Tema i You Say
You Say treffer bredt. Den har blitt covret flere ganger, blant annet på sangtalentkonkurransen American Idol. Den går rett inn i menneskets søken etter identitet, og den kan brukes som utgangspunkt til å snakke om nettopp det.
Hvor passer jeg inn, hvor er jeg trygg og hva kan jeg sette føttene mine på, når livet kommer med sine opp- og nedturer?
«Jeg tenker at mange ganger bygger vi våre komplekser på usikkerhet, frykt og avvisning, løgner som vi konstant må overvinne. Denne sangen er for meg en påminner om min identitet, om at når jeg er svak, så er Han sterk»[1] sier Daigle
Jeg vet ikke hvem jeg er
Sangens første setninger; «I keep fighting voices in my mind that say I´m not enough. Every single lie that tells me I will never measure up.” er et ekko av det den kjente amerikanske forskeren og forfatteren Brené Brown fant i sin forskning om mennesker og skam. Det kan oppsummeres i to punkter; «Jeg er ikke nok», og «Hvem tror du at du er».
Det er et paradoks i vårt samfunn med mye fokus på enkeltindividet og dets evne til å «do it all».
Det samsvarer også med det forfatteren og retreatleder Magnus Malm forteller i sine foredrag; at han aldri tidligere har opplevd så mange som kommer til forbønn i dag med det samme spørsmålet: «Kan du be for meg, for jeg vet ikke hvem jeg er?»
Sangen You Say skal minne oss om hva som er vår identitet, og i forvirring og frustrasjon, minner den oss om å holde rett kurs, sier Daigle.[2]
Teksten kan også brukes til å samtale om de vanskelige ordene som synd, skyld og anger. Daigle bruker ikke ord som synd, men velger heller ord som «failure» og «falling short» i teksten. Setningene «You have every failure God» og «You say I am held when I am falling short”, sier det samme som ordene synd og skyld, men kommuniserer på en måte som gir mer mening for ungdom som er vokst opp med at det ikke finnes objektiv moral. For dem handler det om hva som føles rett og galt for meg, og det kan endres fra dag til dag.
Gir ikke mening
«Synd, skyld, anger, bot, tilgivelse, Frelse, Nåde. Få ord har mistet så mye makt over oss på så kort tid som disse. De høres ut som låneord fra et annet språk», skriver ateist og forfatter Bjørn Stærk i boken Å sette verden i brann. Likevel bruker vi ofte disse ordene som om de fortsatt har en universell betydning.
Hvis det ikke finnes en felles standard for rett og galt, er det heller ingen grunn til å føle skyld for det man gjør. Men hva når opplevelsen er at livet, full av muligheter og frihet – likevel føles tungt og som en oppgave man vil stryke i, hva gjør man da? Hvor går man?
Kanskje det er grunnen til at Daigles tekst når så langt, også utenfor den kristne sfæren. Ordene Stærk sier er borte har gitt oss et tomrom, problemet består likevel.
Når man ikke kan si at «jeg gjør feil», opplever mange at «jeg er feil». Brené Brown definerer «skyld» som kommer av noe jeg gjør, og «skam» som kommer av noe jeg er. Derfor behøver vi å møte menneskers skam like mye som vi må møte menneskers synd når evangeliet skal forklares i vår tid.
[1] https://www.ccmmagazine.com/features/lauren-daigle-story-behind-the-song-you-say/
[2] https://freeccm.com/20
