For noen år siden ble boken Da Vinci-koden, av Dan Brown, en bestselger. En konspirasjonsteori med Jesus i sentrum bidrar faktisk til de store opplagstallene. (Hvis du ønsker du å lese mer om Da Vinci-koden kan du gå inn på Kulturvinduet til Damaris – der vil du finne flere saker om boken og filmen. Forfatter av flere av artiklene der, Bjørn Are Davidsen, er også redaktør for nettsiden: davincikoden.info)

Det er interessant hvordan Da Vinci-koden vekker menneskers nysgjerrighet og leseinteresse. Mange vil hevde at vektleggingen av Maria Magadalena er en hovedårsak til populariteten. Jeg tror imidlertid det finnes noen dypereliggende psykologiske motiv til bokens popularitet enn dette. I en fragmentert, postmoderne tid er det behov for noen sammenhenger, noe som binder tilværelsen sammen, og som samtidig bidrar til å gi svar på noen av menneskelivets grunnleggende spørsmål. Det er i denne sammenhengen fortellingene om Jesus dukker opp i nye varianter, ofte i form av en Jesus-skikkelse som møter noe i sinnets irrganger om at han nok har noe med menneskelivets dype spørsmål å gjøre.

Jesus-bilder formet etter egne ønsker og behov
Før vi fortsetter, kan det være nyttig å ta en tur innom Albert Schweitzer – en kjent teolog, medisiner og musiker. Et av hans epokegjørende verk heter «Jesu liv i forskningens lys»[6]. Det interessante i denne sammenheng er hans påvisning av at enhver tidsalder og tilhørende dominerende livssyn synes å skape Jesus i sitt eget bilde – i tråd med samtidens idealbilde av mennesket. Albert Schweitzer synes å falle i samme grøft som så mange andre, og fremstiller Jesus i tråd med egne humanistiske idealer, men det bekrefter hele bildet.

Albert Schweitzers påstand er ikke spesielt merkelig. Alle menneskers oppfatninger og bilder av Jesus vil naturligvis fargelegges av egen historie og idealer. Den nære parallell er spørsmålet om hvordan vi danner oss våre gudsbilder. Våre psykologiske gudsbilder vil aldri stemme helt overens med beretningene i Bibelen. Slik er det også med bildet av Jesus. Vi leser bibeltekster og hører forkynnelse med utgangspunkt i våre egne liv. Ikke sjelden vil en rundspørring føre til en undring over om vi har hørt samme predikant. Våre liv er med på å filtrere hva vi hører og leser, og hvilke sider av tekstene vi vektlegger.

Filmskapere synes å ha bidratt til noe av det samme. De store Jesus-filmene blir gjerne et enten-eller. Amerikanske storfilmer fra 50-60-tallet lar oss aldri se Jesu ansikt. Han blir dermed aldri et sant menneske. Disse filmene har en såkalt doketisk[7] tendens, noe som betyr at Jesus blir så opphøyet at vi ikke får øye på ham. I motsatt ende finner vi filmer og bøker hvor Jesus fremstilles i Che Guevara format – den sinte opprøreren som vil lage revolusjon og står på de fattiges side mot overmakten. Ikke overraskende blir beretningen om utdrivelsen av pengevekslerne fra tempelplassen et hovedmotiv i denne type Jesus-filmer. Fremstillingen har mye for seg, men også fra denne synsvinkelen er det noe som mangler. Det spørs om ikke filmskapere og forfattere bidrar til å ikle Jesus den drakten som han ikke ville ikles – nemlig en politisk forventet Messias som skulle befri folket fra deres romerske åk.

Fra kirkemøtet i Nikea til Jehovas Vitner
Kirkemøtet i Nikea år 323 er utførlig kommentert i nyere litteratur (for utdypning se «Nikea år 323 – og Jesu identitet»), og dette møtet har preget nåtidig debatt om hvem Jesus egentlig var.

En setning i Garborgs Bondestudentar fremstiller saken dit hen at dersom keiser Konstantin hadde støttet Arius, så hadde ikke Jesus vært Gud i dag. Men kirkemøtet i Nikea fant ikke opp Jesu guddom. Det man gjorde var å stadfeste en kirkelig tradisjon og en skriftforståelse som allerede eksisterte i Kirken.

