Undervisningsopplegg: Tv-serien “Gud og vitskapen” presenterer grovt sett tre perspektiver på forholdet mellom religion og vitenskap, to av disse får betydelig mer oppmerksomhet enn det tredje. Opplegget er det første av tre.

Aktuelle kompetansemål, RE:

I formålet med RE-faget inngår det at: Religiøse, etiske og filosofiske spørsmål berører den enkelte og samfunnet som helhet, både som grunnlag for felleskap og som kilde til splid. Gjensidig toleranse på tvers av ulikheter i religion og livssyn er en forutsetning for fredelig sameksistens i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn.

Blant fagets hovedområder legges det vekt på religionenes

[og spesielt Kristendommens] forhold til andre religioner og livssyn, samt kontinuitet og spenninger innen den livssynshumanistiske tradisjonen.

Blant fagets grunnleggende ferdigheter inngår det at elevene skal kunne uttrykke seg muntlig, noe som innebærer å lytte og formulere seg gjennom samtaler og dialog. Dette betyr at holdninger til etiske, filosofiske og religiøse spørsmål blir prøvd ut og formet gjennom møtet med andre. Grunnleggende leseferdighet i RE innebærer blant annet å kunne tolke og reflektere over religiøse og filosofiske tekster og bilder, samt å oppfatte problemstillinger, avdekke argumenter og identifisere hovedsynspunkter i ulike tekster, bearbeide og vurdere informasjon.

Fra kompetansemål i Religionskunnskap og religionskritikk etter Vg3: gjøre rede for og vurdere ulike former for religions- og livssynskritikk, samt drøfte samarbeid og spenninger mellom religioner og livssyn. Elevene skal også kunne presentere og drøfte ulike dimensjoner ved religionene: lære, myter og fortellinger, ritualer, opplevelser, etikk, sosial organisering, kunst og materielle uttrykk

Fra kompetansemål i Filosofi, etikk og livssynshumanisme etter Vg3: gjøre rede for og drøfte sentrale trekk og dimensjoner ved livssynshumanismen.

Bakgrunn: Om serien Gud og vitskapen

Damaris Norge planlegger å oversette og gi ut TV-serien Om Gud og Vitskapen på DVD i Norge. Frem til august 2016 ligger serien på NRK sine skolesider, slik den ble sendt på Tv. (Se lenke her). Gud og vitskapen presenterer grovt sett tre ulike perspektiver på forholdet mellom religion og vitenskap, der to av disse får betydelig mer oppmerksomhet enn det tredje.

De tre perspektivene i serien

1)  Vitenskap og religion er i konflikt. Man ønsker å bekrefte vitenskapens og avvise religionens legitimitet. Dette perspektivet frontes av blant andre Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Peter Atkins, Steven Pinker, Daniel Dennett, Hamer og Sam Harris.

2)  Vitenskap og religion er ikke i konflikt. Man ønsker altså å bekrefte både religionens og vitenskapens legitimitet. Dette perspektivet fremholdes på ulike måter av blant andre John Polkinghorne, John Lennox, Usama Hasan, Keith Ward, Denis Alexander og Justin Barrett.

3) Vitenskap og religion er i konflikt, man ønsker å bekrefte religionens og forkaste vitenskapens legitimitet (eller i det minste legitimiteten til de sentrale hovedstrømningene i vår tids vitenskap). Dette perspektivet kommer først og fremst til syne i seriens del 2, som omhandler Darwins evolusjonsteori. Dette synet får relativt liten oppmerksomhet i serien.

Merk: Det finnes også et fjerde perspektiv, som serien utelater. Det fjerde synet forkaster både (organisert) religion og vitenskap, for eksempel fordi det ser begge disse som representanter for autoritære institusjoner. Dette er et perspektiv som ikke er uvanlig i såkalte “alternative” eller nyreligiøse miljøer, der man dyrker både medisinske (vitenskapelige) og åndelige (religiøse) “alternativer”. Læreren bør være bevisst på at dette fjerde perspektivet muligens kan være representert blant elevene i Vgs.

Det bør også nevnes at serien er basert på perspektiv 2, og at dette får mest plass i hver episode.

Se også: snakkomgud.no. Aktuelle lenker og presentasjon av serien.
Se også: Spørsmål om kristen tro, snakkomtro.no.

