Av Amund Rannestad
Denne fordypningsartikkelen tar for seg kristen innflytelse i Skandinavia i århundrene før etableringen av Kristenretten på norsk jord i 1024. Forfatter Amund Rannestad (f. 1982) er lektor med masteroppgaven innen middelalderhistorie, og underviser i historie og religion ved Kvitsund Gymnas i Kviteseid, Telemark. Han har også utgitt den historiske romanen «Den andre sønnen» (Kolofon 2019) med handling fra vikingliv på Agder under korsfarertiden.
Artikkelen har relevans for kompetansemål innen både historie og religion knyttet til forholdet mellom religion, makt, historiske endringsprosesser og politikk, og til hvordan fortiden former oss, minnes, og brukes av ulike aktører. Den eksemplifiserer også hvordan man kan forholde seg til ulike historiske kilder.
Innledning
Innføringen av kristendommen var en langvarig og dyptgripende endring i norsk historie. Ikke bare endret tro, etikk og religionsutøvelse seg, men også politikk, årsrytme, tidsregning, språk, menneskesyn og tradisjoner. I tid sammenfalt det i stor grad med opprettelsen av Norge som en politisk og identitetsskapende enhet. Allerede på 300-tallet og fremover hadde handelsmenn og krigere fra det som i dag er Norge kontakt med kristne romere, og romersk Britannia var kristent. Til tross for dette kan vi på en måte si at det tok seks hundre år for kristendommen å krysse Nordsjøen, da Håkon den gode satte seil fra England og steg i land som Norges første kristne konge. I denne artikkelen vil jeg ta for meg kristen påvirkning og direkte kristen misjon på 800-tallet og første halvdel av 900-tallet. Jeg vil fortrinnsvis benytte det skriftlige materialet, men også arkeologi i en utfyllende funksjon. I første halvdel av artikkelen vil jeg først og fremst ta for meg utviklingen i Danmark fordi kildetilfanget her er langt mer dekkende enn for Norge. I siste halvdel vil jeg konsentrere meg mest om Håkon den godes betydning
Skandinavia inn på den europeiske scenen
Folkevandringene på 400-tallet medførte en avkristning av Britannia ved at anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland erobret området etter at romerne trakk seg ut på begynnelsen av århundret. Anglerne og sakserne hadde samme fellesgermanske gudelære som vi kjenner som norrøn tro. Fra slutten av 500-tallet satte den katolske kirken inn et misjonsfremstøt der, og i løpet av det neste århundret vokste det frem en sterk kirke i England. På 700-tallet reiste mange herfra for å drive misjon blant deres fjerne slektninger på kontinentet, de som sakserne i England kalte gammelsakserne. Dette sammenfalt med det frankiske rikets ekspansjon nordover. De engelske misjonærenes oppgaver var både å organisere kirken i allerede kristne områder, men også drive nybrottsarbeid i hedenske områder. I følge en nesten samtidig helgenbiografi skrevet av Bonifatius skal biskop Wilibrord ha besøkt den danske kongen Angantyr i 720-årene. Den danske kongen beskrives som hard som stein og besøket ser ut til å ha vært resultatløst. Trolig var dette utenfor misjonærenes egentlige virkeområde, for det tar omtrent femti år før vi igjen hører noe om Danmark i frankiske kilder.
Karl den Store
På slutten av 700-tallet hadde allerede Frankerriket vært den dominerende statsmakten i Vest-Europa i nesten tre hundre år, og under Karl den store ekspanderte riket i alle retninger. Særlig langvarig og brutal ble krigen mot de hedenske sakserne i dagens Nord-Tyskland. Her gikk militær erobring og tvangskristning hånd i hånd. De frankiske riksannaler, en troverdig samtidskilde skrevet ved keiserens hoff, skriver flere ganger at den saksiske høvdingen Widukind rømte til Danmark og gjemte seg der. På den måten kom Danmark, og danenes kong Sigfrid, i frankernes søkelys. I 782 samlet Karl den store alle andre saksiske høvdinger til et stormøte, der også utsendinger fra den danske kongen var til stede.
Engelskmannen Alkuin var den ledende intellektuelle ved Karl den stores hoff. I et brev fra 789 tar han opp temaet om det er en mulighet for at danene kan bli kristne. I brevet ber han mottageren si ifra hvis han mener det lar seg gjøre. Svarbrevet er ikke bevart, men Alkuins spørsmål viser at kristningen av danene nå har kommet på agendaen. Vi har også en brevveksling mellom to andre intellektuelle som i samme periode oppholdt seg ved hoffet. For dem er det absurd å tenke seg at kong Sigfrid skal bli kristen. Hvis det skal kunne gå an må det bli etter en frankisk militær ekspedisjon, der Sigfrid kommer med bundne hender og vil forstå at Tor og Odin ikke kan hjelpe ham lenger. Det gjenspeiler måten Saksen hadde blitt kristnet: med rå makt og tvangsdåp. Nylig erobrede høvdinger og underordnede nabofolk viste sin lojalitet til den frankiske kongen ved å la seg døpe. Det betyr at i samtiden ville det å la seg døpe ikke bare være en religiøs handling, men kanskje i enda større grad være et politisk tegn på lojalitet eller ren underkastelse.
Under år 798 i De frankiske riksannaler står det om utsendinger fra Karl som ble sendt til kong Sigfrid av Danmark. Det viser at ved starten av vikingtiden var det opprettet diplomatisk kontakt mellom Europas ledende stormakt og Danmark. Verre ble det under den neste danske kongen, Godfrid. Saksen var nå fullstendig erobret og det er tydelig at Godfrid fryktet at Danmark kunne bli den neste fronten. Einhard, som skrev biografien om Karl rett etter keiserens død, skriver at grekerne har et ordtak om at det er godt å ha frankerne som venner, men ikke som naboer. Tydeligvis tenkte Godfrid på samme måte. Ved Saksens fall var frankerne blitt deres naboer. Da gikk alarmen i Danmark. Under året 804 står det i De frankiske riksannaler at Godfrid mønstret hele flåten og kavaleriet sitt for å vokte Danmarks sørlige grense. Krig ble unngått ved diplomati, men fire år senere angrep Godfrid og tok med seg et stort bytte hjem igjen. Han forsterket grensevollen Danevirke, mens Karl bygde festninger på motsatt side av grensen.
I denne fiendtlige situasjonen foreslo biskop Liudger å starte misjon blant danene. Dette ble avslått av Karl den store. Gjennom hele sin lange regjeringstid støttet Karl kirkens posisjon i samfunnet og spredningen av kristendommen til nye områder. Men hans strategi var først erobring, deretter å kristne befolkningen. Kristning og tvangskonvertering var for ham et politisk middel for å befeste nye områder, og et middel for å tvinge igjennom lojalitet. Å sende inn misjonærer for å «myke opp» fienden var ikke hans måte.
