FORDYPNINGSRESSURS: En kort artikkel om bakgrunnen for «den nikenske trosbekjennelsen».

 
Historikere og teologer har de siste 2000 år forsøkt å oppdage hvem Jesus egentlig er. Bibelen forteller at Jesus tilga synd, ikke på Guds vegne, men på egne vegne. Han kunne uttale ”Jeg og Faderen er ett” og han stod foran ypperstepresten Kaifas og uttalte ”Jeg er” – idet han med all tydelighet gikk inn i selvbetegnelsen til Gud selv i følge 2. Mos. 3,14. Ypperstepresten hadde riktignok ikke rett til å idømme dødsstraff. Denne retten hadde Det høye råd mistet noen år tidligere, men han flerret kappen som tegn på blasfemi, og sendte Jesus over til Pilatus. Så vet vi hva som skjedde videre.
For troens mennesker blir det da en utfordring å forstå hvordan Jesu guddom og Jesu menneskelighet skal forholde seg til hverandre. Det er her kirkemøtet i Nikea år 323 kommer inn i bildet. Temaet for denne konferansen var nettopp dette spørsmålet. Det må ha vært en merkverdig forsamling. Her kom lemlestede kirkeledere fra torturkamrene, diakoner fra Nord-Afrika og datidens skriftelærde sammen for å komme til rette med denne utfordringen. Utfordringen kom først og fremst fra arianismen
[1]. Stemningen må ha vært intens. Kirkehistorikere kan fortelle at det var da diakonen Athanasius fra Alexandria kom på talerstolen, at stemningen snudde i anti-ariansk retning – der nettopp hovedsetningen ble at Jesus er født, ikke skapt. Jesus guddom kom på plass: ”Sann Gud og sant menneske”. Det hele endte så opp i den nikenske trosbekjennelse[2], som på dette punkt lyder som følger:
Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn,
født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud,
født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.
For oss mennesker og for vår frelses skyld
steg han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria,
og er blitt menneske.
Han ble korsfestet for oss,
pint under Pontius Pilatus og gravlagt.
Han oppstod den tredje dag, etter Skriften,
fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd.
Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde,
og på hans rike skal det ikke være ende.

© Damaris Norge AS


[1] Wikipedia: Arianismen er en teologisk lære som har som bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius‘ lære. Arius levde cirka 260-336.
Ifølge arianismen er Sønnen (Jesus Kristus) et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Guds Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på kristologiens område. Faderen (Gud) har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles Sønn kun i samme forstand som menneskene kalles Guds folk. På samme vis er Den Hellige Ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og Treenighetsbegrepet kan ikke appliseres om Gud.
Arianismen hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt av biskop Alexander av Alexandria i år 319 og deretter ved konsilet i Nikea i 325. I Nikea ble det fastslått at Guds sønn har samme guddom som Faderen. Arianerne ble avvist og ekskludert.
Keiser Konstantin den store opphevet fordømmelsen allerede i 327. Keiser Konstantius II gjorde arianismens kristologi til et dogme i Romerrikets statsreligion. Men biskop Alexander og hans etterfølger Athanasius nektet å gjenoppta Arius i Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius’ og Athanasius’ tilhengere («Den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt under det første konsil i Konstantinopel i 381.
[2] Riktignok ble denne bekjennelsen vedtatt på et kirkemøte i Konstantinopel i 381, så den heter streng tatt ”Den nikensk-konstanipolitanske bekjennelse”
Print Friendly, PDF & Email