Noe av det samme ser vi i Da Vinci-koden – hvor man hevder at det var en maktkamp om hvilke skrifter som skulle være med i den bibelske kanon. Da Vinci-koden fremholder at omtrent 80 skrifter kjempet om plassen, og at det var «guddoms-skriftene» som vant. Det er heller ikke riktig. Sannheten er at det var den lidende kirke, martyrene og de forfulgte som stod for kanon ut fra strenge kriterier: Læremessig konsens, relasjon til øyevitne, og bruk i synagogene. Det var i realiteten svært liten tvil om hva som skulle være med i Kanon.[8]

Jehovas vitners syn på Jesus har noen paralleller til Arius. I likhet med arianismen vil også Jehovas Vitner hevde at Jesus var skapt, og dermed ikke født, og at han ikke var av samme «vesen som Faderen». I følge læresetningene til Jehovas Vitner var Jesus identisk med engelen Mikael før sin fødsel, så levde han noen år på jorden som menneske, før han etter sin død lever i himmelen som engelen Mikael. Av samme grunn vil Jehovas Vitner benekte den tradisjonelle kristne lære om treenigheten, idet Den Hellige Ånd omtales som en kraft.

Noen ganger finner vi god teologi i riktig grammatikk. Joh. 1,1 sier: «I begynnelsen var ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». I følge Jehovas Vitner er dette en feil oversettelse. Det skulle ikke stå at «Ordet var Gud», men at «Ordet var guddommelig» – hvor det henspilles på engelen Mikael. Det greske ordet for Gud er Theos. Jehovas Vitner vil hevde at dersom det skulle stå «var Gud», så burde det i grunnteksten stått «ho Theos» – idet «ho» er en bestemt artikkel – som i engelsk «the» – altså for å understreke at det er Gud det gjelder. Når denne artikkelen ikke står på gresk, så mener man i Jehovas Vitner at dette er et tegn på at betegnelsen er svakere enn «Gud» – at betydningen er «guddommelig». Det tradisjonelle svar på dette er at dersom setningen skulle hatt betydningen «guddommelig», så hadde det stått «theios» – som nettopp er det greske ordet for guddommelig – i stedet for «Theos».

Eksempel fra nye livssyn
Kirken har alltid kjempet en kamp mot høyre (Jesus blir ikke helt og fullt menneske), og mot venstre (Jesus er menneske mens hans guddom avvises). Det siste synspunktet er det vanligste. Jesus var en profet for sin tid, et religiøst geni, et moralsk forbilde eller det største menneske som noen gang har levd.

Bahai er en nyere religion med røtter i Islam som hevder at Jesus var en stor profet på linje med andre store profeter: Abraham, Moses, Muhammed, og nå til sist Bahaullah. Bahaiene tror at Gud oppretter en ny profet når Gud mener at menneskeheten har behov for det. Med andre ord er ikke Jesus spesiell i forhold til de andre profetene, men han var viktig for sin tid, og vil alltid ha noe viktig å bringe menneskeheten.

Den Forente familie – eller Moon-bevegelsen – er først og fremst kjent gjennom sine massevigsler. Deres leder, Sun Myung Moon, vier 1700-1800 ektepar på en gang. Som begrepet tilsier, står familien sentralt. De benekter Jesu guddom, men vil samtidig hevde at Jesus ble født inn i en familie som allerede hadde nedbetalt arvesyndens gjeld gjennom gode gjerninger og bønn, slik at Jesus kunne bli født uten synd. Han ble imidlertid korsfestet, noe som i følge deres lære innebar at han mislyktes i sitt oppdrag. Følgelig må Messias komme en gang til for å fullføre verket – gjennom Moon som vår tids Messias.

New Age og Jesus
New Age er ingen ensartet størrelse, men en sammensmelting av impulser. Noe er hentet fra nyreligiøsiteten på 70-tallet, noe fra naturfolks religiøsitet, noe fra de store vedensreligioner og så videre. Men det finnes noen fellestrekk. Et slikt fellestrekk er at vi mennesker er guddommelige – men vi har ikke oppdaget det ennå. Eller at vi har så sterke filtre at vi ikke gir det guddommelige potensialet rom til å utfolde seg. En velkjent setning i disse miljøene er: «Alt er ett, gud er alt, jeg er gud». I denne sammenheng skrives gud med liten g, idet det guddommelige gjerne omskrives som energi eller lignende.

Ifølge disse teoriene er Jesus en person som var kommet så langt at han innså egen guddommelighet – og dit kan også vi komme. Jesus blir følgelig et forbilde, men ikke en frelser. Uttrykket Kristus betyr i denne sammenheng noe annet enn det vi vanligvis forbinder med dette ordet. Kristus er ikke en person, men en bevissthetstilstand. Å ha Kristus-bevissthet betyr å ha innsett sin egen enhet med altet, at man selv er en del av en uendelig guddommelig energi. Jesus hadde kommet til dette bevissthetsnivå. Derfor kan han omtales som «Kristusen Jesus».

