Kan Japans mest profilerte og elskede filmselskap fortelle oss noe om japansk livssyn? Ettersom Studio Ghibli har sin base i Japan, er det naturlig å tenke at filmene også bærer preg av japansk verdensanskuelse og livssyn. Vi skal i denne undervisningsressursen ta for oss et par eksempler på dette.
Av: Ingar Takanobu Hauge
Plassering i fagplanen:
- Tro og livssyn I og II (Vg1 og Vg2)
- Troslære (Vg1 og Vg2)
Kunnskapsmål:
- vurdere livssyn i samtidskultur (Vg2).
- gjøre rede for viktige sider ved et kristent livssyn og kjenne til hovedtrekkene i andre livssyn (Vg2)
- peke på forskjeller mellom sentrale momenter i kristendommen og andre levende religioner og/eller livssyn (Vg1)
Nøkkelspørsmål: Kan Japans mest profilerte og elskede filmselskap fortelle oss noe om japansk livssyn?
Dersom man snakker om japanske animasjonsfilmer, skal man ikke snakke lenge før man kommer inn på filmene til Studio Ghibli. Filmer som Spirited Away (Chihiro og heksene), Det levende slottet (Howl’s Moving Castle), Min nabo Totoro (My Neighbor Totoro) og Himmelslottet Laputa (Castle in the Sky) er internasjonalt kritikerroste filmer som også har vunnet publikums hjerter på tvers av aldersgrupper.
Ettersom Studio Ghibli har sin base i Japan, er det naturlig å tenke at filmene også bærer preg av japansk verdensanskuelse og livssyn. Vi skal i denne artikkelen ta for oss et par eksempler på dette.
Kort historikk
Studio Ghibli ble etablert i 1985. Den mest sentale skikkelsen i studioet er regissør Hayao Miyazaki, som har regissert de fleste av studioets filmer. Sammen med ham finner vi imidlertid også andre regissører i studioet, som sønnen Goro Miyazaki og Isao Takahata. Da Ghibli ble etablert i 1985, hadde han allerede regissert et par animasjonsfilmer, Castle of Cagliostro og Prinsessen fra Vindens dal (Nausicaä of the Valley of the Wind). Sistnevnte film er basert på en manga (tegneserie) av Miyazaki selv, og filmens suksess gjorde det mulig for Miyazaki og hans medarbeidere å opprette Studio Ghibli. Selv om de to filmene i ettertid regnes inn under Ghibli-paraplyen, er det filmen Himmelslottet Laputa (Castle in the Sky) fra 1986 som er det første opprinnelige Studio Ghibli-filmen. I filmen ser vi flere av elementene som man senere har lært seg å forbinde med Miyazaki og Ghibli-filmene: Håndtegnet animasjon, en karakteristisk estetisk stil, en fascinasjon for store og/eller obskure flymaskiner og vakker filmmusikk komponert av Joe Hisaishi.
Hayao Miyazaki, den mest sentrale regissøren i Studio Ghibli. ©Twitchfilm.com
En annen viktig karakteristikk ved studio Ghiblis filmer er at hver film er en selvstendig produksjon som ikke er basert på en allerede veletablert manga eller anime (japansk animasjonsserie). Selv om Japan er storprodusent av animefilmer, er de aller fleste av disse basert på allerede eksisterende serier. Selvstendige animefilmer er en sjeldenhet, noe som også var deler av årsaken til at Miyazaki måtte lage en tegneserieversjon av Prinsessen fra Vindens dal før han kunne få midlene som trengtes til å produsere filmen. Studio Ghibli har likevel vist at det er mulig å lage animefilmer som står som selvstendige verk, og man behøver derfor ikke ha noen forhåndskunnskaper til tidligere filmer eller lignende for å sette seg ned med en film fra studioet.