Opplegg RE

Generell debatt basert på hele serien: Hva er forholdet mellom religion og vitenskap? En gruppedialog mellom tre perspektiver

Omfang: 2-3 timer.

Dette er et tema som egner seg godt til å øve på en form for dialog som ikke trenger munne ut i polarisering. Det er spesielt viktig å få fram at skillelinjene ikke nødvendigvis går mellom religiøse og ikke-religiøse, men (også) mellom ulike syn på vitenskapens forhold til religion. Ateister og teister kan være enige og uenige på tvers av livssyn i dette spørsmålet. Dette er utfordrende fordi de ulike perspektivene har ulike mål for øye (se beskrivelse nedenfor), og det står dermed mer på spill enn andre kanskje innser.

Trinn 1: Klassen deles i grupper på to eller maks tre elever i hver. Det er viktig at gruppeantallet kan deles på tre. I en klasse på 27 elever blir dette 9 grupper.

Trinn 2: Se aktuell episode av Gud og vitskapen (episode 1 og 2 egner seg best til dette). En tredjedel av gruppene (3 grupper) får i oppgave å samle argumenter for og eksempler på perspektiv 1, som de får beskrevet på et kort (se nedenfor for forslag til beskrivelse). De andre tredjedelene av gruppene gjør det samme med henholdsvis perspektiv 2 og 3.

Trinn 3: Mens elevene sitter i gruppene (to og to) skal de samle argumenter for ‘sitt’ perspektiv. Hovedmålet skal være å overbevise hver av de andre gruppene, ikke bare å markere sitt eget ståsted. De må altså tenke over hva de andre gruppene vil se som vektige grunner og overbevisende argumenter, og tilpasse presentasjonen sin deretter.

Trinn 4: Gruppene som har samlet argumenter for samme perspektiv settes sammen, og utarbeider en felles presentasjon av de viktigste argumentene for ‘sitt’ perspektiv.

Trinn 5: En elev fra gruppe 1 presenterer argumentene for perspektiv 1 mens de andre to gruppene tar notater. Utvalgte elever fra gruppe 2 og 3 gjør det samme med ‘sine’ perspektiver mens de andre gruppene tar notater.

Trinn 6:  Gi respons til hverandres perspektiv. Her er det viktig å vektlegge at det hvert perspektiv anser som det viktigste målet, kun er mulig å nå dersom man klarer å mobilisere de andre gruppene. Det holder ikke å ‘vinne’ debatten, for hvis de andre ikke blir overbevist, kan man ikke nå målet for sitt eget perspektiv.

Trinn 7: Metadiskusjon. Hva var utfordringene i denne dialogen? Var det noen argumenter som ble viktigere enn andre, og i så fall hvorfor? Har alle perspektivene noe ‘godt’ ved seg, og i så fall hva? Oppstår det spørsmål om hva som er ‘sann’ religion eller ‘sann’ ikke-religiøsitet, og hvordan løser man dette? Er det riktig å fremstille perspektivene som like troverdige, og hva kan eventuelt være problemet med dette? Hvor mye må man være enige om for å kunne leve sammen og møte vår tids utfordringer sammen?

Nærmere presentasjon av de tre perspektivene i serien

Perspektiv 1:

Vitenskapen har spilt en helt sentral rolle i utviklingen av grunnlaget for vår sivilisasjon. Den er den viktigste årsaken til at mennesker i vår tid lever lenger og bedre enn noen gang tidligere. Den gir oss et felles utgangspunkt i klart definerte metoder slik at vi åpent kan diskutere oss frem til gode løsninger på de problemene menneskeheten står overfor, som for eksempel klimaendringer eller ekstremisme. Fordi vitenskapen er metodisk og aldri påstår noe den ikke kan begrunne, er den nødvendigvis i konflikt med religiøs tro og overtro. Dette finnes det mange eksempler på både historisk og i vår egen tid. Der tradisjonelle forklaringer på fenomener har pekt på guder og overnaturlige vesener har vitenskapen gang på gang vist at det finnes naturlige mekanismer som forklarer ting bedre. Det gir oss grunn til å håpe at dens metoder også vil gi oss innsikt på de feltene der vi foreløpig ikke har troverdige eller faktabaserte svar.

