Disney, lykke og LHBT+

Hvordan preger ekspressiv individualisme hovedbudskapet fra Disney?

ARTIKKEL:  Det heter ikke «boys and girls, ladies and gentlemen» hos Disney lenger, nå kalles alle «venner». Hva er årsaken til endringen?

Kompetansemål

• (Analysere og) drøfte hvordan livssyn formidles i ulike kulturelle uttrykk

• Utforske og drøfte aktuelle etiske problemstillinger i lys av kristen etikk og kristent menneskesyn

• Reflektere over kristent syn på mennesket og menneskeverdet

Kjønnsnøytral språkbruk

– God kveld, drømmere i alle aldre!

Slik ønskes en nå velkommen til det tradisjonelle fyrverkeriet Happily Ever After, i Disneyworld, Florida. Ingen hilsen til «ladies and gentlemen, boys and girls», altså, verken på dette eller andre show i det globale Disneyuniversets mange temaparker. Ifølge en talsperson fra Disneykonsernet, er kjønnsnøytral språkbruk nødvendig for å skape den magiske lykkefølelsen for alle, også for dem som ikke identifiserer seg med tradisjonelle kjønnsforståelser. Derfor skal ansatte også bare bruke «venner» når de henvender seg direkte til besøkende.

Kjerneord

Drømmen, lykken og magien er da også kjerneord gjennom hele Disneys 99-årige historie, sammen med optimismen og pågangsmotet som assosieres med Mikke Mus, selve ikonet for underholdningsgiganten. Walt Disney så det som sin livsoppgave å bringe «lykke for dagen og håp for i morgen», særlig til barn og familier. Disneykjenneren Mark Pinsky påpeker at etableringen av opplevelsesparker i forlengelsen av filmproduksjonen var vesentlig for denne visjonen. Disneyland (1955) var først ut, promotert som «Det lykkeligste stedet på jorden». Men skal dette slagordet kunne brukes med troverdighet i 2022, må en altså kutte jente, gutt, kvinne og mann fra vokabularet, ifølge ledelsen i Disneykonsernet.

Disney imot «Don’t Say Gay» lov

Denne drastiske endringen henger sammen med at Disney den 28. mars 2022 gikk offisielt ut mot en ny, kontroversiell lov i delstaten Florida, som forbyr diskusjoner om seksuell orientering og kjønnsidentitet i småskolen. Forkjemperne mener at loven skal forhindre at yngre barn blir indoktrinert til å tro at de har en annen seksuell orientering eller kjønnsidentitet enn de faktisk har. Motstanderne på sin side kaller den «Don’t Say Gay»-loven («Ikke si homofil»-loven), og mener at den stigmatiserer lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre (LHBT+).

Da Disney sluttet seg til motstanden og også donerte penger til USAs største organisasjon for LHBT+-rettigheter, var det etter massivt press fra en gruppe egne ansatte. Konsernet står nå i kryssilden mellom ulike posisjoner fra politikere, foreldre, kirker, organisasjoner og mediehus, så vel som internt. Saken speiler til fulle samtidens ideologiske kjønnsdebatt, og overrasker derfor ikke. Derimot utfordrer den til refleksjon over holdningene som kommer til uttrykk fra begge sider i debatten, og til å vurdere argumentasjonen som gis. Men ikke minst utfordres vi i våre personlige møter med Disney-fortellingene sammen med barn og unge, enten de er av gammel eller ny dato. Hva kan vi bekrefte her, med utgangspunkt i kristen tro – og hva må utfordres, midt i den fantastiske kunsten?

Meg selv i sentrum

Når Disney nå annonserer et mål om å ha minst 50% av karakterene fra minoritetsgrupper og et ønske om stadig flere hovedkarakterer som speiler LHBT+, er den grunnleggende holdningen slett ikke ny. Gjennom hele Disneys historie har en vært opptatt av å ikke støte noen, og dette kan ikke forklares bare med inntjening.

I Walt Disneys fokus på den enkeltes lykke hører vi ekkoet av individualismen som preget datidens USA, der det jødisk-kristne tankesettet dannet rammen. Utholdenhet, mot, ansvar, rettskaffenhet og godhet er eksempel på verdier her, i tillegg til en tro på noe utenfor seg selv, uten at troen knyttes til en særskilt religion. Fortellingene skulle kommunisere til et globalt publikum allerede med Snehvit og de syv dvergene (1937), og ingen skulle bli støtt.

Individualisme har altså preget Disneybudskapet helt fra starten. Både i andres og egen forskning finner jeg ikke bare en linje til dagens situasjon, men også en utvikling i individualismens uttrykk, i tråd med trender i tiden. I de første Disneyfortellingene søker karakterene ‘utover’ i letingen etter seg selv og meningen i livet. Ved å finne sin plass i fellesskapet, finner en seg selv. I filmer fra slutten av 1980-årene og framover går imidlertid retningen stadig mer ‘innover’. Mulan (1998), med sangen Reflection, er et godt eksempel, samt Frozen (2013), med Let it go. 

Skjermbilde fra Disneys Twitterkonto

Ekspressiv individualisme

Denne utviklingen illustrerer at populærkulturen speiler det samfunnet den er med på å forme. I dag synes nemlig den ekspressive individualismen å være grunnlaget for de fire søylene i Disneys kontinuerlige hovedbudskap: Mine drømmer og ønsker, være tro mot meg selv, følge hjertet mitt og jeg fortjener å være lykkelig.

Denne uttrykkende individualismen betyr ikke bare at verdien og identiteten er basert på følelser og tilfredsstillelse av lengsler – ikke minst de seksuelle. Charles Taylor understreker at følelsene også må uttrykkes offentlig og anerkjennes av omgivelsene. Hvis ikke, velger en å ikke være seg selv fullt ut. Dette er hovedbudskapet barn og unge møter i mange av sine mediefortellinger, og som bør være fokus for våre samtaler med dem.

LHBT+

LHBT+ er så langt lite synlig i Disneys mange filmfortellinger, der biroller i nyinnspillingen av Skjønnheten og udyret (2017) og Cruella (2021) er mest kjent. TV-serien Uglehuset (2020, Disney+) skapte imidlertid historie ved å ha den første bifile hovedkarakteren på Disney Channel, og kursen videre er staket ut. Dette utfordrer, for ved å ta hensyn til minoritetens legitime ønske om å være representert, kan en overrepresentasjon bidra til usikkerhet og identitetsforvirring helt fra småbarnsalder. Tar vi de respektfulle, ærlige samtalene om dette?

Hovedillustrasjon: Filmen Lightyear (juni 2022) er Disneys første film med et kyss mellom to av samme kjønn.