Siden Himmelslottet Laputa har Ghibli bare klatret videre oppover. Med Min Nabo Totoro (My Neighbor Totoro) i 1988 introduserte studioet figuren som senere skulle bli firmaets kjente og kjære maskot, Totoro. Med Kikis budservice (Kiki’s Delivery Service) i 1989 fikk studioet sin første kommersielle suksess. Filmen Pom Poko fra 1994 var den første filmen hvor dataanimasjon ble vevd inn i et av studioets filmer, men fremdeles stiller Ghibli strenge krav til hvor mye dataanimasjon som kan brukes i en film (maksimum 10% av filmens total). Årsaken til dette er at Miyazaki er en mann som er sterkt skeptisk til nyere datateknologi (Miyazaki bruker ikke e-post, og foretar derfor all skrevet korrespondanse over papirbrev), og selv mener han at det aldri kan erstatte “ekte vare.”
Studioets ordentlige gjennombrudd på det internasjonale markedet kom imidlertid med filmen Spirited Away (Chihiro og heksene) fra 2001. Filmen ble ikke minst en stor suksess på det amerikanske markedet, og er i dag den største kassasuksessen innenfor japanske animasjonsfilm med totale inntekter på 274 millioner dollar. På filmsiden IMDb, som er en av verdens mest populære, er filmen for øyeblikket rangert som den 42.beste filmen gjennom tidene. I 2002 vant filmen både Oscar og Gullbjørnen for beste animasjonsfilm (en annen Oscar-kandidat i samme kategori var Disney og Pixars film Monsterbedriften). Siden den gang har flere i USA og Europa virkelig fått øynene opp for studioets filmer, og også i Norge får nå de nyeste Ghibli-filmene lanseringer på kino.
Ghibli og shintoisme
Det er fascinerende at Ghiblis filmer er på fremmarsj i vestlige land hvor religiøse spørsmål og religion angivelig skal ha mindre betydning nå enn før. Ghiblis filmer har mange religiøse elementer i seg, hovedsaklig fundert i den japanske naturreligionen shintoisme.
Shinto betyr gudenes vei eller gudeveien, og er den tradisjonelle naturreligionen i
Japan. I shinto er troen på guder og ånder, betegnet som kami, et sentralt element. Kami er
likevel langt mer upersonlige krefter enn det norske ordet guder, og kami-status kan tilknyttes både steder og personer eller utpregede naturformasjoner som fosser, trær og steiner. Innenfor shintoismen opererer man gjerne med begrepet ya-o-yorozu no kami, som bokstavlig oversatt betyr åtte millioner kami men som ideomatisk betyr talløse kami. Det er med andre ord ikke noe fastsatt antall kami i shintoismen, og de fleste av disse vil være vesener som vi mennesker ikke kjenner navnet på (for eksempel tre- og skogånder). Likevel har man kami-skikkelser med navn som står mer sentralt enn andre i shintoismen. Blant de mest sentrale kami er Amaterasu, solgudinnen, som keiserlinjen tradisjonelt har vært knyttet opp til.
Denne forståelsen av guder, ånder og det guddommelige er noe man kan skimte i Ghiblis filmer. Vi skal her se på noen eksempler.
Totoro: Skogens konge
Et av de første og tydeligste eksemplene vi finner på shintoisme i en Ghibli-film er i studioets store klassiker Min nabo Totoro fra 1988. Filmen er viktig for studioet, ikke minst fordi tittelfiguren Totoro senere har blitt selskapets store maskot, ikke minst gjennom logoen som vises i forkant av enhver Ghibli-film (en Totoro-bamse er dessuten med i Disney/Pixar-filmen Toy Story 3).
I filmen følger vi Kusakabe-familien som i 1958 flytter ut på landsbygda for å bo nærmere moren i familien, som for tiden er innlagt på sykehus. Familien består utenom mor Yasuko av universitetsprofessoren Tetsuo og deres to døtre, den ti år gamle Satsuki og den fire år gamle Mei. Landsbygda de flytter til er grønn og frodig, og over alle trærne i skogene omkring står det et gigantisk tre. Til dette treet kommer en dag Mei idet hun løper etter noen små og mystiske vesener som har samlet eikenøtter rundt huset deres. Hun ramler ned blant de store røttene i treet, hvor hun møter en gigantisk variant av vesenene hun nettopp har jaktet. Dette lodne vesenet gir hun navnet Totoro, som er Meis gebrokne forsøk på å si at Totoro er et norsk troll slik dem hun har sett i bøkene hjemme (på japansk sier man to-ro-ru for troll, mens Mei roter med stavelsene og sier to-to-ro istedenfor). Filmens videre historie skildrer hvordan Kusakabe-barna stifter nærmere bekjentskap med Totoro: Han hjelper dem med å få eikenøtter til å spire, han venter på bussen sammen med dem og hjelper også Satsuki den gangen hun virkelig behøver hans hjelp.
