Om C.S. Lewis, J.R.R. Tolkien, myter og den store fortellingen.

«Fantasy, er ikke det bare sånne enkle og meningsløse fantasifortellinger,»  kan man fort tenke. For millioner av lesere, filmtittere og spillinteresserte verden over er en slik tanke så langt ifra sannheten som man kommer. Harry Potter, Dungeons and Dragons, World of Warcraft, Final Fantasy, The Witcher, The Wheel of Time, The Legend of Zelda, Game of Thrones og His Dark Materials er bare noen fantasyserier med utallige fans verden over. De mest dedikerte fans bruker gjerne enhver anledning til å diskutere komplekse spørsmål knyttet til de minste detaljer innenfor seriens interne verdensbygging og mytologi (ofte omtalt med det engelske begrepet «lore»). Enkle er disse fortellingene med andre ord ikke.

To av sjangerens største kjemper som fortsatt settes sitt preg på sjangeren er C.S. Lewis (1898-1963) og J.R.R. Tolkien (1892-1973). Lewis gjorde stor suksess med sine syv bøker om Narnia, en parallell verden med eventyrskapninger, snakkende dyr og den majestetiske løven Aslan. Mens Lewis publiserte Narnia-bøkene over et kort tidsspenn (1950-1956), tilbrakte Tolkien hele sitt liv på å skrive, finpusse, justere og korrigere sitt eget univers om hobbiter, alver og maktens ringer. Hobbiten ble publisert i 1937, Ringenes herre ble gitt ut i tre deler i 1954 og 1955 (papirmangelen etter krigen gjorde det umulig å publisere hele verket samlet), og livsverket Silmarillion ble først publisert i 1977, fire år etter Tolkiens død.

Ringvirkningene etter de to forfatternes bøker er fortsatt merkbare. Peter Jacksons filmtrilogi om Ringenes Herre skapte en enorm interesse for fantasy på starten av 2000-tallet. I september 2022 kommer Amazon med første sesong av sin TV-serie satt til andre tideverv (om lag tre til seks tusen år før begivenhetene i Ringenes herre), og sesongen omtales allerede som tidenes dyreste TV-produksjon. Narnia har ikke fått like store produksjoner, men mange minnes fortsatt BBC-serien fra 80-tallet med nostalgi og glede. De tre filmene som ble produsert på midten av 2000-tallet fikk også sin tilhengerskare, og for tiden jobber Netflix med å lage film eller serie av alle syv bøkene.

De to forfatternes grunnleggende rolle for moderne fantasy er kjent for de fleste fans. Mindre kjent er deres vennskap seg imellom og verdiene de langt på vei hadde til felles – inkludert hvordan den kristne tro preget deres liv og forfatterskap. Er fantasyfortellingene meningsløse? Langt ifra, ville nok Lewis og Tolkien ha svart, tvert imot gjenspeiler de selve Meningen.

Den tomme ateismen

Fascinasjonen for mytene og de store fortellingene kan i C.S. Lewis’ tilfelle spores allerede i hans barndom i Belfast. Fra sin barndom husket Lewis særlig huset de flyttet til i 1905, Little Lea, som med sine lange ganger og store bokhyller satte sitt preg på gutten. Bøker, myter og fortellinger fikk dermed en stor plass i Lewis’ barndom, og ett minne som brant seg fast var tre linjer i diktet The Saga of King Olaf av amerikaneren Henry Longfellow:

I heard a voice that cried,

Balder the beautiful

is dead, is dead!

Ikke visste han hvem Balder var, men noe ble trigget i ham av dette diktet. Sammen utgjorde de tre opplevelsene begynnelsen på en livslang søken etter det han kalte Gleden, en søken han beskriver i selvbiografien Tatt av gleden.

Lewis vokste opp i et anglikansk hjem, men flere opplevelser i oppveksten skulle drive ham bort fra den kristne tro. I 1908 mistet han sin mor, farfar og onkel, og samme år ble han sendt til kostskolen Wynyard School i England, et første måte med England som ble så dramatisk at han i Tatt av gleden skildret skolen som en konsentrasjonsleir. Da Lewis senere ble flyttet til skolen Cherbourg House fikk han utviklet sin forkjærlighet for den nordiske kulturen og de norrøne mytene, og under innflytelsen av skolebestyrerinnen G.E. Cowie, som var tilhenger av teosofi og spiritualisme, forsaket han kristendommen til fordel for det han senere betegnet som naturalisme.

