Kan vi selv velge hvilken virkelighet vi ønsker å tro på? En artikkel om filmen «Historien om Pi».
Kompetansemål
Filmen Historien om Pi hadde premiere 1.juledag, og etter to uker har over 110 000 personer sett filmen i Norge. Historiens hovedperson er den indiske gutten Pi, som vokser opp i idylliske omgivelser i en familiedrevet dyrehage. Han blir tidlig interessert i religion, og gudsbildet hans dannes av fortellinger i hinduismen om Hare Krishna og Vishnu. Senere møter han den katolske kirkens formidling om Jesus og tanken om å ofre seg for andre, og broderskapet i islam. Resultatet er at han praktiserer hinduisme, katolisisme og islam – samtidig. Faren, som er ateist, fortviler over sønnens sprikende religiøse interesser, og sier at «å tro på alt er det samme som å ikke tro på noe». Moren hans, derimot, er mer åpen for sønnens religiøse «hobbyer» og forsvarer Pi med at han fremdeles er ung og på leting. Hun sier at vitenskapen lærer «oss om det som er der ute, men ikke det som er her» mens hun legger hånden på hjertet.
Koblingen til religion og eksistensielle spørsmål er med andre ord tydelig tidlig i Historien om Pi, og dette utvikles utover i filmen. Historien tar en dramatisk vending når faren bestemmer at hele familien skal flytte til Canada. Alle dyrene lastes om bord i et skip, men ferden ender med et tragisk forlis. Kun Pi overlever, og han havner i en livbåt omgitt av voldsomme bølger. Etter hvert oppdager han at en sebra, en hyene, en orangutang – og en aggressiv tiger – også er med i båten. Livet går sin brutale gang, og Pi unnslipper tigeren ved å lage en flåte av livvester som han fester med tau til livbåten. I løpet av reisen stiller Pi spørsmål om meningen med lidelsen hans, og han henvender seg flere ganger til gud, men det er uklart hvilken gud han roper til.
Yann Martel, forfatteren av boken som filmen er basert på, sier i et intervju at både kunst og religion stiller de store spørsmålene i livet. Flere medievitere har pekt på at det i dag er gjennom filmer de eksistensielle spørsmålene utforskes. Enhver filmfortelling har et livssyn i bunn, og det kan være bevisst eller ubevisst fra regissørens side. Ang Lee, som regisserte Historien om Pi, har hatt et bevisst forhold til bruken av blant annet vann som symbolikk i filmen: «Jeg ønsket å bruke vann fordi filmen tar for seg temaet tro, og vann inneholder fisk, liv og enhver følelse Pi kjenner på. Luften er Gud, himmelen og noe åndelig – og døden. Det er slik jeg ser det. Jeg tror det vi kaller tro eller Gud er vår følelsesmessige tilknytning til det ukjente. Jeg er kinesisk, og tror på taoismens Buddha. Vi snakker ikke om en guddom, på samme måte som Historien om Pi ikke snakker om religion, men om Gud på en abstrakt måte – noe som overvelder deg.»
Regissør Ang Lee har fått overveiende positiv omtale av anmeldere, og filmen roses for de visuelle effektene. Tigeren er animert, men ser helt naturlig ut. 3D skaper ekstra dybde, og det er flere nydelige scener der hav og himmel går i ett. Temaet i filmen, de vakre bildene og de religiøse innslagene har potensiale til å skape refleksjon over livets store spørsmål. Men svaret som gis fremstiller religiøsitet som et valgfritt eventyrslør som kan legges over virkeligheten, i stedet for å være en oppriktig søken etter svar som holder i møte med virkeligheten. Dagbladets anmelder kommenterer at den åndelige dimensjonen i filmen er nettopp springende: «Forsøket på å la Pi tilhøre tre verdensreligioner, og lene seg på troen på en slags hensikt i en panreligiøs eggerøre, fremstår som overfladisk og lite tilfredsstillende.»
Å sidestille ulike religioner, og hevde at alle viser veien til Gud, er ikke noe nytt. Relativismen har fått godt rotfeste i Vesten, og eksistenstielle spørsmål avfeies ofte glatt med svaret: «Alt er relativt», eller at «alt er like gyldig». Ofte gjøres dette under dekke av toleranse i møte med forskjellige religioner. Resultatet av den holdningen kan paradoksalt nok bli intoleranse. David Roark kommenterer i Christianity Today at Historien om Pi ender opp med å fornærme religionene filmen hevder å feire, nettopp fordi den ikke tar religionenes egenart på alvor.
«Troen er et hus med mange rom», sier Pi når han som voksen forklarer at han fremdeles er hindu, kristen og muslim. Men disse religionene har motstridende svar på de samme spørsmålene. Spørsmålet gjelder derfor ikke tro alene, men hvem man tror på og om troen er troverdig i møte med virkeligheten.
Av Halldis B. Volle, redaktør for snakkomtro.no
Artikkelen stod på trykk i Dagen 10.januar 2013