Selv om vitenskapen ikke kan svare på alt med en gang er det bedre å fortsette å gå gradvis frem med de metodene som har gitt oss den solide kunnskapen vi har enn å forklare det som ennå er uvisst med overnaturlige krefter og guder. Historisk sett har religiøse trossetninger for vane å påstå mer enn det finnes grunnlag for å vite noe om. Vitenskapen er mye forsiktigere i hva den påstår, og er dessuten alltid, per definisjon, åpen for å bli utfordret og forbedret.

Flere religiøse (perspektiv 3) vil være enig i at det er en konflikt mellom vitenskap og religion, og dette har de helt rett i. Dessverre velger de å forsvare religionen. Andre, både religiøse og ikke-religiøse (perspektiv 2), forsøker å dekke til denne konflikten ved å bruke metaforer og snakke om at vitenskap og religion har ulike kompetanseområder. Men dette er å unngå spørsmålet, og leder til absurde ståsteder. For eksempel, det å si at naturen gir oss innsikt i Skaperen, må jo fortelle oss at Skaperen ikke er så godhjertet som troende skal ha det til. Vitenskapen kan forklare hva religion er, hvordan det oppstår, og hvilken funksjon den har. Religionen kan ikke forklare noenting.

Mål: Historisk sett har religionen hatt mye makt, og vitenskapen har måttet kjempe i oppoverbakke, mens ikke-religiøse personer har møtt diskriminering og utestengelse på grunn av sin vitenskapelige og rasjonelle overbevisning. Vi lever i en tid der religiøst motivert ekstremisme og fornektelse av klimaendringer ikke bare truer vår sikkerhet og overlevelse, men også krever vår toleranse. Derfor er det en av vår tids viktigste oppgaver å stå fast på vitenskapens verdi – imot alle former for religion.

Perspektiv 2:

Vitenskapen har spilt en viktig rolle i utviklingen av grunnlaget for vår sivilisasjon. Det har også religion, som tradisjonelt har vært det som motiverte metodisk utforskning av skaperverket. Vitenskapens metoder gir oss troverdig innsikt i i de mekanismene og lovmessighetene som ligger under alt som skjer i naturen, og dermed innsikt i tankene til Skaperen bak det hele. Fordi vitenskapen har bestemte metoder for å avgrense eksperimenter, så finnes det også grenser for hva den kan si noe om. Vitenskapelige undersøkelser kan fortelle oss mye om hvordan fenomener finner sted, men ikke hvorfor eller hva som er meningen med dem. Uansett hvor lenge vi driver med vitenskapelig forskning, så vil vi aldri kunne svare på slike spørsmål gjennom vitenskapelige metoder.

Siden vitenskapen ikke kan svare på alt, og siden mennesker ikke kan ignorere spørsmål som går utenfor dens metoder —som spørsmålet om mening, om hvorfor—så bør vi akseptere at slike spørsmål gis uttrykk på andre måter. Akkurat som poesi og prosa kan gi innsikt på to forskjellige nivåer, og sammen gi et mer utfyllende bilde av virkeligheten, så kan vitenskapens metoder og den religiøse dimensjonen holdes sammen for å gi oss et mer helhetlig bilde av hva verden og mennesket egentlig er. De to er ikke konkurrerende svar på samme spørsmål, men stiller forskjellige typer spørsmål. Begge er nyttige så lenge de får være det de er ment å være.

Noen ikke-religiøse mennesker tror det må være en konflikt mellom vitenskap og religion (perspektiv 1), og et mindretall av religiøse mennesker (perspektiv 3) er enige i dette. Dessverre mangler ofte disse personene kunnskap om hvordan de hellige tekstene tradisjonelt har blitt lest og forstått, og blander sammen religionens og vitenskapens kompetanseområder. Religion og vitenskap opererer ikke på samme nivå. Derfor kan de ikke kollidere. Å finne ut hvordan en naturlov fungerer forteller ingenting om hva som er denne lovens hensikt, hvorfor den eksisterer i det hele tatt.

