«Helbreder folk med kosmisk energi.»[2]

            «Swami Premananda, indisk-amerikansk magiker i Skien: «Jeg gjør alle friske».»[3]

            «Halfred «dro» astmaen ut av kroppen min.»[4]

Sitatene er helt tilfeldige. Det går ikke en uke uten at ukeblad og tidsskrifter har tilsvarende beretninger – hvor håndspåleggelse resulterer i helbredelse av både mennesker og dyr.

Healing kommer fra uttrykket to heal som kan bety både å gjøre hel og å gjøre frisk. De to forskjellige betydningene for­utsetter ingen gjensidig oppfyllelse. Et friskt menneske har ikke nødvendigvis en opplevelse av å være hel, mens mange vil hevde at selv døende mennesker kan ha denne opplevelse. Med andre ord har uttrykket mange innholdsvarianter – alt etter ståsted.

Kanskje nettopp derfor er healing en stor utfordring. Ved siden av å være en aktuell behandlingsform i alternativmedis­inske kretser, påkaller ordet nysgjerrighet – både filosofisk og religiøst.

I første rekke kan vi velge å forstå healing som omsorg, berøring, holde i hånden, noe trøstefullt i en vanskelig livssituason, menneskelig nærhet og berøring. Kreftforskeren Stig Bruset gjengir en fornøyelig liten barnefortelling – hvor nettopp omsorgsaspektet er fremtredende:[5]

            –           Du er vel heldig du som har en far som er lege når du er syk !

            –           Nei, det er jeg aldeles ikke. Mamma er mye flinkere.

            –           Hvorfor det ?

            –           Jo, pappa sier bare at det ikke er noe farlig, og at det går over.

            –           Hva sier mamman din da ?

            –          Hun sier jeg må ligge i sengen og få varm melk med honning. Og så leser hun for meg og sier «stakkars deg».

For de fleste av oss vil imidlertid healing gi andre assosia­sjoner, assosiasjoner som ligger langt fra den lille uskyldige barnefortellingen vi nettopp leste. Vi får fantasier om magi og sjamanisme, om energioverføring fra et okkult rom, krefter som en får kontakt med, mental energi som så i neste omgang blir overført til pasienten for at denne skal gjenvinne sin livsbalanse.

Også denne forståelse av healing er dekkende. Vi har med å andre ord å gjøre med vide forståelsesrammer hvor ordinær naturvitenskap bare i begrenset grad lar seg anvende. «Noen prøver å underkaste det rasjonelle fysiologiske forklaringer, mens andre ser det som et mirakel av guddommelig opprinnelse».[6]

Vi vil imidlertid forlate barnefortellingen, og konsentrere oss om den forståelse av healing som er mest alminnelig. For å gå videre i denne forståelsen av healing, er det nødven­dig å henvise til uttrykkene energi, aura og chakra, slik disse utrrykkene er femstilt i et eget kapitel

I denne versjon står følgelig også healing i en religiøs sammenheng. Hvilke følger dette får for den totale vurdering av healing, skal vi komme tilbake til mot slutten.

Ulike betydninger – og ulike former for healing:

Det eksisterer i utgangspunktet to hovedtyper av healere: Håndspåleggere og mystikere.[7]

Håndspåleggere er helt alminnelige mennesker som kanskje ved en tilfeldighet oppdager at de har «varme hender» e.l. (Her er ressursen om «Snåsamannen og annet uforståelig» aktuell (red.))

Som eksempel kan nevnes en bok: Frank Olsvik: Tvil, tro og hel­bredelse. Vi siterer fra bokens omslag:

«Frank Olsvik er en av Norges mest kjente «hea­lere». I denne boken forteller han sin eiendommeli­ge livs­historie. Gjennom oppvekst og ungdomsår skiller ikke Frank Olsviks ­liv seg særlig fra andres. Først vinteren 1987 skjedde det noe: Av en bekjent får han låne en bok om hånds­på­legging og åndelig helbredelse. Uten de helt store for­vent­ninger følger han bokens anvisninger i et forsøk på å helbrede sin kone for en urinveisbetennel­se. Det lykkes, og oppglødd av resultatet, men fremdeles full av skepsis prøver han å hjelpe en bekjent med multip­pel skle­rose på samme måte. Det ser mørkt ut lenge, men etter en tids behand­ling begynner under­lige ting å skje, og snart kaster «pasien­ten» krykke­ne – og går ! Slik begynner Olsvik i sitt nye yrke som «healer» – først på del­tid, senere på heltid……..»