Da Mei forteller til Satsuki og faren om Totoro, sier faren: “Det var nok denne skogens herre du møtte.” Deretter tar faren dem med til det store treet hvor Mei møtte Totoro, hvor de også ser at det står et shintoistisk alter i nærheten. Mei, Satsuki og faren blir dermed stående ved treet og “hilser” høyt på Totoro, selv om de ikke finner ham akkurat der og da.
Mei Kusakabe møter Totoro for første gang.
At Mei møter Totoro ved det største treet i skogen, er ingen tilfeldighet dersom vi tenker ut ifra shintoismen. I shintoismen vil store og mektige kami vise seg i naturen i form av store trær, store steiner, majestetiske fosser eller lignende. Totoro er et unaturlig vesen som bor inne i det største treet i skogen. Det er derfor naturlig å tenke, ut ifra en shintoistisk tankegang, at Totoro derfor er en skogsånd – en kami – og dermed også skogens herre, som faren sier til Satsuki og Mei.
Badehuset for de talløse kami
Et enda tydeligere fundament i shintoismen har Ghiblis største kassasuksess, Chihiro og heksene. Som tidligere nevnt gikk denne filmen sin seiersgang verden over. Muligens ligger noe av appellen i filmen i det japanske verdensbildet som skildres i filmen, som for de fleste vestlige seere vil oppleves som unikt, annerledes og spennende.
Den ti år gamle Chihiro skal motvillig flytte med foreldrene sine til et nytt sted hvor hun ikke kjenner noen. På vei til det nye huset kjører de seg vill, og ender opp i en gammel nedlagt fornøyelsespark (det finnes flere slike i Japan etter et økonomisk krakk på 90-tallet). Her forsyner foreldrene seg grådig av maten som står fremme mens Chihiro ser seg omkring. Det er da sola går ned, fornøyelsesparken vekkes til liv og Chihiros foreldre blir forvandlet til griser. Ved hjelp av et par villige hjelpere møter Chihiro heksa Yubaba (direkte oversatt varmtvannskjerringa), som forteller at fornøyelsesparken er et badehus og hvilested hvor åtte millioner guder kan komme for avslapning og rekreasjon.
Begrepet Yubaba bruker på japansk er ya-o-yorozu no kami-sama, og som vi har sett tidligere dekker dette begrepet alle kami i shintoismen, selv om det konkrete antallet kami ikke er spesifikt. Flere guder dukker opp i løpet av filmen, og senere i filmen får man også vite at en av hovedrollefigurene i filmen egentlig er en mektig elvegud.
Gudenes kamp
Tilknytningen til shinto-tanken om kami er også en sentral del av handlingen i Prinsesse Mononoke (Princess Mononoke) fra 1997, og er også den filmen hvor Hayao Miyazakis sterke engasjement for naturvern og respekt for naturen kommer klarest til uttrykk.
Filmen tar oss med til en mytisk variant av 1500-tallets Japan hvor kami er langt mer øyensynlige og fremtredende enn i dag. Prins Ashitaka fra emishi-folket (en etnisk folkegruppe som i dag er borte) blir i kampen mot et demonisk villsvin rammet av en forbannelse. Forbannelsen gir ham uante krefter, men fortærer sakte Ashitaka og vil til slutt ta livet av ham. Han reiser vestover for å finne årsaken bak forbannelsen og forhåpentligvis en kur. Her kommer han til Jernbyen, et stolt og hardnakket folk som under ledelse av lady Eboshi kjemper mot skogens kami. Skogens kami er av det gamle slaget, hvilket betyr at de er mange ganger større enn normale dyr, men ettersom skogen består av viktige ressurser er Eboshi og folket hennes villige til å satse alt. Blant skogens kami er den største Shishi-gami (hjorteguden), en kami som angivelig har evnen til å helbrede alle sykdommer. Men også en annen skikkelse står sentralt i kampen mellom menneske og kami: Prinsesse Mononoke, ei jente som har vokst opp blant ulvestammen.
