”Det var en mager trøst”. Hvor ofte føles det ikke slik, midt i velmenende ord fra medmennesker som virkelig bryr seg! Trøsten når ikke inn.

Slike opplevelser står i sterk kontrast til det Paulus deler innledningsvis i det andre brevet til korinterne. Her priser nemlig apostelen Gud for den trøsten Han har gitt i alle slags trengsler.

Første del av kapitlet rammes inn av et fokus på Gud, vår evige Far: Apostelembetet er knyttet direkte til Guds vilje, og det er Guds menighet Paulus skriver til. De omtales som ”hellige” – de er Guds eiendom. Nåde- og fredshilsenen viser så til felleskapet med Gud.

Mot slutten av innledningen setter Paulus fokus på Jesu død og oppstandelse som grunnlag for Guds trøst. Midt i en verden som er så preget av lidelse og død, er Gud både lidelsens og livets Gud. Setter vi vår lit til Ham?

Rammet inn av dette Gud-sentrerte budskapet, finner vi sterke ord om fellesskapet mellom apostelen og menigheten i Korint. Et kristent fellesskap som utfolder seg midt i trengsel og lidelse. Og akkurat der, i smertene og nøden, ønsker Gud å få komme til med sin trøst også i våre liv.

Tar vi imot denne dype trøsten? Og; er vi villige til å dele den trøsten med andre? Ransakende spørsmål i en tid med mye lidelse – både skjult og åpen, og både fysisk, psykisk og åndelig.

 

Av Margunn Serigstad Dahle, Team- og produksjonsleder Damaris Norge og Førstelektor i Kommunikasjon og livssyn ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen

Andakten er en del av en andaktsrekke publisert i avisen Fædrelandsvennen, som tar utgangspunkt i innledninger til ulike brev i Det nye testamentet:

Print Friendly, PDF & Email