Harald Klak – den første døpte skandinaviske kongen
Under året 810 står det at Karl planla en militær ekspedisjon mot Danmark, men Godfrid kom ham i forkjøpet og angrep Frisland, og gjorde friserne skattepliktige til den danske kongen. Rasende innkalte Karl soldater fra hele imperiet og gjorde seg klar til full krig mot Godfrid. Denne krigen ble det ikke noe av, for mens frankerne mobiliserte kom nyheten om at Godfrid hadde blitt drept av en av sine egne menn. Noen i det danske aristokratiet mente tydeligvis at Godfrid hadde spilt for høyt og tok livet av sin konge for å skape fred med frankerne. Og det er nettopp det som skjedde da nevøen Hemming tok over tronen. Tolv navngitte menn på hver side inngikk en fredsavtale året etterpå. Men da Hemming døde like etter oppsto det borgerkrig i Danmark. Nå involverte frankerne seg mye mer i indre danske anliggender.
Og for første gang kommer Norge inn i bildet. Under år 813 i De frankiske riksannaler står det at kongene Harald Klak og Reginfrid var dratt til Westarfolda, helt nord i riket deres, for å slå ned et opprør. Her har vi altså en samtidskilde som beskriver Vestfold, trolig området fra Viken til Agder, som en del av de danske kongenes innflytelsessfære. Det betyr at det som skjedde i Danmark indirekte fikk betydning også her. Mens kongene var i Vestfold, rykket sønnene til Godfrid inn og tok over makten i Danmark. Harald Klak rømte til Frankerriket og spurte den nye keiseren, Ludvig den Fromme, om hjelp til å ta tilbake makten i Danmark. Dette skjedde i 819, da han på grunn av frankisk press fikk dele makten med Godfrids sønner.
Organisert misjon – Ebbo og Ansgar
Det interessante i vårt øyemed er at samtidig som frankerne involverte seg i dansk innenrikspolitikk og gjorde sin mann, Harald Klak, som medregent, iverksatte de også en storstilt kristen misjon i Danmark. Under året 821 står det eksplisitt at alt var rolig i Danmark og at Harald styrte sammen med Godfrids sønner. Men så skjedde det noe, for to år senere kom Harald til keiser Ludvig og ba om ny hjelp fordi Godfrids sønner truet med å drive ham fra makten. Keiser Ludvig sendte to grever med soldater til Danmark. De frankiske riksannaler skriver at grevene studerte forholdene i hele danenes kongerike og informerte keiseren om alt det de fant ut. I tillegg til innhenting av viktig etterretning skulle grevene også hente hjem igjen erkebiskop Ebbo av Rheims. Om ham står det at han hadde reist til Danmark etter keiser Ludvigs ønske og etter godkjennelse av paven for å forkynne kristendommen for danene. Og han hadde døpt mange der forrige sommer, altså i 822. Også biskopene i Bremen og Cambrai var med ham. Det er helt tydelig at Ludvig den fromme hadde en annen strategi enn sin far. Nå var det ikke rå militærmakt og tvangskristning som gjaldt, men mer tradisjonell misjon.
Vita Anskarii, en helgenbiografi om Ansgar som ble skrevet ca. år 870, grunngir Ebbos misjon med at han ofte hadde truffet daner ved keiserens hoff. Han fikk dermed et spesielt hjerte for dem og ønsket å bringe kristendommen til dem. Dette viser at det rundt år 820 var så tett kontakt mellom daner og frankere at det var det vi i dag ville kalt en dansk ambassade hos keiseren. Trolig opprettet Ebbo kontakter her som forberedelse for misjonsreisen sin.
Her ser vi altså at da frankerne har sin lojale mann, Harald Klak, som medregent i Danmark, og alt var fredelig der, ble det startet misjon fra høyeste hold. Både keiseren og paven var delaktige og lederen var en erkebiskop. Det betyr at det utvilsomt var mange andre med også, og at de hadde tilgang til imperiets ressurser. Det ser vi blant annet ved at et eget kloster fikk i oppgave å understøtte misjonen økonomisk, og at dette var et sted der misjonærene kunne falle tilbake til når det var nødvendig. Dette var altså ment som et langvarig prosjekt der infrastrukturen ble bygget opp.
Hvilken betydning hadde dette for Norge? Det er det nesten umulig å si noe sikkert om. Med unntak av den korte notisen om Vestfold nevnes ikke Norge i samtidskilder fra denne perioden. Men likevel er denne viktig nok. For det første at Vestfold var en del av Danmark på denne tiden, og at Harald Klak hadde vært der og trolig hadde allierte i området. For det andre vet vi ut fra arkeologiske funn og senere skriftlige kilder at det var tett kontakt mellom handelsstedet Kaupangen i Vestfold og Danmark, særlig Hedeby i sør. Det er ikke umulig at noen misjonærer kan ha reist helt nord i det danske riket, altså Vestfold, men sikre kan vi ikke være. Men arkeologiske funn viser at kristen påvirkning begynte å gjøre seg gjeldende der fra denne perioden ved at gravskikker får et mer kristent preg.
Situasjonen ble verre for Harald og i 826 ble han jaget fra landet. Flere kilder er samstemte i at han da oppsøkte keiser Ludvig igjen. Nå krevde Ludvig mer. Personlig fortalte han Harald at det ville være lettere å støtte ham hvis de delte troen på den samme Gud. Mest av alt som en politisk handling i en nødsituasjon lot Harald seg døpe, sammen med sin familie og menn, med Ludvig som gudfar. Men Ludvig ville at det skulle bli mer enn det. Han sammenkalte til et stormøte og spurte etter noen som kunne bli med Harald tilbake til Danmark med en todelt misjon: både lære Harald opp i den kristne tro, og spre den videre blant danene. På møtet var det enighet om at dette var et farlig oppdrag, men til slutt var det en abbed som sa han hadde en nidkjær munk i sitt kloster. Ansgar ble tilkalt og sa seg villig til å reise med Harald.
Under militært oppbud ble Harald og hans folk, sammen med Ansgar og noen andre misjonærer, fulgt tilbake til Danmark. Det ble en anspent situasjon ved grensen da Haralds fiender møtte opp med hæren sin. Keiser Ludvig ga Harald et len i Frisland, som han kunne falle tilbake til når han trengte det. Her opprettet Ansgar en skole for tolv gutter for å utruste dem i kristen tjeneste, og her ble også noen i Haralds familie opplært i den kristne tro. Vita Anskarii forteller at Ansgar vekslet mellom å være her og drive arbeid blant danene.
Harald Klak ble drevet ut igjen i år 827, og begynte å bli en belastning for keiser Ludvig. Keiseren kalte inn til et stormøte med danskekongene for enda en gang å løse problemene de hadde med Harald. Men før møtet kom i gang angrep Harald sine fiender, som igjen førte til å danene angrep inn i Frankerriket som hevn. Man får inntrykk av at Ludvig etter dette skjønte at Harald både var en løs kanon og et svakt kort, og ga derfor opp å få ham på den danske tronen igjen. Fra nå av forholdt keiseren, og dermed også Ansgar, seg til Haralds rival, kong Horik, den fremste av Godfrids sønner.