I perioden 1914-1917 fikk Lewis privatundervisning av farens gamle læremester, W.T. Kirkpatrick. Kirkpatrick var ifølge Lewis en tidligere presbyterianer som nå var en ateist «bestående av pur logikk.» Det var i denne perioden at Lewis oppdaget fantasy-boka Phantastes av George MacDonald, som forble en rik inspirasjonskilde for ham hele livet. Læretiden under Kirkpatrick formet Lewis, både på det intellektuelle og det åndelige plan. I et brev til sin venn Arthur Greeves skrev han i 1916:

Jeg tror ikke på noen religion. Det finnes absolutt ingen bevis for noen av dem, og fra et filosofisk standpunkt er ikke kristendommen engang den beste. Alle religioner, det vil si, alle myter for å omtale dem ved deres rette navn, er ganske enkelt menneskets egen oppfinnelse.

Til tross for å karakterisere kristendommen som myte forble Lewis fascinert av de mytiske fortellingene, særlig de greske og norrøne mytene, som han opplevde skildret virkeligheten på en langt vakrere og mer detaljert måte enn ren logikk og naturalisme maktet. «Nesten alt jeg elsket trodde jeg var oppdiktet; nesten alt jeg trodde var ekte tenke jeg på som dystert og meningsløst,» skrev Lewis om sin egen ungdomstid. Han leste mer av sine favorittforfattere George MacDonald og G.K. Chesterton, og ble overrasket over hvor gode forfattere de var til tross for å være «under kristendommens byrde,» mens ikke-kristne forfattere som Voltaire og Mill ble for simple.

Bedre ble det ikke av at alle menn Lewis utviklet et nært og godt vennskap til i Oxford-miljøet, deriblant J.R.R. Tolkien og Hugo Dyson, var kristne og inkluderte rom for det supernaturale i sine virkelighetsforståelser. «De kristne tar feil, men alle andre er kjedelige,» var Lewis’ oppsummering av situasjonen.

Myten som ble virkelighet

Det var nærmest uunngåelig at Oxford-mennene Lewis og Tolkien skulle stifte vennskap med hverandre. De hadde begge mistet mødrene i ung alder, de hadde begge avtjent militærtjeneste under første verdenskrig og mistet noen av sine beste venner på slagmarken, og de hadde begge en forkjærlighet for det de kalte nordiskhet. Sistnevnte førte til at Lewis ble med i Tolkiens litteraturklubb Kólbitar der de leste sagalitteraturen på originalspråket, og senere ble mennene sentrale i den intellektuelle bokklubben The Inklings. Begge mennene var dessuten romantikere som stilte seg kritiske til en naiv tro på fremskrittet for fremskrittets skyld og at det nye alltid var bedre i kraft av at det var nytt.

Det store skillet da de møttes i 1926 var at Tolkien var katolikk, mens Lewis var naturalist. Lewis opplevde derimot i stadig større grad at ateismen ikke hadde språk til å skildre livets dybde og mysterier på troverdig vis, mens mytene han anså som usanne var langt bedre skikket til dette. Noe av dette endret seg da Lewis ble teist i 1929, men fremdeles ville han ikke akseptere kristendommen som sann.

Nettopp kristendommens sannhetsgehalt var samtaleemnet mellom de tre vennene Lewis, Tolkien og Dyson natten 19.-20. september 1931. For Lewis var kristendommen fremdeles bare en myte, om enn en vakker myte. Myten om Kristi død og oppstandelse var for ham ikke annerledes enn lignende myter opp gjennom historien om guder som dør og gjenoppstår, som Balder, Osiris eller Ba’al.

Tolkien, med støtte fra Dyson, mente imidlertid at slike parallelle myter gjør Kristus-myten lettere å tro på, ikke vanskeligere. Fordi Guds sønns død og oppstandelse må ses på som historiens sentrum, vil den kaste skygger både forover og bakover i historien. Ja, parallellmytene måtte rett og slett være der, og styrker kristendommen fremfor å svekke den, mente Tolkien. Ikke-kristne mytologier var dermed ikke bare løgner, men snarere fjerne avspeilinger av den eneste sanne tro. Den katolske kirke har lenge lært at ikke-kristne religioner kan inneholde spor av sannheten og den sanne tro. Tanken om logos spermatikos, det nedsådde frø om Ordet i alt det skapte, var sentralt for blant andre Justin Martyr og hans positive forståelse av filosofiens rolle i forhold til kristendommen. Tolkien og Dyson forsøkte dermed å formidle til Lewis at selv den mest ukristne myte inneholdt en kjerne av sannhet.