Mystikerne forsøker å nå bakenfor den ytre handling, idet de er ute etter forståelse for for hva det er som forårsaker healing-effekten. De har f.eks. prøvd seg frem gjennom me­ditasjon og yoga-øvelser. Det hører med til historien at Frank Olsvik etterhvert nærmet seg denne typen healing, idet han fikk nær kontakt med Krishna-bevegelsen.

Vi kan videre definere selve healingvirksomheten i to hoved­kategorier:[8]

I den første kategorien betrakter healeren det som sin oppgave å forløse pasientens egen energi, i den hensikt å muliggjøre selv-helbredelse. Forholdet mellom healer og pasient er basert på tillit til healerens forståelse og dyktighet.

I den andre kategorien finner vi de healere som overfører energi fra en eller annen kilde til pasienten. Det regnes som en fordel at pasienten selv tror på healing, men anses ikke som nødvendig.

Vi kjenner healing i fem fremtredelsesformer:

Fjernhealing.

Healeren trenger noen få opplysninger om pasienten for å kunne gi hjelp over lang avstand – uten fysisk kontakt. Det sier seg selv at forståelsen av denne form for healing sprenger rammer for enhver anerkjent vitenskapelig tenkning. Fra en fenomeno­logisk synsvinkel er det da også denne type healing som tan­gerer okkultismen sterkest.

Forbønn.

Velkjent i kristne kretser, både individuelt og i gruppe. Fenomenologisk ligger den nært opp til fjernhealing, selv om Kirken selvsagt vil se store forskjeller mellom healing og forbønn.

Psykisk kirurgi.

Fenomenet er kanskje mest kjent fra Filippinene, hvor man bedriver mageoperasjoner med bare hendene. Operasjonene går som regel ut på at en «svulst» fjernes, ledsaget av mye blod­søl. Hendelsene har hatt mange vitner fra hele verden, også fremstående kirurger. Vurderingene av fenomenet svinger fra det rene bifall til påstander om avansert form for trylle­kunst.

Håndspåleggelse.

Klassisk form for healing.

Mens pasienten sitter eller ligger, legger healeren hendene sine på, eller like over pasientens kropp. Behandlingen varer gjerne ca. en halv time. Pasienten har ofte en følelse av varme under behandlingen.

Selvhealing.

Foregår ofte i grupper, hvor hensikten er å styrke pasientens selvinnsikt. Denne typen healing ledsages gjerne av samtale­virksomhet, og ligger således den klassiske psykologi nærmest.

FORSKNING PÅ HEALING:

Vitenskapelig dokumentasjon av healing er omstridt, bl. a. fordi det er vanskelig å vite om det er metoden eller utøveren som blir testet. Stephen Fulder går enda lengre, idet han hevder[9]at forhold i labaoratoriet kan vanskeliggjøre selve haelingprosessen. Han hevder bl.a. at tilstedeværende skepti­kere kan sende ut så mye negativ energi at dette demper den positive effekten av healingen.

Det er utført forsøk med sårede mus, hvor mus som hadde en hea­lers hender over seg to ganger femten minutter hver dag hadde en raskere helbredelse enn mus som ikke hadde healende hender over seg, eller hadde hender over seg som ikke tilhørte en healer.[10]

Det er gjort mange forsøk med healeren Mattew Manning.[11] I et forsøk holdt han hendene sine i nærheten av et reagensrør med kreft­celler – i den hensikt å påvirke disse. Måleresulta­tene var positive.

I et annet forsøk skulle han hindre ødeleggelse av røde blod­legemer når disse ble tilsatt vann. Også her ble testresulta­tene ansett som gode.

TIL ETTERTANKE:

Det er i første rekke viktig å si at det ikke er påvist bi­virkninger av healing. Vi ser da bort fra tilfeller hvor healeren har bedt pasienten kutte ut medisinsk behandling, eller ha gitt seg i vei med diagnostisering etc. I all hea­linglitteratur av betydning understrekes at healing ikke er en erstatning for medisinsk behandling, men skal betraktes som et supplement.

Hva er det så som skjer – når pasienter påstår at healing virker? Vi har samlet sammen et knippe vurderinger og kommen­tarer:

1.      Terapeutisk berøring.

Knapt noen behandlingsform har så nær kontakt mellom utøver og pasient som healing. Kroppskontakt gir opp­lagt gode virkninger. Det er godt å bli tatt på. (Eks­plosjon i antall massasjeinstitutter kan ikke forklares som behov for bordellvirksom­het. Til det er det for mye seri­øsitet i markedet). God menneskelig kontakt utløser uforløse krefter i den menneskelige organisme – som i neste omgang kan virke helen­de. Kall det gjerne placebo­effekt. Det virker i alle fall.