På denne tiden kom det også utsendinger fra den svenske kongen som fikk møte keiser Ludvig. Etter å ha lagt frem for keiseren sitt anliggende nevnte de også at det var mange hos dem som ville bli kristne. Det er vanskelig å forstå dette annerledes enn som taktisk smiger overfor keiseren som bar tilnavnet Den fromme. Og smigeren lyktes. Keiseren ble vennlig innstilt til utsendingene og ga dem gaver. Å innynde seg den kristne keiseren var tydeligvis nokså vanlig. En annen kilde nevner i en annen situasjon at mange daner lot seg døpe flere ganger fordi de fikk fine gaver hver gang. Uansett taktisk spill eller ikke, så kunne ikke Ludvig la en slik mulighet gå fra seg. Ansgar ble tilkalt og fikk i oppdrag å reise til svenskene, mens andre overtok hans misjon i Danmark. Med godt utstyrt følge reiste Ansgar til handelsstedet Birka, der det både var kristne treller, men også kristne frankiske handelsmenn. Det kan ha vært disse som etterspurte kristne utsendinger hjemmefra.
Helgenbiografien om Ansgar er for sin tid både omfattende og nøktern troverdig i de fleste henseender. Vi skal ikke her ta for oss alle detaljene, men trekke frem noen aspekter.
St Ansgar
Rent organisatorisk var det viktigste at keiser Ludvig opprettet erkebispesetet Hamburg med den konkrete oppgaven å videreføre kristningen av Norden. Ansgar ble sendt til Roma slik at paven personlig kunne utnevne ham til erkebiskop med samme misjon som Ebbo hadde hatt tidligere, nemlig å lede misjonsarbeidet blant danene og svenskene.
Ansgar foretok flere reiser, men som erkebiskop ble han i økende grad mer som sin keisers ambassadør i møte med kong Horik, som nå var enekonge i Danmark. Horik var sønn av Godfrid, som hadde vært i konflikt med frankerne, og Horik hadde også jaget frankernes lojale mann, Harald Klak, fra riket. Så det var ingen enkel diplomatisk øvelse Ansgar ble satt til. Over tid klarte han likevel å innynde seg hos kongen med gode ord og gaver, som resulterte i at han fikk bygge en kirke og prestebolig i den viktige handelsbyen Hedeby i Slesvig. Vita Anskarii skriver også at Horik ga tillatelse til at folk i hans rike kunne bli kristne hvis de ville.
Vi vet både fra arkeologi og fra Ottars beretning fra slutten av 800-tallet at det var utstrakt handelskontakt mellom Hedeby og norske kjøpmenn. Det er god sjanse for at Ansgar og hans menn, som nå trolig kunne snakke norrønt, har drevet misjon også inn mot norske kjøpmenn i Hedeby. Men ble han med dem til Kaupang i Vestfold? Sannsynligvis ikke. Men kanskje andre ble med nordover. For vi må huske på at grunnen til at vi vet om Ebbos og Ansgars misjonsvirksomhet er fordi det var storstilte foretak ledet av Frankerrikets geistlige elite, som hadde både pavens og keiserens støtte. De ble derfor skrevet ned. Men vi må regne med mye misjonsarbeid også utover dette.
Vita Anskarii understøtter denne antakelsen. Den forteller at da kong Horik lot Ansgar bygge en kirke i Hedeby og innsatte en fast prest, ble det stor glede hos de innbyggerne der som tidligere hadde blitt døpt i Dorestad eller Hamburg. Disse byene var to av Frankerrikets viktigste handelsbyer i nord, og hadde utstrakt kontakt med hele Norden, inkludert Norge. Det er grunn til å tro at disse danene har blitt kristne i kontakt med kjøpmenn i Frankerriket, men det kan også være at kirken har drevet aktiv misjonsvirksomhet i disse byene. Denne mer stille misjonen i frankiske handelsbyer, antakelig ledet av vanlige prester og munker, har trolig også hatt betydning for Norge. Norske handelsmenn reiste til de samme byene som danske og svenske kjøpmenn. Og var det allerede kristne mennesker i Birka og Hedeby da frankiske misjonærer kom dit, er det også sannsynlig at det samme gjelder i Kaupang i Vestfold og andre handelsknutepunkter i Norge. For som Sigurdsson skriver: «Misjonærane var ikkje ei førstebølgje som skylde over Norden, men ei gruppe geistlege som kom i kjølvatnet av ein langvarig kontakt med den kristne omverda.»
For sin tid er de frankiske kildene utfyllende og med forholdsvis stor kunnskap om forholdene i Danmark og til dels i Sverige, men med unntak av notisen under året 813, nevnes ikke noe fra det som i dag er Norge. Småkongedømmene i Norge var for langt borte og for ubetydelige til at frankiske skribenter ville sløse pergament og blekk på dem. Med tanke på hvor mange naboer frankerne hadde på alle kanter, fra arabere i sør til daner i nord, anglere i vest til slavere øst, har nok ikke Norge vært innenfor deres direkte interessesfære, verken politisk eller religiøst. Vi må også huske på at misjonen i Danmark ble startet da frankerne hadde deres mann, Harald Klak, som medregent i Danmark, og at misjonen i Sverige startet etter invitasjon derfra. Noe slikt har vi ikke fra Norge.
Arbeidet blant danene og svenskene var såpass vanskelig at det enn så lenge ikke var ambisjoner om å starte arbeid på nordsiden av Skagerak. Det er også et faktum at frankernes militære akilleshæl var sjøfart. Ansgar selv unnslapp så vidt med livet i behold, men mistet alle eiendelene sine da følget hans ble angrepet av vikinger på vei til Sverige. En reise over Skagerak i vikingtiden til et enda mer fremmedartet land enn Danmark, var derfor trolig ikke en del av misjonsplanen på dette stadiet. Men norske kjøpmenn har utvilsomt møtt kristendom i Hedeby og tatt med seg impulser hjem igjen. Hvor mye de har forstått av den kristne tro og i hvor stor grad vi kan snakke om omvendelser, er usikkert. Slik korssmykker og gravskikker indikerer var det nok heller slik at de inkorporerte Kristus som en ny gud i sin polyteistiske gudeverden. Kristus ble en gud ved siden av de norrøne, i en synkretistisk religion. Altså et mer i tillegg til, enn i stedet for.
Men hvorfor ville nordboerne tro på en ny gud? Vita Anskarii skriver at både svensker og daner lot seg døpe. Det står konkret det at det var Guds allmakt som begeistret svenskene. Og etter å ha opplevd å ha hatt Kristus på sin side i en konflikt, proklamerte de ham for å være den sterkeste av alle guder. Men det kan også ha vært ren opportunisme for å kunne motta gaver, stå i allianse med Europas fremste stormakt og kanskje også for å kunne gjøre lettere handel med kristne kjøpmenn. Denne tankemåten ser vi også fra høyeste hold.
Kong Horik ble drept i år 854 i en så voldsom borgerkrig at den vakte oppmerksomhet i de frankiske kildene. Vita Anskarii skriver også at alle ledende menn i Danmark som hadde kjent biskopen ble drept. Dermed iverksettes en religiøs motreaksjon. Den nye lederen i Hedeby overtalte den nye kongen, Horik II, om at deres guder var sinte fordi de lot en fremmed gud få innpass. Kirken ble stengt og misjonsarbeidet stanset. Men senere sendte Horik II bud til biskopen og ba ham sende en prest til kirken igjen, fordi han ønsket å sikre seg Kristi gunst og biskopens vennskap.