De små kodama-skapningene i Prinsesse Mononoke representerer japanske treånder.
Det er lett å se sammenhengen mellom kami-tanken og naturens opprettholdelse i Prinsesse Mononoke. Eboshi vet at dersom hun klarer å ta livet av Shishi-gami vil skogen dø hen. Kami er heller ikke det samme som vår oppfatning av guder, ettersom det er vesener man kan ta livet av. Det er også verdt å nevne at man i filmen finner flere små kami kalt kodama, som er små vesener tilknyttet trærne i skogen. Dersom et tre hugges ned, vil kodama-åndene som bor i treet dø.
Respekten for de døde
Det siste eksemplet vi skal se på er ikke direkte knyttet til shintoismen, men snarere til den andre store religiøse retningen i Japan, buddhisme. Eksemplet kan likevel være nyttig å se nærmere på, ettersom den dekker en svært sentral del av de fleste japaneres verdensanskuelse og livssyn, nemlig respekten for forfedrene og bruken av fedrealter.
Filmen Møte på Valmueåsen (From Up on Poppy Hill) fra 2011 er den andre filmen regissert av Hayao Miyazakis sønn, Goro. I motsetning til flere av Ghibli-filmene har Møte på Valmueåsen ikke noe element av det overnaturlige over seg. Dette er en verdslig film satt til en konkret historisk periode.
I filmen møter vi Umi og Shun, to ungdommer ved samme skole i byen Yokohama i 1963. Umi og Shun blir nærmere kjent med hverandre idet de kjemper mot nedleggelsen av skolens klubbhus, som er et gammel og erverdig bygg som dessverre er falleferdig på grunn av dårlig vedlikehold. Selv om Shun er en gutt de fleste jentene beundrer og liker, er ikke Umi som andre jenter. Hun er nemlig sentral i driften av et kvinnepensjonat som familien hennes driver. Umis mor arbeider i USA, mens faren døde under Koreakrigen.
I begynnelsen av filmen ser vi hvordan Umi går gjennom sin morgenrutine.
Et av de faste innslagene her er hvordan hun steller blomstene oppå en kommode, hvor det også står et bilde av faren. For vestlige seere kan dette se ut som en hverdagslig gest. For en japansk seer vil dette umiddelbart fortone seg som et provisorisk fedrealter. Bilder av den avdøde er den mest sentrale delen i et fedrealter, og selv i tilfeller hvor man ikke har råd til de vanligvis dyre fedrealtrene er det i det minste vanlig med et bilde av den avdøde. Det er også vanlig med ting man fremlegger for den avdøde, som frukt, te, ris eller friske blomster.
Denne delen av Umis hverdag er med andre ord bare mer enn rutine. Hun steller et enkelt fedrealter, noe hun gjør ut ifra sin japanske religiøse kontekst. Det er altså en handling som dypest sett er fundert i et religiøst livssyn.
Et japansk fedrealter, også kalt butsudan. ©Wikimedia.org
Et annet livssyn
Det er et annet livssyn og verdensanskuelse som møter oss i Studio Ghibli-filmene. Med tanke på at de fleste av studioets medlemmer sannsynligvis har vokst opp i en buddhistisk-shintoistisk kontekst, er ikke dette særlig merkelig. Det er mulig at dette også forklarer noe av fascinasjonen for Ghibli-filmene blant det vestlige publikum: Verdensanskuelsen vi ser ligger til grunn for filmene, er annerledes fra den kristenkulturelle konteksten vi selv er vant til og vokst opp med.
Trekkene fra shintoismen som trekkes inn i Studio Ghibli-filmene er ikke nødvendige å forstå for å nyte filmene. Nettopp dette er kanskje noe av styrken ved disse filmene. Samtidig gir et lite innblikk i dette livssynet sannsynligvis en fullere forståelse av filmene.
