Den japansk animasjonsserien Welcome to the N.H.K tar et brennaktuelt samfunnsproblem på kornet, nemlig alle de unge som faller utenfor i samfunnet.

En utfordrende tekst – som utgangspunkt for refleksjon og samtale i klasserommet, eller som andakt

Forrige vår ble jeg grepet, rørt og engasjert av en japansk animasjonsserie ved navn Welcome to the N.H.K. Det ble en høyst gripende opplevelse, fordi serien midt i sin surrealisme og noe merkelige humor traff et brennaktuelt samfunnsproblem på kornet: Unge mennesker som faller utenfor i det japanske samfunnet. Serien fokuserer på Tatsuhiro, som ved seriens begynnelse ikke har vært utenfor leiligheten sin på fire år (bortsett fra å kjøpe mat på 7-Eleven). I utgangspunktet var han en ung og lovende student, men et plutselig anfall av sosial angst fikk ham til å isolere seg fra omverdenen.

Tatsuhiros historie er ikke uvanlig. I Japan kalles denne gruppen for hikikomori (som direkte oversatt betyr »unna-dragere»): Folk som trekker seg unna omverdenen fordi de av forskjellige årsaker ikke takler presset eller forventningene som venter på dem der ute. Tatsuhiro selv er fiktiv, men historien hans kunne like gjerne vært fakta.

Japan er et svært sammensatt land. På den ene siden er religiøse seremonier en viktig del av folkesjela, og japanere kan gjerne »tilhøre» både to og tre religioner. På den andre siden er landet svært sekulært og materielt orientert. Karriere, penger, ektefelle og evner er de høyeste mål i livet. I et så materielt samfunn er ofte kun beste godt nok. Forventningspresset er skyhøyt.

Japanere er flinke til å tenke på fellesskapets beste fremfor egne behov. Etter jordskjelvkatastrofen i mars så man tydelige eksempler på dette. I et land hvor man vet at livet når som helst kan bli fratatt en, utvikler man en evne til å stille opp for hverandre.

Men denne kollektive tankegangen har sin pris. For fellesskapets skyld er det viktig at enkeltbehov kommer i andre rekke. Man skal ikke være mer til bry enn nødvendig. Man skal ikke bry naboen og vennene med trivialiteter. Dermed blir det viktig for en japaner å holde maska og ikke vise alle slags følelser i offentligheten. For hvorfor skal man bry verden med sine egne problemer, når det sikkert finnes dem som har det verre enn en selv?

For mange japanere blir dette skuespillet hvor man skjuler sitt egentlige jeg for vanskelig. For tungt. De makter det ikke. Og fordi det japanske samfunnet er så orientert mot felleskapet og materialismen, blir fallet stort når man først faller. Man mister ansikt. Man vanærer familie og venner. Og verst av alt: Man mister en mål og mening med livet. Resultatet ser man blant annet på selvmordsstatistikken: Japan har en av verdens høyeste selvmordsrater, og over 30.000 tar sitt eget liv i året.

I et tilsynelatende uendelig mørke skinner kirka i Japan med et håpets lys. Et verdens lys, som vitner om at verden er mer enn bare det materielle. Et kjærlighetens budskap, som vitner om Han som viste oss det ultimate offer og innfridde de krav vi aldri kunne innfri overfor Gud. Et evig budskap om nåde og sannhet i en forgjengelig verden. Et budskap like aktuelt både for den vellykkede businessmann og den mislykkede hikikomori.