Horik II lot også kirken få en mer fremtredende plass ved at han lot en kirkeklokke bli hengt opp. Denne konkrete detaljen om kirkeklokke i Hedeby har blitt bekreftet av arkeologi ved at man har funnet en slik klokke ved havnen der som stammer fra omtrent denne tiden. Horik II lot også en kirke med fast prest bli bygget i byen Ribe på vestkysten av Jylland. Kristendommen spredde seg altså og ble et mer tydelig innslag i Danmark på midten av 800-tallet.
Noe annet som tyder på at det kristne arbeidet på dette tidspunktet både innholdsmessig og organisatorisk hadde kommet nokså langt, er at Vita Anskarii forteller om en prest ved navn Ansfrid som ble sent til svenskene. Konkret står det at dette var en dane som tidligere hadde blitt trent av erkebiskop Ebbo for å arbeide i Guds tjeneste. Vi kan bare spekulere i hvor mange andre Ebbo og Ansgar hadde trent opp i misjonsarbeid og sendt rundt i Danmark, Sverige og kanskje også i Norge. Disse ville letter ha kunnet utføre arbeid her fordi de kjente kulturen og språket bedre enn frankerne gjorde.
Nedgang etter Ansgar (?)
Men hvor levedyktig var kristendommen i Skandinavia? Det fantes menigheter i Hedeby, Ribe og Birka, og kanskje andre steder, med egne kirker og lokale menn som nå i økende grad overtok arbeidet. Tre utfordringer oppsto fra slutten av 800-tallet: to for det samtidige misjonsarbeidet, ett for nåtidens historikere.
Det første handler om politisk oppsplitting og ustabilitet i både Frankerriket og Danmark. Fra midten av 800-tallet var det ikke lenger et noenlunde enhetlig dansk kongerike. Kildematerialet forsvinner helt, og det er rimelig å tro at Danmark ble preget av ustabilitet og borgerkrig de neste åtti årene. Det var til hinder for misjon, og for den lille danske kirken.
Noe av det samme skjedde i Frankerriket. Ludvig den fromme var den siste frankiske keiser over et samlet Frankerriket. I hans første seksten år på tronen var frankerne dominerende på alle fronter, de klarte å avverge de fleste vikingangrep, økonomien var sterk og kulturen blomstret. Dette er den såkalte karolingiske renessansen og er grunnen til det forholdsvis store tilfanget av skriftlige kilder fra denne tiden. I økende grad utover århundret forfalt både den militære dominansen og økonomien. Riket ble oppsplittet og den nye generasjonen konger ser ikke ut til å fatte særlig interesse for misjon mot nord. I siste halvdel av 800-tallet var vikingangrepene mot det kristne Europa på sitt mest intense. Store deler av England ble erobret, og vikingene trengte dypt inn på frankisk territorium. Samtidskildene vitner om en prekær situasjon.
Det andre problemet er at misjonsiveren falt også i kirken. Misjonsbiskopen Ebbo ble etterfulgt av Hincmar som erkebiskop i Rheims. Han kom fra Frankerrikets høyadel og var en ledende intellektuell over flere tiår. Både teologisk og personlig tok han avstand fra Ebbo. I sine skrifter viser han flere ganger en avsmak mot nordboere og misjon mot dem. Et eksempel er hans ord i den mest utfyllende samtidskilden, Annales Bertiniani, år 876: «Meanwhile a group of Northmen were baptised by Hugh the abbot … He bestowed gifts on them and sent them back to their own people, but afterwards, like typiycal Northmen, they lived according to the pagan custom just as before.»
Det er altså tydelig at de ledende politiske og geistlige mennene i Frankerriket ikke hadde samme iver som Ludvig, Ebbo og Ansgar hadde hatt før dem. Misjon var et overskuddsfenomen som frankerne nå ikke lenger hadde kapasitet eller vilje til å gjennomføre.
En annen samtidskilde, Annales Fuldenses, skriver under år 852 at Harald Klak i mange år ble holdt i ære blant frankerne, men at de mistet tilliten til ham og tok livet av ham. Dette tillitsbruddet var nok berettiget, når vi ut fra Annales Bertiniani år 841 vet at Harald raidet Frisland, og at sønnen hans gjorde det samme i år 852. Drapet på Harald var dermed trolig hevn over både hans egne gjerninger og sønnens. Her ser vi altså at døpte daner både blir sett på som illojale snyltere og en direkte trussel innenfra.
Det var i denne nedgangstiden med svært frynsete forhold mellom frankere og nordboere at Ansgar døde i 865. Mye tyder på at han opplevde den dalende misjonsinteressen. Året før han døde skrev han et brev som var myntet på Øst-Frankerrikets ledende menn. Her skriver han at Ebbos misjon ble satt i gang etter keiser Ludvigs ønske, pavens skriftlige lisens og med samtykke fra alle rikets kirker. Han presiserer også at keiser Ludvig fortsatte å støtte misjonen med alt den trengte. Han ber også biskopene bevare brevet i biblioteket deres slik at det kan tas frem igjen som et minne om arbeidet. Det er altså den aldrende erkebiskopens ønske at Ebbos og hans egen misjonsvirksomhet ikke skal bli glemt. Brevet var en pastoral avskjedshilsen for å minne dem på hva forgjengerne satte i gang, og underforstått en oppfordring til at arbeidet måtte fortsette. For, som han skriver i brevet, var det nå (år 864) menigheter med egne prester i både Danmark og Sverige.
Noen år senere skrev Rimbert helgenbiografien om Ansgar. Rimbert var Ansgars etterfølger som erkebiskop av Hamburg-Bremen. James Palmer mener at intensjonen bak dette skriftet – det å fortelle om Ebbos og Ansgars arbeid – var å vekke til live en misjonsinnsats som var i ferd med å dø ut.
Likevel vet vi at frankiske konger fortsatte å gjøre danske aristokrater til sine vasaller, døpte dem og ga dem land som de skulle forsvare mot andre vikinger. Mange av disse forble kristne og lojale. Den mest kjente, men ikke eneste, var Rolf, som ble greve over Normandie i 911. Det betyr at i det minste som politisk virkemiddel var det fortsatt i frankernes interesse at danene ble kristne.
Det siste problemet er for ettertidens historikere, og er at nettopp på grunn av nedgangstidene så minsker også mengden skriftlige kilder. Det betyr at misjonsvirksomheten kan virke enda mindre, på grensen til fraværende, ikke bare på grunn av at den faktisk var det, men fordi vi ikke har kunnskap om den.
Det lille vi har av informasjon om misjonsvirksomhet etter Ansgar stammer fra to kilder. Den ene er en helgenbiografi om Ansgars etterfølger, Rimbert. I denne står det at Rimbert anså misjonen blant nordboerne som en arv han fikk fra Ansgar, og at han personlig videreførte dette arbeidet.
Den andre kilden er biskop Adam av Bremen, som i 1070-årene skrev historien til erkebispesetet Hamburg-Bremen. På denne tiden innbefattet det også Norden. Det er altså en mye senere kilde, men Adam var en historiker som benyttet seg av mange eldre kilder, som han også oppgir i sitt verk. Han kjente godt til utfordringene Frankerriket og dermed kirken opplevde på slutten av 800-tallet, og viser en beundring for misjonærene som reiste til hedningene. Han skriver at fordi nordboerne «herjet med en grusomhet uten like, må det gjøre enda større inntrykk på oss at … Ansgar og Rimbert trosset farer på sjø og på land, og uten frykt dro til folkene der og forkynte for dem. Mot angrep fra disse folkene kunne jo hverken Frankrikes krigsrustede konger eller mektige folkeslag stå seg.»