Mål: Vi lever i en tid der det er helt avgjørende at vi er i stand til å løse konflikter gjennom dialog og gjensidig respekt for hvor kompleks virkeligheten er. Både religiøst og ikke-religiøst motivert ekstremisme truer med å undergrave vår evne til slik dialog, og dermed vår mulighet til å samarbeide om de problemene vi står overfor: for eksempel ekstremisme og klimaendringer. Derfor er en av vår tids viktigste oppgaver å legge til rette for gjensidig forståelse og aksept av at ulike perspektiver kan tale like sant om virkeligheten, men på ulike nivåer – imot alle forsøk på å redusere en kompleks virkelighet til ett enkelt perspektiv.

Perspektiv 3:

Religionen har spilt en helt sentral rolle i utviklingen av grunnlaget for vår tids sivilisasjon. De siste århundrene har det vært en sterk anti-religiøs reaksjon mot dette grunnlaget. Denne sekulariseringen har preget alle områder av samfunnet, og presset religiøse perspektiver ut mot sidelinjen. Dette gjelder kanskje først og fremst på det vitenskapelige feltet. Her har enkelte teorier blitt dominerende, ikke fordi de er bedre begrunnet enn andre men fordi de er motivert av en sekularisme som er mer politisk korrekt i dagens samfunn. Fordi så mange påstander som går for å være vitenskapelige og objektive egentlig er basert på sekularistiske forutsetninger, er hovedstrømningene i dagens vitenskap nødvendigvis i konflikt med religion (evolusjonsteorien er ett viktig eksempel). Dette er farlig, fordi å kaste ut religion, i tillegg til at det er å forkaste Guds velsignelse, er å rokke ved grunnlaget for vår sivilisasjon.

Likevel finnes det et mindretall av forskere som ikke er redde for å gå imot strømmen og si at vitenskapen, når den løsrives fra sekulære fordommer, peker mot den Skaperen som er beskrevet i de hellige skriftene. Ved hjelp av disse vitenskapelige perspektivene kan man begynne å åpne opp det lukkede sekulære perspektivet som preger hovedstrømningene i vår tids vitenskap. Gang på gang viser det seg at de beskrivelsene vi finner i antikke hellige skrifter stemmer overens med vitenskapelige fakta. Dette kan kun forklares ved at skriftene er overnaturlig inspirert. At mange innen vitenskapene ikke vil lytte til dette perspektivet viser at de allerede har bestemt seg for et sekulært perspektiv, uten å gi religionen en sjanse. De er ikke objektive.

Noen religiøse vil hevde at hovedstrømningene i vår tids vitenskap kan holdes sammen med religiøs tro. Men dette er å misforstå hva tradisjonell religion er. Hvis man sår tvil om noen deler av de hellige skriftene, blir det umulig å vite hva som er sant og hva som bare er tolkning. Dette setter mye mer på spill enn disse perspektivene tar inn over seg. Her har de sekulære ateistene rett når de setter dagens dominerende vitenskap opp mot tradisjonell religiøs tro. Men de tar feil fordi de begynner fra sine sekulære forutsetninger, og dermed ikke anerkjenner at vitenskapen faktisk peker mot religionens sannhet.

Mål: Vi lever i en tid der det moralske grunnlaget for vår sivilisasjon trues av en politisk korrekt sekularisme og fornektelse av religionens verdi og sannhet. Her er utvanning av religiøse sannheter like farlig som direkte sekulær motstand. Derfor er en av vår tids viktigste oppgaver å sette religionens sannhet opp mot det sekulære perspektivet som ligger bak dagens vitenskap, og demonstrere for både troende og ikke-troende at religionen alltid har stått, og fremdeles står, urokkelig på sannheten.

Episode 1: Universet: nødvendighet, fininnstilling eller lykketreff?

Ifølge vitenskapelige beregninger er universet 13,5 milliarder år gammelt. Vi vet ganske mye om hva som skjedde. Men hvordan kan noe bli til ut fra ingenting?

Noen mener universet vårt bare er ett blant mange, og at vi ikke skal overdrive betydningen av når akkurat dette universet ble til. Når trillioner på trillioner av universer blir til og forsvinner hele tiden, så er det ikke så usannsynlig at også vårt univers skulle bli til.

