La oss ta det letteste først: Keiser Konstantin spilte ingen rolle i utvelgelsen av tekster til Bibelen, hverken fra eller til. Det var heller ikke et tema under kirkemøtet i Nikea i år 325. Der ble Jesu rolle diskutert: var han Gud selv og uskapt, eller var han det første og mektigste skapte vesen? Dette ble drøftet på grunnlag av tekstene vi i dag forholder oss til i Det nye testamentet. Disse tekstene var i all hovedsak allerede etablert som kanoniske før år 325.

Utvelgelsen av evangeliene til Det nye testamentet

Dersom vi ønsker å finne ut hvor tidlig evangeliene vi i dag bruker i Det nye testamentet ble sett på som autoritære, er det flere veier å tilnærme seg problemstillingen på. Én måte er å se på hva som ble sitert som autoritativt hos de første kirkefedrene. Da ser man at det er liten tvil om at de fire evangeliene vi i dag bruker, gikk alternativene en høy gang. Klemens av Roma siterer allerede før 100-tallet Markus, Matteus og Lukas som autorative skrifter. Justin Martyren siterer alle fire evangeliene på 130-tallet.

En annen tilnærmingsmåte er å se hvilke bøker som listes opp i forskjellige sammenhenger.  For eksempel er den tidligste konkrete listen vi vet om fra et manuskript kalt det muratoriske fragmentet. Det begynner midt i lista over evangelier²⁾: «… den tredje boka av evangeliet er den etter Lukas … det fjerde er evangeliet etter Johannes…». Altså sier den at det er fire evangelier, og nevner Lukas og Johannes spesifikt. Vi har ingen grunn til å tro at det stod noe annet enn Markus og Matteus i de to første, og det er også begrenset til fire, og ikke flere. Denne teksten dateres gjerne ikke så lenge etter at Pius den første, biskop av Roma, døde i år 155.

Den tidligste personen som gir en fullstendig liste over hvilke bøker som er de beste evangeliene, er Ireneus av Antiokia. Han nevner alle fire evangeliene, og sier at det er disse som er autorative. Ireneus skrev dette i ca år 180.  I tillegg har vi også en egen tekst som vitner om hvilke evangelier som regnes som de autorative, nemlig Diatessaron. Det er en samling av de fire tekstene, forent til én historie, og dateres ofte til rundt år 175. Denne teksten vitner altså også om at det var de fire tekstene vi bruker i dag som var regnet som de autorative.

Kirkemøtene som etablerte den nytestamentlige kanon

Det er altså ingen tvil om at det nytestamentlige kanon i hovedsak ble etablert lenge før kirkemøtet i år 325, og kirkemøtet i Nikea hadde ikke noe med kanon å gjøre. Men det hører med til historien at det etter år 325 var flere kirkemøter som etablerte hele den nytestamentlige kanon. Dette skjedde i tre kirkeråd, et i Hippo i år 393, og to i Kartago i henholdsvis år 397 og 411. Disse bekreftet den nytestamentlige kanon vi har i dag, om enn med noe debatt rundt særlig Johannes Åpenbaring, samt Hebreerbrevet, Jakobs brev, 2 og 3 Johannesbrev og 2 Petersbrev. Verdt å nevne i denne sammenheng er at Origenes allerede i ca 225 oppga en liste som passer overens med den lista vi har over NT i dag. Den er riktignok noe unøyaktig, siden den ikke sier hvilke, bare antall brev hver person har skrevet.

Ofte sammenlignes  denne prosessen med å i dag lage et råd som skal offisielt klassifisere hva som er autentisk klassisk musikk. Ingen vil bli overrasket når Mozart og Bethoven havner på den lista, det er det eneste naturlige, og den største selvfølge. Spørsmål vil for eksempel avhenge litt av hvordan man definerer klassisk musikk. Er Debussy for nytt?

En konspirasjon om hvilke bøker som ble med?

Men hva med alle de andre evangeliene som ikke ble med? De over 80 ulike variantene som Da Vinci-koden hevder at keiser Konstantin brant? For det første har vi ingen belegg for å påstå at det var så mange som 80 forskjellige evangelier. I Bart Ehrmans bok Lost Scriptures nevner han 14 evangelier utenom de fire vi har i Det nye testamentet. Det er en liste som strekker seg lenger enn til 300-tallet, så selv dét er for mange med tanke på Nikea i 325. Det er også slik at ikke alt som kalles evangelier, passer med sjangeren vi kaller evangelier, og noen av dem er det også usikkerhet rundt om de i det hele tatt har eksistert. Mer om det etterhvert.

Det er heller ikke tilfelle at disse andre evangeliene ble brent etter kanonisering av Det nye testamentet. Vi har rett og slett ingen dokumentasjon som tilsier at kristne i oldkirken har systematisk brent skrifter i det hele tatt.