Adam skriver at etter Rimberts død i 888 opprettholdt etterfølgerne hans misjonsiveren, men at vikingangrepene «knapt tillot at prester virket blant hedningene.» Situasjonen i Danmark på begynnelsen av 900-tallet beskriver han som kaotisk, men «at under alle disse kongeskifter og barbarangrep ble i det minste litt av den kristendom Ansgar hadde plantet bevart; den visnet ikke helt bort.»
I 934 ble danene slått av den tyske kongen Henrik, og Adam skriver at det nå åpnet seg nye muligheter for misjon. Erkebiskop Unni reiste til Danmark og innsatte prester i kirkene der. Han reiste også over til Sverige. Her sto det ifølge Adam verre til. Han skriver at ingen hadde våget seg dit etter Rimbert, altså omtrent femti år tidligere. Her måtte misjonen starte på nytt: «Svear og gøter … hadde nemlig fullstendig glemt kristendommen i tiden med barbarangrep.» Han skriver videre: «Svearne og gøtene hadde altså først fått troen innpodet i seg av den hellige Ansgar. Da de falt tilbake til hedendommen, ble de igjen kalt til troen av den hellige far Unni.»
Harald Blåtann
Haraldsteinen (ved Jelling kirke)
Unni døde i Sverige i 936. Adam skriver at etterfølgeren dannet tre bispedømmer i Danmark i 948: Hedeby, Ribe og Århus. Det kunne bare gjøres om det var en god del kristne i landet. Danmark fikk en stabil konge i Gorm den Gamle slik at kirkelig organisering kunne finne sted. Sønnen, Harald Blåtann, ble i 960-årene den første kristne danske rikskongen. Den saksiske munken Widukind skrev interessant om Harald omvendelse at danene var kristne fra gammelt. Det nye er at kongen var kristen. Det bekreftet Harald selv på den berømte Jellingsteinen: «Harald konge bød gjøre dette minnesmerke etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.»
Mye tyder altså på at misjonsarbeidet Ebbo startet i Danmark i 822 opplevde såpass kontinuitet ved Ansgar og hans etterfølgere, og ble såpass lokalt forankret, at det fortsatt eksisterte frem til Harald Blåtann ble døpt 140 år senere. I Sverige derimot, ser det ut til at kristendommen forsvant, og at arbeidet måtte starte på nytt. Nå skal vi se nærmere på Norge.
Hjemvendte vikinger og handelsmenn
Fordi de frankiske misjonsfremstøtene bare i indirekte grad kan ha hatt betydning i norsk historie, har historikere heller lagt vekt på påvirkningen vestfra. Her er tilfanget av samtidkilder langt dårligere enn i Frankerriket, men noe finnes.
Både irske kilder og senere islandske sagaer forteller om norske konger og vikinger som herjet Irland, Skottland og det nordlige England midt på 800-tallet. Det er derfor utvilsomt at vikinger fra Norge har møtt kristendom gjennom dette. De har kjent til kristne symboler, gudshus og det er også eksempler på at de angrep på helligdager, noe som trolig var bevisst. Det er ingen tilfeldighet at det første store angrepet rammet Englands viktigste kloster på Lindesfarne i 793. Norske vikinger grunnla Dublin i 841 og bosatte seg flere steder i Irland. Vi vet også at mange av dem har reist frem og tilbake mellom Irland og Norge, og spredt i det minste en ytre påvirkning fra kristendommen.
Ut fra de kortfattede engelske samtidskildene vet vi at vikingledere ble døpt, ofte som følge av nederlag i krig. Arkeologiske funn viser også tydelig at vikinger som bosatte seg på de britiske øyene konverterte allerede i første eller andre generasjon. Men mange reiste frem og tilbake mellom de britiske øyene og Norge, og historikere har pekt på at for disse fantes sannsynligvis det vi kan kalle en religiøs geografi. Altså at de tilba Kristus i Irland eller England fordi den guden styrte der, men at de blotet til de norrøne gudene når de var i Norge. Likevel har de tatt med seg kristent tankegods og riter hjem igjen. Dette ser vi tydeligst ved at de tok med seg skikken med å lage steinkors til Vestlandet.
Fridtjov Birkeli skriver at det fra Jæren til Trøndelag fortsatt står over 60 steinkors, fra 900-tallet og eldre. Hvor mange som opprinnelig ble reist kan man bare spekulere i, men vi må regne med at det må ha vært langt flere. Birkeli understreker også at slike keltiske og engelske steinkors ikke finnes verken i Sverige, Danmark, Frankrike eller Tyskland. Med noen få unntak er de bare å finne på den norske vestkysten. Her har vi altså et klart arkeologisk bevis på kristen påvirkning fra de britiske øyer på 900-tallet og tidligere. Å sette opp steinkors i terrenget var en tydelig markør om at et religionsskifte var i emning. Ingen kunne gjøre det uten å bli spurt om hva det var og hvorfor man har satte det opp istedenfor en statue av Tor eller Frøya.
Stormannen Ottar fra Hålogaland var en handelsmann som en gang i 890-årene oppholdt seg ved kong Alfreds hoff i Wessex, det eneste engelske kongeriket som ikke ble erobret av vikinger på 800-tallet. Alfred var en mann som fremmet lærdom i sitt rike og har nok hatt interesse av å vite mer om landet der mange av vikingene kom fra. Ottars beretning om sjøfarten fra Nord-Norge, til Kaupang og videre til Hedeby i Danmark, er kortfattet, men viser at det var tett kontakt mellom de skandinaviske landene og England på denne tiden. For første gang stiger Norge frem i en utenlandsk samtidskilde, og på en måte minner det om da frankerne hundre år tidligere begynte å interessere seg for Danmark. Ottar har nok oppholdt seg en god stund i Wessex og ved Alfreds hoff, og har her møtt en konge som satte kristendommen svært høyt. Selv om Ottars stemme er den eneste som ble festet til skrift for ettertiden, er det utvilsomt at også mange andre handelsmenn fra Norge møtte det kristne Wessex på nært hold gjennom hele århundret. Disse har brakt med seg impulser og fortellinger til Norge igjen, som gjorde kristendommen mer kjent for de hjemme, i hvert fall overflatisk. Noen har nok også blitt kristne og tatt dåpen.
Håkon den godes oppvekst i England
Håkon den Gode
Det er lite vi med sikkerhet vet om Harald Hårfagre. Snorre gjør ham til oldebarnet til Harald Klak. Dette er ikke allment godtatt, men vil i så fall kaste et interessant lys over Norges første rikskonge som etterkommer av den danske kongen som lot seg døpe i 826. Uansett om dette kanskje er en konstruksjon av Snorre kan vi med god grunn tro at Harald Hårfagre ikke har vært fremmed for kristendommen, og i hvert fall ikke motstander av den. Dette ser vi tydeligst ved at han sendte sin yngste sønn, Håkon, til oppfostring hos den engelske kongen Athelstan, barnebarnet til Alfred.