2.      Den ledsagende samtale.

Healingvirksomhet ledsages gjerne av samtaler, hvor det er muligheter for å ta opp personlige problemer. Møtene med healeren skjer da også gjerne til fast­satt tid – og med jevne intervaller. Slik sett har healing enkelte parallel­ler med psykoterapi. Med dagens kunn­skap om psykoso­matikk skal det lite fantasi til å fore­stille seg at den gode samtale over tid har ringvirkninger for både sjel og kropp.

3.      Det energetiske menneske / ukjente krefter.

Som vi har sett, forutsetter noen former for healing et energetisk menneskesyn, forklart gjennom uttrykk som energi, aura, chakra, meridi­aner etc. Det ville være underlig om viten­skapen pr. i dag har oppdaget alle krefter i natur og mennes­ke. Det er f.eks. ikke så svært mange år siden rønt­gen­appa­ratet ble oppfunnet. Hvor­vidt disse ukjente krefter eksiste­rer, eller om det hele kan for­klares ut fra de fore­gående to punk­ter, vil i den kommende tid bli en utfor­dring for medis­insk og annen forskning.

4.      Teologiske betraktninger.

Det tradisjonelle energetiske verdens- og mennes­kesyn kan ikke forenes med et kristent verdens- og menneskesyn. Det energe­tiske menneskesyn har som sin for­ut­setning en monis­tisk enhet­stanke som utvisker for­skjellen mellom Gud og men­nesker. Altfor mye minner om berømte New Age-setni­nger av typen: Alt er ett, gud er alt, jeg er gud. Det er derfor ikke uten grunn at mye healingvirksomhet trives godt i New Age-miljøer.

Det samme må sies om en utstrakt forståelse av healing som kanalisering, hvor det hentes krefter fra andre dimen­sjoner, makter etc. Parallellen til okkultisme er slående.

For egen del vil vi tilføye at vi ikke har inntrykk av at ­det foreligger kontrollerte tester av betydning. Menneskelige vitnesbyrd om resultater av healing er i første rekke interes­sante for dem det gjelder, men gir ingen objektiv validitet – i alle fall ikke om en skal legge anerkjente vitenskapelige metoder til grunn. Dette må bli en viktig utfordring.

Også for praktiserende healere må det, når alt kommer til alt, være av interesse å få lagt på bordet skikkelige test­resultater. Dette innebærer at det også for disse grupper må være av interesse, tatt i betraktning behov for seriøsitet, at man anvender en type viten­skapelighet som ikke i utgangs­punktet forutsetter et verdisys­tem nært knyttet opp mot healing.

KRYSTALLHEALING.

Krystallhealing har paralleller til healing generelt, men krystaller blir her brukt for å oppnå det ønskede resultat.

Krystallhealing bygger på et energetisk helhetssyn, og er basert på den grunnforestilling at alle krystaller har en utstråling eller aura rundt seg. Krystaller har en iboende energi som kan frigjøre blokkeringer i mennesket, og dermed sikre energiens frie løp.

Krystaller skal ha en svært klar, nøytral utstråling, som virker positivt inn på menneskers til tider noe matte utstrå­ling.

Ulike krystaller brukes til å dekke individuelle behov, der nyere synspunkter er knyttet opp mot gamle, mytiske fore­stil­linger. Onyx brukes til å styrke autoritet og myndighet, men kan også gi svartsyn. Rubin står for styrke og seier. Eier man en akva­marin mister man aldri troen på morgendagen. Ame­tyst renser sinnet og sikrer rettferdighet etc.[1]

Noen krystallhealere vil si at krystallene bare virker på emosjoner, mens andre hevder at krystallene virker som start­motor for immunforsvaret.

Til ettertanke:

For alt det vi vet kan krystaller ha naturgitte energier som verken er oppdaget eller målt. Utfordringen ligger imidlertid ikke på det planet. Det som synes uklart for oss, blir grense­oppgangen mellom troen på krystallenes virkning på den ene siden, og naturfolks bruk av fetsjer på den andre siden. Hvis denne gransedragningen forblir uklar, kan det raskt bli uklar­het mellom hva som er «krefter» og hva som er «makter».

Dette forholdet tror vi det er viktig at krystallhealere oppklarer. Inntil videre styrker denne uklarheten mistanken om noe suspekt.

Vi blir heller ikke beroliget over en liten fortelling fra et (dansk) alders- og sykehjem, der det utslitte gamle menneske fikk lyserøde krystaller i hendene og på sengetøyet «for å komme til krefter», mens andaktsboken blir vanskeligere å forholde seg til.

---

---