er separert fra Gud. Meningen ligger i det gode og guddommelige, men hvordan kan mennesket som er materielt og ondt få kontakt og komme dit? Svaret fra gnostikerne var at mennesket har en guddommelig gnist i seg som må bli vakt til live og fri seg fra det materielle fengsel. Løsningen er rett erkjennelse som kommer gjennom hemmelig kunnskap (gnosis på gresk), derav navnet gnostisisme. Dette skarpe skillet mellom kropp og ånd fikk ulike uttrykksformer, alt fra asketisk livsførsel og selvplaging, til fullstendig løssluppenhet og utskeielser fordi det kun var kroppen som utførte dette og ikke ånden.

I denne perioden ble to viktige kristne læresetninger angrepet: Gud som skaper og Jesu inkarnasjon. En god Gud kunne ikke skape noe materielt, ergo er ikke Det gamle testamentes skaper og den kristne Gud den samme. Jesu inkarnasjon ble også angrepet. Hvis Jesus var både Gud og god, var det en selvmotsigelse at han ble kjøtt og blod. Han måtte kun være ånd for å være Gud. Andre forkynte at Jesus var helt menneske, men da kunne han ikke være Gud. Han hadde oppdaget sin guddommelige gnist og Gud hadde adoptert han.

C. Statsreligion i Romerriket.  

År 313 til 500 e.Kr.

Den konstantinske vending. Da Konstantin kom til makten i år 313 e.Kr. ble kristendommen en tiltatt religion og sidestilt med de romerske. Kirken fikk tilbake eiendeler som hadde blitt konfiskert av staten, og fikk etter hvert større og større privilegier. I år 380 ble kristen tro påbudt og i år 390 ble hedensk gudsdyrkelse avskaffet.

Keiseren fikk samtidig innflytelse over kirkens indre liv og styre, og brukte kirken for å legitimere keisermakten. Det ble hevdet at Romerriket var et avbilde av Guds rike og gammeltestamentlig forståelse av kongemakten ble overført på keiseren. Det ble en enhet mellom kirke og stat der de gjensidig skulle tjene hverandre og religionen skulle støtte opp om politikken.

Kirkens maktstruktur og pavedømme

Som statsreligion får kristendommen en tydeligere struktur og større innflytelse. Her blir kirkens embetsvesen bygd opp og man får en sentralisering av makt. Pavedømmet vokser frem, og paven får autoritet som Peters stedfortreder. I starten var pavens makt begrenset, men etter hvert økte han mer makt og innflytelse.

Spenninger mellom øst og vest – og splittelse

Det hadde lenge vært spenninger mellom menighetene i den østlige og vestlige delen av riket. Kulturelt og filosofisk levde de under svært ulike kår. Dette skillet ble tydeligere etter at Romerriket ble delt i to, i en vestlig og østlig del. Kirken var også delt teologisk i synet på Den hellige ånd, kunst og ikoner, liturgi og kirkeåret etc. Disse spenningene førte til slutt til et endelig skille i år 1054, da paven og den østlige patriarken gjensidig fordømte og ekskommuniserte hverandre. Siden da har det vært et varig skille mellom den Gresk-Ortodokse og den Katolske kirke.

Romerrikets fall, år 476 e. Kr.

Kirken har i over 150 år hatt tette bånd til staten og disse båndene brytes brått over når Vest-Romerriket går i oppløsning. Dette skaper både nye utfordringer og nye muligheter for kirken. Kirken mister sitt politiske maktgrunnlag, samtidig som den nå blir herre i eget hus. De teologiske utfordringene er store, siden kirken til nå har legitimert Romerriket og keisermakten. Det er i kjølvannet av dette at Augustin, en av oldkirkens største teologer, skriver sin bok om Gudestaten, der Guds rike blir klart distansert fra og gjort uavhengig av et jordisk rike.

Kirken har vokst frem og blitt formet i en gresk/romersk verden. Nå lever den videre under Germanerne som har tatt over. Dette marker overgangen til Middelalderen.

2. Middelalderen
år 500 – 1517 e. Kr.

A. Utbredelse og angrep

Ulike germanske folkegrupper forflyttet seg sør- og vestover, og tok over Vest-Romerriket. Det østlige riket ble opprettholdt frem til 600-tallet, men ble da presset av islamsk invasjon.

Germanerne blir kristnet
Germanerne hadde lenge hatt kontakt med romerne og var blitt influert av deres kultur og tenkning. I løpet av et par hundre år omvendte de ulike germanske samfunnene og gruppene seg til kristendommen. Samfunnet var organisert slik at dersom lederen ble kristen, fulgte stammen med. Det franske området ble samlet av Chlodevig, som var gift med en katolsk prinsesse. Hans konvertering til kristendommen fikk store ringvirkninger for området som ble et av kirkens kjerneområder. Blant annet ble det sendt misjonærer til resten av Europa.