Athelstan var den første kongen over et samlet England. Om ham vet vi langt mindre enn hans posisjon og status i datidens Europa skulle tilsi. Han giftet bort søsteren sin til den tysk-romerske keiseren, en annen søster var gift med den franske kongen, og adelige ungdommer fra Europa kom til hans hoff for å fostres opp. Til dette lærde, kristne og krigerske hoffet var det Harald sendte sin sønn Håkon ca. år 926.
Harald Hårfagre og Athelstan inngikk trolig vennskap fordi begge hadde interesse av å bekjempe vikinger som hadde tilholdssted på de Nord-Britiske øyene, og derfra angrep både Norge og England. Harald har nok også befestet sin maktposisjon i Norge ved å være venn med en så mektig konge som Athelstan. At Håkon skulle oppfostres i England kan sees på som en forsikring om at dette vennskapet skulle fortsette også etter Haralds tid.
Ved Athelstans hoff møtte Håkon ikke bare den nåværende kongen, men arvingene til både den engelske og franske tronen, erkebiskoper og adelige fra kontinentet. Håkon er unik i norsk historie ved at han fikk en slik oppvekst. Vi må regne med at han også var unik ved Athelstans hoff ved at han trolig var den eneste som var sønn av en hedensk konge. Athelstan var en ivrig kristen, og flere av de unge ved hoffet skulle senere i århundret lede en åndelig fornyelse av den engelske kirken. Det er derfor god grunn til å tro at de har vært opptatt av å både døpe og lære Håkon opp i den kristne tro. I England var kongens makt uløselig knyttet til kristendommen. Kirken støttet kongemakten administrativt og ideologisk, til gjengjeld fikk kirken økonomisk støtte og politisk beskyttelse. Som andre konger på denne tiden reiste Athelstan mye for å holde riket samlet. Det er grunn til å tro at Håkon har vært med på noen av disse reisene og dermed fått innsikt i de politiske og religiøse forholdene i England. Athelstan var opptatt av å standardisere lovverket og fremme kristendommen. Begge aspekter ble viktig for Håkon da han senere vendte hjem til Norge.
Håkon nevnes ikke i engelske samtidskilder. Årsaken til dette er nok todelt. Den viktigste grunnen er at kildene fra denne tiden er svært mangelfulle, men også at Håkon har stått for langt nede i hierarkiet til at kronikørene skulle ha skrevet om ham. Men en samstemt sagatradisjon er enige i at han virkelig ble oppfostret ved Athelstans hoff og dermed fikk med seg politisk, militær og kristen påvirkning derfra. Birkeli trekker frem et viktig aspekt ved både irsk og engelsk misjonstanke, nemlig at den skulle være ikke-voldelig. Dette er i motsetning til Karl den store som drøye hundre år tidligere drev sverdmisjon i Saksen og truet med det også i Danmark. Dette har nok preget Håkon religionspolitikk i Norge senere.
Norges første kristne konge
Kort tid etter Harald Hårfagres død ca. år 933, kom Håkon tilbake til Norge. Sagaene er uenige om hvor gammel han var. Aldersbestemmelsen varierer mellom 15 og 20 år. Uansett betyr det at de syv årene Håkon var ved Athelstans kristne hoff var i hans mest formative periode i livet. Møtet med Norge må ha vært et kultursjokk for den nå velutdannete, kultiverte og kristne kongesønnen, vel så mye engelsk som norsk.
Norge var langt mindre organisert enn England. Skriftkulturen var svak og boklig lærdom var fraværende. Og ikke minst var Norge i all hovedsak hedensk. På Vestlandet hadde kristendommen begynt å gjøre seg gjeldende ved impulser fra hjemvendte vikinger og handelsmenn, men en organisert kirke er det sannsynligvis ikke snakk om. Og selve meningsinnholdet i kristendommen, som Håkon må ha hatt god kjennskap til, stakk nok ikke så dypt. Det må for mange nordmenn, både bønder og høvdinger, ha vært en nokså fremmed kongesønn som steg i land og krevde kongemakt fra sin bror Eirik Blodøks. I tillegg var ikke Hårfagreættens legitimitet ennå skikkelig befestet. Håløygslekten, med Ladejarlene i Trøndelag som fremste representanter, var en reel utfordrer til overherredømme og som ledere i rikssamlingsprosessen. Dette er en viktig ramme for å forstå den kristne Håkons politikk overfor de hedenske høvdingene.
Broren Eirik var blitt upopulær i Norge som en hardstyrer. Håkon gikk motsatt vei. Hans strategi for å vinne makten og holde på den var ved å bygge vennskap med både bønder og høvdinger. Den viktigste å alliere seg med var Sigurd laderjarl. Håkon kunne ikke vinne kongemakten uten støtte fra Sigurd. Og Sigurd så seg tjent med en vennligsinnet konge som i hovedsak hadde sin maktbase på Vestlandet, mens hans selv kontrollerte Trøndelag og Nord-Norge. Et felles anliggende hos dem var å sikre den lukrative handelen med pels og fisk fra Nord-Norge, via Trøndelag og Vestlandet og ut i Europa. På det økonomiske planet var de altså gjensidig avhengig av hverandre. Og Håkon brukte økonomi for å vinne støtte i Norge. Han var gavmild med både høvdinger og bønder, og økte sin egen oppslutning på bekostning av sin bror Eirik, som rømte landet. Eirik ble vasall under Athelstan og styrte Northumbria frem til sin død. Snorre skriver at Athelstan ville gi ham dette fordi han var sønn av Harald Hårfagre, sin gamle venn.
Håkon organiserte både lagtingene og opprettet leidangen, det sjømilitære forsvaret av landet. Begge deler var nok inspirert av hans oppvekst i England. Han var den store statsbyggeren av de tidligste norske kongene. Men den aller klareste arven fra oppholdet i England var hans kristne tro. Han var Norges første kristne konge. Sagaforfatterne vier langt større plass til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (den hellige) som kom senere. Dette har ført til at Håkons innsats i kristningen av landet har blitt undervurdert i forhold til dem. Men utgangspunktet hans var langt vanskeligere.
Det som skilte ham fra de to Olavene som kom senere, og som har fått mer av æren for kristningen av Norge, er at han ikke brukte vold i kristningsarbeidet. Dette kan være på grunn av personlighet, men trolig mer en videreføring av den ikke-vold mentaliteten som han lærte i den engelske kirken. Like mye er det nok fordi hans posisjon som konge i Norge hvilte på støtte fra bønder og stormenn. Som kristen representerte han på dette tidspunktet en religiøs minoritet. Ved å presse igjennom et religionsskifte for hardt ville han kunne miste støtte i befolkningen. Både i politikk og religion var Håkon en mann som søkte støtte i stedet for konfrontasjon, kompromiss i stedet for tvang.
I den norrøne kulten sto høvdingen sentralt, mens kirken legitimerte kongens overherredømme. Dette var Håkon vokst opp med i England, der kongens posisjon som kirkens overhode sto særlig sterkt. Som Sigurdsson skriver: «Den nye religionen kunne derfor brukes som et maktreligiøst fundament til å nedkjempe motstand fra lokale høvdinger.» Vi må regne med at også høvdingene i Norge var klar over dette potensialet i kristendommen, en direkte trussel mot deres egen lokale makt.