I New Age-miljøene snakker man gjerne om Kristus, men ikke så mye om Jesus. Deres betydning av ordet Kristus synes i større grad å samstemme med andre ord og uttrykk som er vanlige i samme miljø – som bevissthetsutvidelse, transcendering og prosess. Antroposofene snakker også gjerne om Kristus-impulsen. Uttrykket Jesus gir gjerne andre assosiasjoner. Golgata er lite omtalt i disse miljø. Om det i det hele tatt nevnes, er det for å illustrere en profetskjebne som også kom andre til del. Kirkens tradisjonelle lære om soning og forsoning finnes ikke – som en følge av at det heller ikke er populært å snakke om menneskets synd. Menneskets problem er ikke synd, men for mange filtre – eller bremsemekanismer.

Det nyreligiøse synet på Jesu oppstandelse
For den kristne kirke er Jesu oppstandelse helt grunnleggende[9]. Oppstandelsen var Guds aksept på at soningsofferet var fullført og akseptert. Jesu oppstandelse er også pantet på de troendes oppstandelse og evig liv sammen med Jesus Kristus[10], og det er samtidig tegnet på at ikke bare ånden skal fornyes, men at også hele naturen skal kunne se frem til den store oppstandelsens dag[11].

I nyreligiøse ideologier finner vi vanligvis ikke noen tro på Jesu legemlige oppstandelse. Deres syn kan rubriseres i tre ulike kategorier:

1.    Jesus var ikke død. Følgelig blir det meningsløst å snakke om oppstandelse.

2.    Jesus døde, men oppstandelsen fant ikke sted.

3.    Det snakkes om oppstandelse, men i en helt annen betydning enn legemlig oppstandelse. Perspektivet er hva som skjer i disiplenes og de andre troendes sinn.

Det første synet finner vi for eksempel gjengitt i Da Vinci-koden og lignende litteratur. Her har hovedhensikten vært at Jesus skulle få barn med Maria fra Magdala og slik sett føre den biologiske slekten videre. Da passer det dårlig med død. Denne og lignende teorier har liten plass hos seriøse forskere – heller ikke hos forskere som vanligvis er skeptisk til alt hva kirken står for.

Det andre synet er det vanligste hos kritikere. Nyreligiøse mennesker kan svare bekreftende på om de tror oppstandelsen fant sted. En må derfor stille tilleggsspørsmålet om de tror på en tom grav. Svaret vil da ofte være benektende. Noen vil da hevde at det jo kunne være at disiplene stjal den døde kroppen for å la det se ut som om oppstandelsen hadde funnet sted. På spørsmål om hvordan Jesus da kunne vise seg for disiplene senere, kan man gjerne svare at Jesu ånd kunne materialisere seg dersom det tjente en hensikt. Men i realiteten var han død. Dette synet er for eksempel uttalt i Moon-bevegelsen. Til dette kunne det være skrevet mange sider. Det enkleste svar på dette er at det synes svært lite sannsynlig, også psykologisk, at disiplene ville være i stand til å starte en verdensmisjon inkludert forfølgelse med denne løgnen som utgangspunkt.

Det tredje synet finner vi for eksempel igjen i Jesus-boken til Jonas Gardell. Han er imidlertid ikke så original som mange vil ha det til. Går vi tilbake til forrige århundre finner vi debattene rundt den tyske teologen Rudolf Bultmann[12] –  som var sterkt inspirert av eksistensial-filosofen Martin Heidegger. Bultmann hevder at det er meningsløst, ja, nærmest uttrykk for vantro, å spørre etter den historiske Jesus. Det som teller er hva som skjer i disiplenes sinn. Det er der «oppstandelsen» skjer. Det er de som blir fornyet.

Det er mye å si om Bultmann. En av hans egne disipler, Ernst Käsemann, gikk i rette med ham ved å hevde at det blir ganske meningsløst å snakke om en «oppstandelse» i disiplenes sinn – uten samtidig å skulle ha en relasjon tilbake til en opplevd hendelse. Det er likevel noe av dette Jonas Gardell forsøker på i sin siste bok når han for eksempel skriver: «Å være kristen handler ikke om å tro på kristne doktriner eller bekjennelser som sanne eller falske, men å ha en relasjon med den oppstandne Jesus slik som han lever i hver og en av oss, taler til oss og sier: Du er elsket. Du er tilgitt. Du er frikjent». Oppstandelse blir ved dette et mytologisk uttrykk for at vi erkjenner at vi er elsket av Gud.[13]

Vi skal ta Jonas Gardell på alvor i den forstand at han representerer nåtidsmenneskets søken etter verdier, mening og innhold. Han er et postmoderne menneske som forsøker å finne noen individuelle uttrykkssett for religiøs lengsel og trosstandpunkt. Det er et godt utgangspunkt for kommunikasjon. En lengsel i seg selv – eller et sett av individuelle meninger – kan imidlertid ikke definere hvem Jesus er. Med utgangspunkt i kirkens tro og lære gjennom 2000 år mener vi at Jesu Kristi oppstandelse fra de døde er den eneste hendelsen som kan sette mennesker fri.

 © Damaris Norge AS

 

---