Ja, det er jo sant det, at vi alle har vår personlige tro. Den kan være religiøs eller sekulær – ha med Gud og guder å gjøre, eller være forankret i en selv eller for eksempel i vitenskapen. Uansett er det en tro, og selvsagt skal vi respektere troen hos hverandre!
Noe helt annet er det å si at det er likegyldig hva vi tror på. Da går toleranse og respekt over i relativisme, der all tro er like gyldig. Denne holdningen er like tidstypisk som den er utfordrende. For hvor lett er det ikke å bli brakt til taushet om troen på Jesus som Sannheten? Og hvor lett er det ikke å bli usikker på om Jesus virkelig er eneste veien til Gud?
Paulus er hverken taus eller usikker når han i Romerbrevets første kapittel proklamerer: ”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.” (v. 16)
Evangeliet – som i Det gamle testamentet står for «gode nyheter om Guds avgjørende seier i historien”, er fokus i hele brevet. Ingen nyhet er bedre enn denne; at Jesus er den seirende! Paulus har møtt den oppstandne og erfart kraften i evangeliet. Midt i alle alternativene på Romerrikets livssynstorg, er han derfor trygg på at det kun er dette som åpner veien tilbake til Gud.
Like sikre kan vi være. Bare Jesus er verd å tro på – for alle.
Av Margunn Serigstad Dahle, Team- og produksjonsleder Damaris Norge og Førstelektor i Kommunikasjon og livssyn ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen
Andakten er en del av en andaktsrekke publisert i avisen Fædrelandsvennen, som tar utgangspunkt i innledninger til ulike brev i Det nye testamentet:
- Du har din tro – jeg har min
- En trofast Gud
- En trøstende Gud
- Bare ett evangelium
- Et brev til oppmuntring