Snorre skriver at fordi Håkon trengte godvilje fra folkene han skulle styre over, ble han rådet til å holde sin kristne tro hemmelig. Bare delvis fulgte han dette rådet. Håkon holdt søndagen hellig og overholdt fredagsfasten. Snorre skriver også at Håkon flyttet den norrøne julen til samme tid som den kristne julen. Dette gjorde det synlig hvilken tro kongen hadde, og han iverksetter en begynnende kristen årsrytme. Men han drev ikke med sverdmisjon eller tvangsdåp. Derimot skriver Snorre at han omvendte dem som sto ham nærmest. Gjennom hele hans karriere ser vi at Håkon var en politisk taktiker som gjerne inngikk kompromiss for å beholde makten sin. Han forsto at ved å gå for hardt frem med kristningsprosessen ville han miste høvdingenes vennskap og dermed sin egen posisjon. Han forsto den politiske trusselen kristendommen var for høvdingene, og tok hensyn til dette. Uten deres støtte ville han ikke klare å styre et så desentralisert land som Norge. Snorre skriver også at nettopp fordi Håkon var så godt likt var det mange av hans nærmeste som lot seg døpe.
Håkons strategi var altså at landet sakte, men sikkert skulle kristnes gjennom vennskap og goder kongen kunne gi til dem som fulgte ham. Høvdinger og bønder ville kunne dra fordeler av å konvertere, for på den måten å styrke sitt vennskap med kongen. Men de ville da også miste sin religiøse posisjon, og dermed komme i et enda mer tydelig underordnet forhold til ham. Det er grunn til å tro at å underordne seg kongen ville være en fordel for laverestående høvdinger, som allerede så sin posisjon truet. Da kunne det være strategisk å alliere seg med den sterkeste.
Steinkors på Kvitsøy
Som tidligere nevnt er det på Vestlandet vi finner steinkorsene. De fleste av disse er fra om lag Håkons tid og fra hans kjerneområde. Det viser både at kristendommen allerede hadde et visst gjennomslag her da han ble konge, og at den vokste sterkere under hans regjeringstid. Sigurdsson konkluderer med at kristningen av Vestlandet var nokså vellykket for Håkon. Her var det allerede grobunn for den nye religionen og her var hans maktbase sterkest, altså de stormennene som sto Håkon nærmest og hadde mest å tjene på å utvide vennskapet med ham.
Snorre skriver at da Håkon hadde fått tilstrekkelig støtte hos stormennene, sendte han bud etter biskop og prester fra England. En biskop var nødvendig for å vigsle kirker, som Håkon lot bygge. I forbindelse med Olav Tryggvasons kristningsverk, som skjedde i 990-årene, skriver Adam av Bremen åtti år senere at det langt tidligere hadde kommet biskoper og prester fra England til Norge. Dette peker mot Håkons tid, og viser at dette arbeidet hadde et såpass omfang at det ble nevnt i denne kilden og i sagaene som ble nedskrevet enda senere.
Enda mer interessant er det at William av Malmesbury, en lærd engelskmann på 1100-tallet, lister opp dødsdagene til biskoper under kong Edgar midt på 900-tallet. Her nevnes en viss Sigfrid, som omtales som biskop i Norge. Nøyaktig årstall for Sigfrids dødsfall i klosteret Glastonbury er ikke gjengitt, men det var innenfor Edgars regjeringstid 958-975. Like før dette var en av Englands mest ruvende kirkepersoner abbed ved Glastonbury. Det var Dunstan, som ble abbed i 943, og senere erkebiskop av Canterbury i 959. Dunstan hadde vokst opp ved kong Athelstans hoff på samme tid som Håkon. Vi vet også at Athelstan, og dermed kanskje også Håkon og Dunstan, flere ganger oppholdt seg i nærheten av Glastonbury. Det er derfor ikke urimelig å tenke seg at Håkon kjente dette klosteret og at han tok kontakt med Dunstan da han trengte en biskop til å lede arbeidet i Norge. Dunstan var en ivrig fornyer av kirken i England og har nok sett det som viktig å hjelpe sin venn fra ungdommen med å kristne Norge. Derfor ble Sigfrid sendt for å være biskop i Norge, den første vi vet om. Hvor lenge han ble, hvor mange prester han hadde med seg, eller hvordan han arbeidet, vet vi ikke. Sagaene gir inntrykk av at Håkons kristningsarbeid ikke lyktes godt, og det at Sigfrid døde i England, viser at han reiste hjem igjen. Om andre overtok for ham, vet vi ikke.
Håkon møter motstand
Trøndelag og Nord-Norge var dominert av Håløygslekten som hadde sitt sette på Lade i Trondheimsfjorden. Denne slekten og Hårfagreætten var de to slektene som påsto å stamme fra gudene. Det satte dem i en særstilling i Norge. Håkon og Sigurd ladejarl inngikk en allianse, men det var likevel i Trøndelag Håkon møtte mest motstand.
Religion var tett sammenvevd med makt og posisjon i den norrøne gudsdyrkelsen, der høvdingen ledet blotene. Å presse ladejarlen til å gi avkall på åsatroen og bli kristen ville bety at han mistet denne rollen. Snorre skriver at Sigurd var ivrig til å blote. Ladejarlen sto sterkt i Trøndelag og blotegildene hans var populære og befestet hans posisjon. Sigurd hadde derfor ingen interesse av den nye religionen, og hvis bøndene der gikk over til kristendommen ville de komme i konflikt med sin godt likte høvding.
Kirken legitimerte kongen som den øverste lederen, på bekostning av høvdingene. I tillegg organiserte kirken samfunnet og ga kongen en internasjonal kontaktflate. Hvis ladejarlen ble kristen ville han umiddelbart komme i et underordnet forhold til kongen. For laverestående høvdinger kunne dette som sagt være formålstjenlig, men ikke for en så mektig høvding som ladejarlen.
Snorre forteller at Håkon bygde kirker på Møre, men at disse ble brent ned av de trønderske høvdingene. Det er dermed tydelig at kristningsarbeidet på Vestlandet ikke møtte særlig motstand, men at Møre var et grenseområde mot det hedenske Trøndelag der kristingsarbeidet ble sett på som en trussel.
I følge Snorre talte Håkon på Frostatinget og bød 
alle å la seg døpe, slutte med blotingen og holde søndagen hellig. Her var den kristne vestlandskongen på bortebane, og talen møtte sterk motstand. Håkons påbud brøt både med deres tradisjoner, og ville sette deres egen høvding i en klart underlegen posisjon under en vestlending fra en konkurrerende slekt. Et samstemmig Frostating ga Håkon følgende advarsel: Tvinger du den nye religionen på oss, slutter vi å støtte deg. Håkons posisjon i Trøndelag var alt for svak til ikke å bøye seg for denne trusselen.
Først når kongene hadde bygd opp et tilstrekkelig maktgrunnlag, kunne de tvinge høvdinger og bønder til å bli kristne. Det skjedde i stor grad under de to Olavene senere. Men Håkon manglet dette maktgrunnlaget. Ladejarlen sto for sterkt. Den kompromissvillige Håkon gikk så langt at han ble med på et blotegilde, der han drakk Odins skål, men nektet å spise hestekjøtt. Senere ble han presset til å være med på juleblot. Da spiste han også hestelever. Snorre skriver at han reiste derfra i dårlig humør og ville komme med en større hærstyrke neste gang.