Islamår 500 – 800
Islam ble utbredt fra år 622 e. Kr. og utfordret den østlige delen av kirken, blant annet ved å overta store områder som tidligere hadde vært under øst-kirken. Den tillot kristne å beholde sin tro, men favoriserte dem som gikk over til islam. Kirken tapte stadig terreng overfor islam. Islam truet også vest-kirken ved erobringer i Spania, men disse ble stoppet og kirken beholdt sin stilling der.

Munke- og klostervesenet
Kirkens indre liv ble holdt oppe med et stadig voksende munke- og klostervesen. Fra løse munkeordener ble det etter hvert strukturert i faste klostervesen. Her kunne folk overgi seg til et liv med Gud. Disse var viktige for skriftens bevaring og for kirkens fromhetsliv, og bidro med reformasjoner der kirkens maktapparat hadde sklidd ut.

B. Forfall og fornyelse.
År 800 – 1054 e. Kr.

Karl den Store (år 768 – 814)
Karl den Store var konge over det frankiske riket og utvidet det til å omfatte nesten hele vestens kristenhet. Han ble kronet til keiser av pave Leo den tredje i år 800 e. Kr. Dette la grunnlag for et tett samarbeid mellom pave og keiser. Paven innsatte keiseren, men det gav også keiseren guddommelig mandat og autoritet. Kirken ble beriket og beskyttet av keisermakten. Kirken eide etter hvert store landområder og ble økonomisk velstående, en økonomisk status den skulle beholde gjennom hele middelalderen.

Pavedømmets forfall. År 880 til 1050 e. Kr.
Denne perioden preges av lange perioder med moralsk forfall og maktkamp mellom ulike romerske adelsslekter og pavedømmet. Forgiftning, mord og kriminelle handlinger preger situasjonen rundt pavemakten. I kirkens styre var det ikke mye igjen av det indre liv og kristen livsførsel. Som en motvekt var det i munkebevegelsen kirkens indre tro ble ført videre og ble en ressurs for fornyelse av kirken.

C. Maktkamp og utdannelse

Høymiddelalderen år 1054 – 1300 e. Kr.
Mens pave og keiser tidligere støttet opp om hverandre, preges denne perioden av en gjensidig maktkamp. Ved høymiddelalderens begynnelse var det tre parallelle paver i Rom, fra ulike adelslekter, som var i kamp med hverandre. Den tyske keiser Henrik den tredje avsatte alle tre og satte inn en tysk biskop som pave. Dette gjorde slutt på en flere århundrer lang pavestrid i Rom. Etter hvert fikk kirkens kardinaler enerett til å velge pave. Dette førte til en opprydding og reformer i kirken. Paven fikk mer og mer politisk og militær makt, og gikk fra å være Peters etterfølger til Kristi stedfortreder på jorden. I år 1245 e. Kr. og i årene som fulgte, var paven i realiteten verdenshersker etter at han hadde avsatt keiseren.

Korstogene
Oldkirken var bygget på en grunnleggende forutsetning om ikke-vold, og militært maktbruk var ansett for å være uforenlig med et kristent liv. Hvordan var da korstogene mulige? 900-tallet var preget av lovløse tilstander og et svakt verdslig maktapparat (spesielt i Frankrike). Som et motsvar til dette vokste det frem et ridderideal for å forsvare kirken og vergeløse mennesker. Ridderne ble velsignet av kirken, fikk status som dens forkjempere, og ble i realiteten en hær under kirkens kommando.

Et presset bysantinsk rike ble presset fra øst av asiatiske nomader og muslimer, og bad om hjelp fra Vesten. Kirken kommer dem til unnsetning, men går mye lenger enn den opprinnelige intensjonen; de søker nå å befri ”det hellige landet”. De lyktes og erobret Jerusalem i år 1099. Det endte i en massiv utryddelse av jøder og muslimer som bodde der.

Ulike korstog ble gjennomført i en periode på et par hundre år.

Skolastikken og universitetene
Skolastikken betyr ”skoleviten” og var en intellektuell oppblomstring i Europa som var særlig opptatt av forholdet mellom tro og fornuft.

Antikkens filosofer blir gjenoppdaget og da spesielt Aristoteles. Viten for Aristoteles kom fra det konkrete og ut fra det fikk man kunnskap om det allmenne, gjennom en prosess av sansing, minner og erfaring. Kirken hadde tidligere hatt mer fokus på det hinsidige og vært mer preget av Platons tankegang, der ideene og konseptene var viktigst. Nå fikk derimot naturen, kunnskap og menneskets fornuft fikk en mye større betydning og det fører til fremveksten av studier og universiteter.

Thomas Aquinas
Thomas Aquinas er en av de mest fremtredende teologene i middelalderen, særlig for den katolske kirke. Han bygde på Aristoteles’ tankebaner, og skilte mellom viten med og uten åpenbaring, altså tro og fornuft. For ham ville disse to aldri komme i konflikt. Fornuften og filosofien ble troens forsvarer. Samtidig ble troen og fornuften skilt fra hverandre, noe som åpnet for vitenskaper uavhengig av teologien.