Men spiller det noen rolle for teismen om det finnes ett eller mange universer? Flere religiøse vitenskapsmenn svarer nei på dette spørsmålet i denne episoden. Selv om det fantes mange universer, så måtte det finnes noen mekanismer, noen lover, som styrer hvordan universene blir til og hvordan de fordeler seg. Så vi kan fremdeles snakke om en Gud som skaper og som styrer gjennom lover.

Dessuten er vårt univers så ‘fininnstilt’ for at liv skulle oppstå og utvikle seg er ekstremt usannsynlig. Likevel har det skjedd. Tyder denne ‘fininnstillingen’ på at en høyere intelligens, eller Gud, står bak?

For diskusjon:

Den kristne filosofen William Lane Craig sier i episoden at det bare finnes tre alternativer:

(1) Enten er universet fysisk nødvendig, det kunne ikke vært noenting annerledes enn det er.
(2) Eller så kunne universet vært annerledes enn det er, men det er slik fordi det står en Skaper bak det som har ønsket at det skulle være slik.
(3) Eller så kunne universet vært annerledes enn det er, og det er tilfeldig at det er slik.

Diskuter: Hvilket alternativ synes dere er best, og hvorfor?

Veldig få i episoden er enige i (1). Hvis man sier at alt nødvendigvis er som det er, så betyr det at alt som skjer var nødt til å skje – at alle hendelser har vært bestemt fra begynnelsen, og at ingenting kan forandre hva som vil skje i fremtiden. For noen er dette vanskelig å akseptere. De vil kanskje tenke at det ikke gir noen mening å utforske naturen gjennom vitenskapen hvis ingenting kan forandres – vi forsker for eksempel på medisin for å forandre hvor mange som blir syke. Hva skulle motivere oss hvis ingenting kan forandres? Men er dette nødvendigvis et problem? Kan det ikke også være en trøst i at det som skjer, det skjer fordi det var nødt til å skje, og ikke fordi man selv hadde gjort noe galt eller burde tatt andre valg?

Mange i episoden er enige i (2). De mener den ‘fininnstillingen’ som kreves for at liv skal være mulig, for at universets utvikling skal ende opp med den verdenen vi ser rundt oss, er så usannsynlig at dette i seg selv tyder på en Gud som aktivt skaper verden med hensikt. Faktisk, mener noen, er det en viktig forutsetning for vitenskapen at det finnes en orden i naturen. Det må finnes lover og forutsigbare sammenhenger for at vi skal kunne finne ut noe som helst. Og siden en slik orden ikke kan komme fra kaos, siden det som eksisterer ikke kan oppstå fra noe som ikke eksisterer, så må det stå en eller annen form for intelligens bak det hele – og dette kan vi kalle Gud.

Noen i episoden er enige i (3). Universet kunne vært helt annerledes enn det er, men det er likevel ingenting som tyder på at det ikke er tilfeldig. Det skjer så mye i universet som ikke virker som noe ledd i en stor god plan – det virker ikke så ‘fininnstilt’ som enkelte skal ha det til. Det mest redelige er å si at det er et resultat av tilfeldigheter. Vi har ikke grunnlag for å si at det er en Gud som har ‘fininnstilt’ universet for liv.

Faktisk, vil noen av disse si, er alternativene (1) og (2) ganske like hverandre. Hvis man sier at universet er ‘fininnstilt’ av en Skaper, så er det omtrent det samme som å si at ting er slik de er nødt til å være – bare at det nå er fordi Gud vil det slik. For det første er dette ikke et vitenskapelig argument, siden det ikke finnes noen vitenskapelig måte å teste det på. For det andre er det feil å si at universet er ‘fininnstilt’ for liv. Universet er tvert imot et veldig farlig sted å være for levende vesener (og det bare denne ene planeten, så lenge det varer, som til en viss grad gir livsgrunnlag). Universet helhetlig sett virker fiendtlig innstilt, eller i beste fall likegyldig, og livet er bare som et lite blaff før man dør. Det er ikke hyggelig å tenke på, men det betyr ikke at det ikke er sant. Det er dette som er motivasjonen bak vitenskapen – å skape mer rom for livet i et univers som ikke oppmuntrer til liv.

Gå til del 2

 

Utarbeidet for Damaris Skole av førsteamuensis Stefan Fischer-Høyrem
Foto: fra snakkomgud.no

Print Friendly, PDF & Email