På en måte kan man se på dette som en uerfaren konge som har latt seg utmanøvrere og gått rett i fellen. Trønderne har ettertrykkelig vist at de verken politisk eller religiøst vil la seg underordne kongen. Sigurd jarl var riktignok hans allierte, men det var på trøndernes egne premisser, og ikke på kongens befaling. Sagaforfatterne tegner derfor et bilde av Håkons kristingsarbeid som mislykket. Dette har preget ettertidens bilde av ham, som en godt likt, men feig kristningskonge, i motsetning til de sterke Olavene. Men sagaforfatterne var avhengige av å skildre konflikt. Derfor trekkes den anspente situasjonen i Trøndelag frem, mens den mer rolige og vellykkete kristningen av Vestlandet ikke var godt stoff i et slik narrativ. Men her viser arkeologi, både ved steinkors og kristne graver, at Håkon i stor grad lyktes i sitt kristningsarbeid.
For Håkon skulle kristendommen innføres ved personlige bånd, ikke ved militær makt. Disse båndene hadde han på Vestlandet, men ikke i Trøndelag. Heller ikke på Østlandet sto han sterkt nok til å kunne innføre kristendommen skikkelig. På mange måter kan vi si at Håkon forsto det muliges kunst. Han hentet misjonærer, bygde kirker og innførte helligdager, men konfronterte ikke hedenskapet militært.
Håkon døde i kamp mot sine nevøer, Eiriksønnene, i 961. Disse ble støttet av danskekongen Harald Blåtann. Det er like etter Håkons død at Harald offentlig lot seg døpe, og gjorde danene kristne, slik han skrev på Jellingsteinen. Harald hadde overherredømme over deler av Østlandet, og Adam av Bremen skriver at biskoper fra Danmark reiste nord for havet på hans tid. Det er interessant at konfliktlinjene her ikke bare fulgte religiøse overbevisninger, med konger på begge sider som delte den nye troen. Politikk, makt og nasjonale interesser spilte åpenbart fortsatt avgjørende roller.
Håkon ble hauglagt etter sin død, og fikk et kvad tilegnet seg der det står at han vil bli tatt imot av Odin i Valhall. Det har blitt tolket som at han døde som hedning. Men det trenger ikke å ligge et slik meningsinnhold verken i gravleggingen eller ordvalget i kvadet. Skalden var Øyvind Skaldespiller, som selv var hedning. Han ville hylle sin konge, og for ham, og sannsynligvis mange av tilhørerne til kvadet, var det et godt endelikt å komme til Valhall. Håkon hadde tross alt dødd som en kriger i forsvaret av landet.
Konklusjon
Særlig Danmark, men også Sverige, møtte organisert misjon allerede tidlig på 800-tallet. Vi har ingen konkrete holdepunkter i kildematerialet for at noe tilsvarende skjedde i Norge. Men kontakten med disse landene og det videre Europa gjorde at kristne impulser gjorde seg gjeldende også i Norge på denne tiden. Hjemvendte vikinger og handelsmenn sto for dette. I Danmark ser det ut til at kristendommen hadde en viss kontinuitet fra tidlig 800-tallet og fremover. Her spilte også de politiske forholdene i Frankerriket inn. Ansgars misjonsfremstøt i Sverige ser ikke ut til å ha lyktes like godt som i Danmark.
For Norges del var Håkon den godes kristne oppvekst i England av stor betydning. Da han senere ble konge i Norge valgte han det stille, langsomme kristningsarbeidet. Trolig var dette både av nødvendighet, av lærdommen fra oppvekstårene i England, og av personlighet. Da han døde var Vestlandet i stor grad kristnet, og Østlandet opplevde økende misjonsframstøt fra sør. Trøndelag ser ut til å ha vært overveiende hedensk, under ledelse av ladejarlene der.
Det betyr at da Olav Tryggvason og senere Olav Haraldsson regjerte, var det ikke som konger som presset høvdinger og bønder til å ta imot en helt ny religion. Derimot kan vi si at de kunne bruke hardhendte metoder uten å miste for mange støttespillere nettopp fordi mye av landet allerede var kristnet. Dette står i motsetning til Håkon den gode, som representerte en religiøs minoritet. For hard framferd ville nok ha fremprovosert en motstand som ville vært sterkere enn hans maktgrunnlag kunne overlevd.
Ved Håkons død i 961 var ikke Norge kristent ennå, verken organisatorisk eller på mentalitetsnivå. Men Håkon hadde bygd på en svak kime som allerede var der, og under hans regjeringstid fikk den vokse seg sterkere. Dette la grunnlaget for de som kom etterpå, og at Olav Haraldsson i 1024 kunne sette kristenretten på Moster, og slik på en måte gjøre kristendommen til Norges offisielle religion.
Primærkilder
Danielsen, B. J., Frihagen, A. K (Overs.) (1993). Adam av Bremen. Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden. Aschehoug forlag, Thorleif Dahls kulturbibliotek.
Dutton, P. E. (Ed.) (2004). Carolingian Civilization. A Reader. Broadview Press.
Dutton, P. E. (Ed.) (1998). Charlemagne´s courtier. The complete Einhard. Broadview Press.
Nelson, J. (Trans.) The annals of St-Bertin. Ninth-century histories, volume 1. (1991). Manchester University Press.
Reuter, T. (Trans.) The annals of Fulda. Ninth century histories, volume II. (1992). Manchester University Press.
Scholz, B. W. (Trans.) Carolingian chronicles. Royal Frankish Annals and Nithard´s Histories. (1972). The University of Michigan Press.
Sturlason, S. (2012). Snorres kongesagaer. J. M. Stenersens forlag AS.
Sekundærlitteratur
Birkeli, F. (1995). Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge. Verbum.
Cusack, C. M. (1998) Conversion among the Germanic Peoples. Casell
Jakobsson, S. (2011, Januar). Hentet fra www.researchgate.net: https://www.researchgate.net/publication/306018123_Mission_Miscarried_The_Narrators_of_the_ninth-century_Missions_to_Scandinavia_and_Central_Europe
Palmer, J. T. (2004, April). Hentet fra https://research-repository.st-andrews.ac.uk/: https://research-repository.st-andrews.ac.uk/bitstream/handle/10023/1554/Palmer2004-JnlEcclHist55-Rimbert.pdf?sequence=1
Rannestad, A. (2009). Vikinger, konger og vasaller. Skandinavenes angrep på England og Frankerriket 789-899, og forsvaret mot disse angrepene . [Masteroppgave, Universitetet i Oslo] Hentet fra www.duo.uio.no: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23785/MasteroppgavexxAmundxRannestadxxriktigxversjon.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Sigurdsson, J. V. (2003). Kristninga i Norden 750-1200. Det norske samlaget.
Sigurdsson, J. V., & Hellerud, S. V. (2012). Håkon den gode. Saga bok AS, Spartacus forlag AS.
Winroth, A. (2012). The conversion of Scandinavia. Vikings, merchants, and missionaries in the remaking of northern Europe. Yale University Press.