D. ”Paverot” og renessansen
Senmiddelalderen. År 1300 – 1500 e. Kr.

Den Franske pavestolen
Den franske kongen fikk brutt pavens makt og flyttet i år 1309 pavestolen til Frankrike. Det ble nære bånd mellom pave og konge, og Roms makt over paven ble brutt.

For å gjenreise kirkens moral og uavhengighet flyttet paven tilbake til Roma i år 1367, men døde kort tid etterpå. Det oppstod en kaotisk situasjon der det ble valgt to paver som regjerte parallelt. Kirken ble delt i to og den lyste hverandre gjensidig i bann, I 1409 kom kirken sammen for å løse problemet. Ønsket var å avsette begge pavene, men resultatet ble tre paver. Først i år 1417 fikk man samlet kirken om én pave. I prosessen ble også en rekke reformer innført i kirken, og kirken ble tettere knyttet til de ulike landene de tilhørte.

Kirken trengte penger og innførte avlat, en avgift det ble hevdet folk kunne betale for å sone sine synder og slippe straff etter døden.

Renessansen
Renessanse betyr gjenfødelse og antikken er det som skal gjenoppdages. Slagordet blir ”tilbake til kildene”; tilbake til naturen og tilbake til antikken. Aristoteles blir tolkningsnøkkelen for all forståelse, og sammen med det skjer det er stort skifte i fokuset fra det hinsidige til det konkrete i nåtiden. Mennesket får fokus, som individer med personlighet og særpreg, og samme med dette kommer oppblomstringen av humanismen.

3. Reformasjonen
år 1500 – 1600

A. Luther og Reformasjonen
Martin Luther (år 1483 – 1546 e. Kr.) var munk og studerte teologi. Han hadde et alvorlig problem med frelsesspørsmålet i den katolske kirke, og i alle hans religiøse anstrengelser opplevde han bare en større avstand til Gud. Det var gjennom studier av Romerbrevet at han oppdaget at Guds rettferdighet helt og holdent er en gave fra Gud, en gave som blir gitt kun av nåde ved troen alene.

Avlat
Kirken hadde en utbredt lære og praksis med avlat. Synd ble tilgitt, men måtte også sones for i skjærsilden etter døden, en mellomstasjon før man kom til himmelen. Denne pinselen kunne man kjøpe seg fri fra ved å betale bot til kirken. Dette reagerte Luther på og plasserte opp sine velkjente 95 teser om avlat på slottskirkedøren i Wittenberg (31.10.1517). Dette markerer begynnelsen på reformasjonen.

Luthers teologi: Nåden alene og skriften alene
Kjernen i Luthers teologi er at ingen handlig kan gjøre et menneske mer rettferdig for Gud. Det er kun Guds nåde som kan frelse mennesker. Det mennesket må gjøre er å ta imot ved tro, men selve troen er en gave fra Gud, gitt av hans nåde. Dermed er det ingen plass for at en rent menneskelig kan gjøre seg fortjent til frelse, og kirkens avlat er kun et hinder for denne frelsen.

Fokuset på Skriften alene tar teologien tilbake til kilden. Dette blir et oppgjør med pavens autoritet som i praksis har stått over skriften. Tradisjonens makt blir også utfordret, i det Skriftens autoritet for teologien settes høyere. Dette danner grobunnen for en ny teologisk forståelse.

Kirkens respons
Luther ble i samtiden sett på som en vranglærer, og fikk 60 dagers frist på å tilbakekalle sine påstander. Det gjorde han ikke, og ble lyst i bann 03.01.1521 og senere erklært fredløs. Han skulle henrettes og hans bøker brennes. Luther kom seg i sikkerhet i en festning i Wartburg. Her oversatte han Det nye testamentet til tysk og skrev mange andre skrifter. Hans tanker spredte seg raskt og vant stor oppslutning, noe som var mulig på grunn av en helt ny oppfinnelse; boktrykkerkunsten.

Freden i Augsburg år 1555
Det tyske området var delt i synet på lutherdommen. Etter en religionskrig kom freden hvor både katolisisme og protestantisme ble tillatt. Hver fyrste kunne fritt bestemme hvilken religion som skulle råde i sitt område, men hvert landområde kunne kun ha én religion. De som stod under fyrsten måtte følge ham, men kunne fritt utvandre og på den måten velge sin religion.

Katolsk motreformasjon – Konsilet i Trient
Den katolske kirken hadde i sin kamp mot protestantismen fått behov for å klargjøre hvor den stod, og her stod konsilet i Trient sentralt. Det satte føringene for den katolske kirke frem til 1900- tallet og klargjorde hva kirken stod for og dens autoritet. Det kom også flere reformer innad i kirken som styrket dens indre liv og dens posisjon. De ulike ordene, deriblandt Jesuittene, drev aktiv katolsk misjonsvirksomhet.