ARTIKKEL: Tenk om du sovner i kveld og ikke våkner opp før om 20 år. Hvordan ser verden ut? Hva har du gått glipp av?
Kompetansemål:
Da filmen Senior Year hadde premiere tidligere år, tronet den soleklart på mest sett-listen på Netflix. Her møter vi High School-eleven Stephanie (Rebel Wilson), som drømmer om det perfekte liv. Like før hun når et av sine viktigste mål, stopper livet helt opp: et uhell fører til at hun havner i koma. 20 år senere våkner hun opp som 37-åring med en 17-årings modenhet. Kan hun fortsatt oppnå alt det hun så for seg at et godt liv skulle inneholde? Stephanie henter seg overraskende raskt inn etter å ha ligget flatt i to tiår. Men det er mye nytt å sette seg inn i, hvilke spøker som ikke lenger er gangbare, hvordan man bruker en mobiltelefon, og ikke minst hvordan man blir den mest populære på skolen. Eller kan en 37-åring komme tilbake på skolen for å fullføre sitt avslutningsår?
Senior Year er ingen god film, det er alt for mange hull i manus og mye platt humor. Men det er ikke poenget, synes publikum å tenke. Dette er en sprø komedie som først og fremst skal være lettbeint underholdning som treffer både ungdommer som synes voksenlivet ser gørr ut og foreldregenerasjonen som husker bukser med superlavt liv, Spice Girls og bruddet mellom Justin Timberlake og Britney Spears.
Selv om Senior Year neppe gjør et uutslettelig inntrykk, er det grunn til å se på hvorfor den fenger så mange. Den er selvsagt ikke den første filmen som spiller på aldershoppet, denne sjangeren er nærmere 150 år og hadde sitt høydepunkt på 1980-tallet. Grepet med å sende en person frem eller tilbake i tid gjør at både karakteren og vi som seere får et helt nytt perspektiv på livsperioden. I Freaky Friday, der sprø tilfeldigheter gjør at en mor og en tenåringsdatter bytter kropp, ser vi at de begge får større respekt for hva den andre står i. Med større forståelse er det ikke så lett å dømme den andre. Men de kan også få empati for seg selv – en fanges fort i her og nå og glemmer hvordan det var å være barn, tenåring, ung voksen, den en en gang var. Kanskje hadde det vært godt for oss å jevnlig kunne skru litt på klokken for å kjenne på følelsen av å være 17 år. Kanskje oppdager vi at gresset ikke var grønnere den gang, eller alt vi har glemt å glede oss over.
80-tallets mange aldersbytte-filmer hadde noe til felles: Budskapet om at voksne må bli mer som barn. Dersom man greier å beholde et barns perspektiv på livet, vil man oppnå større suksess og generelt bli gladere, lå under. Slike filmer peker på hva som kan forsvinne på den langsomme vegen mot å bli voksen: åpenhet, fantasi, håp, fremtidstro. I Senior Year kommer Stephanie med et friskt pust av autensitet – hun minner oss om at det er mulig å glede seg til morgendagen. Og riktignok, ingen av Stephanies venner har beholdt disse verdiene eller fått livet de drømte om da de gikk på skolen. Det ble kjedeligere, mer krevende, mer komplisert, mer vanlig enn de alle så for seg. Friheten de så for seg ble det aldri noe av. Ingen av dem er heller ærlige om at de er skuffet. Egentlig oppdager vi at de kanskje aldri ble voksne, de bare spiller en rolle eller oppfører seg slik de tror samfunnet forventer.
Men det viser seg at sann ærlighet også er mangelvare hos ungdom anno 2022 i filmen, der den minste feil blir blåst opp for hele verden på to sekunder og der de lever på en løgn om at de ikke tenker på popularitet samtidig som de strategisk styrer sine SoMe-kontoer. Senior Year spiller på nostalgien: I all den enorme utviklingen vi har stått i de siste 20 årene har vi kanskje likevel tapt noe. Stephanie sovnet i en verden der det var lov å skille seg ut, og våknet i en verden der ingen skulle være vinnere for å unngå å skape tapere.
Filmen hopper selvsagt bukk over hvorfor det har blitt slik, og ser nok for rosenrødt tilbake på tiden da «ingen var så opptatt av å bli krenket». Men nettopp derfor fungerer heller ikke 80-tallets oppskrift så godt flere tiår senere: Vi tror ikke lenger på at ungdommen har mer fremtidshåp, mer glede, mer fantasi, større frihet fra forventninger. Det er egentlig ganske trist. Stephanies håp om å bli ballets dronning og finne den rike drømmemannen virker ved første øyekast bare patetisk.
Men det viser seg at Stephanies oppskrift for det gode liv gir likevel fortsatt mening for mange: å være pen, å gifte seg med en vellykket partner, å bli sett og anerkjent, å ha mange venner. Det er også en sentral lærdom fra tidshopp-historier: Selv om vi utvikler oss gjennom hele livet, bærer vi hele tiden på de samme lengslene. Behovet for å høre til står svært tydelig frem i filmen. Derfor er det fortsatt grunn til å løfte frem Malaki 3: Den Gud som skapte oss og la lengsler ned i oss forandrer seg ikke. Å være elsket og kjent av Gud er så mye mer enn bare å passe inn, det er å høre til og et håp om en bedre fremtid. Samme om livet ble som man tenkte.
