Når mennesker søker mening, er det ingen selvfølge at de går til kirken.
«Så du sier at livet ikke kan ha mening med mindre man tror på Gud?»
Mannen så forundret på meg, og jeg kunne ane at han var smått fornærmet. Det er ikke ofte jeg samtaler om tro med tilfeldige folk på flyet, men denne gangen ramlet jeg bare inn i det. Mens vi festet sikkerhetsbeltene hadde jeg stolt proklamert at «Norge er verdens vakreste land», noe mannen avviste blankt. «Det er din subjektive mening», sa han. Jeg tenkte for meg selv: «Vil jeg ha en kjedelig flytur med musikk på øret, eller en minneverdig diskusjon?» Jeg valgte det siste, og blåste ut med påstanden: «Norges suverene skjønnhet er et objektivt faktum».
Slik havnet vi i en lang prat om livets store spørsmål. Tonen var munter, helt til jeg spurte: «Hvis Gud ikke finnes, hvordan kan livene våre ha en grunnleggende mening?»
Det var tydelig at reisepartneren min ikke kjente seg igjen i problemet. Selv om han forlot barnetroen tidlig i tenårene, kunne han fortelle om et rikt og meningsfullt liv som familiefar. Han trengte ikke Gud for å finne mening.
Søker andre steder
Under Kirkemøtet 2018 inviterte NRK til debatt om kirkens rolle i samfunnet. Trond Enger, generalsekretær i Human-Etisk Forbund, ga en tankevekkende forklaring på hvorfor færre døpes og konfirmeres i Den Norske Kirke:
«Jeg tror folk er opptatt av å finne en mening, kanskje andre steder enn i kirken, og at man søker andre fellesskap for å lete etter meningene med livet.»
Han setter ord på et trekk ved tiden vi lever i. Mennesker søker mening, men kristendommen har ikke lenger monopol på å tilby det.
Trenger vi egentlig kirken for å finne mening?
Opplever mening
Flertallet opplever livet som meningsfullt, iallfall hvis vi skal tro undersøkelser fra Gallup World Poll. I de fleste europeiske land har over 80% svart «ja» på spørsmålet «Føler du at livet ditt har en viktig hensikt eller mening?» Det tilsvarende tallet for Norge er 88%.
Det skulle vært interessant å spørre hver enkelt hvorfor de krysset «ja». Men noe kan man forestille seg. Livet byr på mange meningsfulle formål. Mange opplever det som meningsfullt å arbeide, ha gode relasjoner, oppleve verden og bry seg om mennesker, miljø og kunst – for å nevne noe.
Går det ikke an å finne mening i disse tingene, uavhengig av hvilket livssyn man har?
To ulike spørsmål
Når vi snakker om meningen med livet bør vi skille mellom det store og det lille spørsmålet. Det lille spørsmålet lyder: «Hva gjør at livet føles meningsfullt?»
Svarene vil alltid være mangfoldige, subjektive og individuelle. Noen vil knytte følelsen av mening til å tro på Gud, andre ikke.
For mange er følelsen av mening det eneste viktige. Men når man tenker etter, kan man ta alle svarene folk gir det lille spørsmålet og legge på enda et: Hvorfor? Hvorfor skal vi jobbe, ha gode relasjoner og bry oss om andre?
Det er da vi nærmer oss det store spørsmålet: Hva er poenget med alt? Har livene våre en grunnleggende hensikt og betydning?
Her vil ulike livssyn gi ulike svar. Ateistiske tenkere har lenge kommet frem til samme konklusjon: Universet består av upersonlige, naturlige prosesser som er helt likegyldige til hvordan vi lever livene våre. Det finnes ingen grunnleggende mening gitt oss utenfra, det er noe vi må konstruere selv.
Å finne sammenheng
«Selvsagt har livet mitt mening. Det betyr noe at jeg stiller opp for barna mine», sa mannen på flyet.
Jeg sa meg enig, og var glad for at han opplevde livet slik. Men jeg kunne ikke slippe tanken på at det manglet en god forklaring. Opplevelsen av mening, som 88% av alle nordmenn deler med han, det må da være mer enn noe vi finner på?
Å si at livet er meningsfullt, og samtidig tro at universet er meningsløst – det henger ikke på greip. Men hvis Gud har skapt verden, da forandrer det alt: Vi er ønsket som deltakere i Guds virkelighet der hans gode hensikt inkluderer oss. Det gir en strålende forklaring på opplevelsen mange har av at livet er meningsfullt.
Vi er omgitt av mennesker som fornemmer at livet har en mening. Hvordan kan vi gripe fatt i denne fornemmelsen og vise at den bunner i noe helt reelt? Det er mange små spørsmål som er viktige, men jeg tror vi må våge å stille de store.
Av: Morten Marius Larsen, medarbeider i Damaris Norge
Artikkelen har også vært publisert i Korsets Seier