Enda et poeng i forhold til hvilke skrifter som ble sett på som å ha autoritet i den tidlige skrifthistorien, er at også de eldste skriftene, de vi har fra før 300-tallet, i all hovedsak samler de fire evangeliene, alle Pauli brev osv i egne samlinger, og derfor kan vi med sikkerhet si at dette ikke var noe nytt og revolusjonerende på 300-tallet.

Det er altså slik at vi har reelle, fysiske manuskripter av mesteparten av Det nye testamentet som dateres til før kirken kom i en maktposisjon på 300-tallet. Tekstene spredte seg relativt ukontrollert de første 300 årene. Dermed vet vi at ingen har klart å dekke over sporene i etterkant, fordi det ville vært en umulig oppgave å få til, uansett hvor mye autoritet og makt man skulle ha. Det ser vi også tydelig i manuskriptene vi har fra før år 300, hvor vi har over 70 manuskripter, som inkluderer åtte hele bøker og totalt gjengir over to tredeler av hele NT før 300-tallet³⁾ (Fotnote) Det var ingen konspirering bak hvilke evangelier som til slutt fikk sin plass i Det nye testamentet.

Tekstene som nesten kom med

Det fantes også andre tekster som gjerne ble brukt i kristne sammenhenger, som ikke endte opp i Det nye testamentet. To særlig gode eksempler på dette er Hyrden Hermas og Barnabas’ brev som begge er rimelig ukontroversielle i innhold, og som er gode tekster. Disse var ikke var nære nok Jesus da man satte ned kanon og kom derfor ikke med i NT,  men var verdsatt høyt nok til å bli med i et av de største og eldste bibelmanuskriptene vi har tilgjengelig, Sinaiticus fra 300-tallet.

Av det vi i dag kaller evangelier er det flere som er ortodokse i deres innhold, men som ikke kom med i Det nye testamentet. For eksempel synes Nasareerens Evangelium å være rimelig ortodoks teologisk. Også mer legendariske verk som Frelserens Evangelium og Peters Evangelium synes å være ortodokse i teologi, om enn noe legendarisk i innhold.

I Peters Evangelium  beskrives for eksempel Jesu oppstandelse ved å si at ut av graven kom først to engler som strakte seg til himmelen. Deretter fulgte Jesus etter, og han strakte seg høyere enn til himmelen, etterfulgt av et kors som snakker på Jesu vegne. Dette er åpenbare legendariske utviklinger av hullene i NT. Ingen NT-tekster beskriver hva som faktisk skjedde da Jesus stod opp. Resten av evangeliet synes å være relativt ukontroversielt.

Les tekstene selv

Den beste måten å håndtere disse ettertestamentlige tekstene på er etter min mening å lese dem selv. Når vi kristne ikke aner hva som står i dem, er det lettere å gjøre disse til noe annet enn hva de er. Det gjelder både for kritikere og for troende. Da jeg selv skulle bruke tid på å kategorisere tekstene, ble det raskt tydelig at det ofte bare er små hint som utgjør forskjellene. Det er bare i noen få tekster det er veldig tydelig at det er uortodoks teologi som blir gjengitt.

Så, for å ikke gi de utenombibelske tekstene mer makt enn de fortjener, burde vi også lese dem, eller vite hva som står i dem. En del av disse skriftene ble lest i kristne fellesskap lenge etter kanoniseringen av NT, og det er mest etter Luther og «Skriften Alene», at vi har sluttet med den slags. Det kan være verdt å lese i en kristen sammenheng, kanskje en bibelgruppe eller lignende, både de «trygge skriftene» som Hermas’ hyrde og de som er mer utfordrende, som Judas’ evangelium eller Marias evangelium.

De beste kildene til Jesus

Vi kan imidlertid være helt sikre på at de evangeliene som er i Det nye testamentet, er de beste tilgjengelige kildene for å finne ut hvem Jesus var, og hva han lærte fra seg. Det er nemlig dét som er grunnen til at de fire evangeliene ble med i den kanoniske samlingen til å begynne med. De var nærmest i tid, var mest beskrivende og mest nøyaktige og autentiske om Jesu liv og lære. Det nye testamentet ble samlet med intensjon om at flest mulig skrifter skulle være tekster skrevet med nærmest mulig tilknytning til Jesus. De beste historiske kildene til Jesus, er nettopp de kildene vi finner i Bibelen. Ikke fordi de er i Bibelen, men det er derfor de er med i Bibelen.

Dersom du er interessert i å lese mer om dette temaet, kan du finne en del om temaet i populære bøker som Den ukjente Jesus av Oskar Skarsaune, Skeptikerens Guide til Jesus del 1 og 2 av Stefan Gustavsson, og Bare én Gud – Allah eller Jesus? av Nabeel Qureshi. Selve de utenombibelske tekstene kan leses i Gnostiske skrifter, og Apokryfe skrifter i serien Verdens hellige skrifter på norsk, eller mer utfyllende og dekkende, og med et leservennlig engelsk språk i Lost Scriptures av Bart Ehrman.

Av: Leif Egil Reve, ungdomsleder i Torridal menighet, student og medarbeider i Damaris Norge-teamet.