For Lewis gav dette fullstendig mening. Om Guds sønn virkelig ville komme til verden, ville det skje innenfor en ramme og kontekst som menneskene kjente til fra før, nemlig den mytiske:

Hjertet av kristendommen er en myte som også er et faktum. Den gamle myten om Den Døende Gud, uten å opphøre å være en myte, kommer ned fra legendens og forestillingens himmel ned til historiens jord. Den skjer – på en bestemt dato, på et bestemt sted, etterfulgt av definerbare historiske konsekvenser. Vi går fra en Balder eller en Osiris som dør uten at vi vet når eller hvor, til en historisk person korsfestet under Pontius Pilatus. Ved å bli faktum opphører den ikke fra å være en myte: deri ligger miraklet.

For Lewis skulle disse førkristne parallellmytene bli en sentral del av hans teologiske syn. Han kalte dem pagan Christs (hedenske Kristuser), og fremfor å være djevelens etterligninger av Kristus betraktet Lewis dem som forbilder på Kristus. Mytene ville vært en større snublestein hvis de ikke fantes enn de er fordi de faktisk finnes, mente Lewis.

Den gode katastrofen

Nesten hundre år senere kan det virke merkelig for oss at myter spilte en så stor rolle i kristendomsforståelsen til to intellektuelle Oxford-professorer. Vi må derimot huske på at begrepet myte ikke først og fremst har betydningen «oppdiktet fortelling som forklarer regn og torden av mangel på vitenskapelig forklaring,» selv om mange kan tro dette i dag. For å få en bedre forståelse av begrepet myte kan det være lurt å se hva Tolkien skrev og tenkte om dette, der Lewis stilte seg bak det meste Tolkien hadde å si.

Et nyttig skrift for å forstå Tolkiens tanker om myter, litteratur og hvordan legendariet hans henger sammen med den kristne tro er boka Trær og blader, som blant annet inneholder diktet Mythopoeiasom han skrev etter sin samtale med Dyson og Lewis september 1931. Mythopoeia er et dikt som forsøker å formidle at den mytiske beskrivelsen av verden er langt ifra noe mindreverdig i forhold til det moderne vitenskapelige språket. Tvert imot er det slik at en steril og vitenskapelig terminologi glemmer en dimensjon ved eksistensen som språket, og derav også myten, innbefatter. Myten har sitt utgangspunkt i mennesket som observatør av tilværelsen og eksistensen; uten denne observasjonsevnen ville materien være uten definisjoner, og dermed uten vitenskapelig relevans. Myten hjelper også til å konkretisere deler av virkeligheten som en ellers bare ville forstått som abstraksjoner. Sagt på en annen måte: Myter uttrykker grunnleggende sannheter om hva noe er og dets natur, ikke bare hvilken substans den består av.

Tolkien mente at fordi mennesket kommer fra Gud, vil alle mytene inneholde fragmenter av det sanne lys, til tross for mytenes menneskelige feil. Denne myteforståelsen har en gjenklang hos flere av kirkefedrene som stilte seg positive til tanken om de hedenske mytene som formidlere av kristne sannheter før Kristi tid. Justin Martyr har allerede vært nevnt, og også Klemens av Alexandria hadde en tilsvarende holdning overfor filosofiens rolle. Her i Norden har den danske presten N.F.S. Grundtvig vært en representant for en slik tanke og en foregangsfigur for Tolkien.

Tolkien mente videre at menneskets trang til å formidle myter og fortellinger hadde sitt utgangspunkt i menneskets helt unike egenskap: Å ære Skaperen ved selv å skape, såkalt sub-creation (et begrep som er vanskelig å oversette fullstendig til norsk, men kan oversettes som under-skapelse eller med-skapelse). Vi skaper fantasihistorier fordi vi er skapt, og endatil skapt i Skaperens bilde, skriver Tolkien.

Hva kjennetegner så sann og rettmessig sub-creation? For Tolkien er dette den gode og lykkelige slutten, der den tilsynelatende katastrofale slutten ender i nytt håp og glede. Tolkien kalte dette for eucatastrophe, den gode katastrofe, og gikk så langt som å si at den er et krav for fantasilitteratur på samme måte som at tragedien er den høyeste form for drama. Hvorfor ærer eucatastrophe Skaperen mest? Fordi evangeliene er den ultimate eucatastrophe-historien, hvor midtpartiet ser ut til å ende ut i bunnløs fortvilelse (dyscatastrophe) men som likevel både begynner og slutter med fryd. En god fantasihistorie vil dermed med sin eucatastrophe peke på den viktigste eucatastrophe av dem alle, nemlig Jesu død og oppstandelse, som ikke opphever legendene, men helliggjør dem, fordi de med sitt mytiske språk gir gjenskinn av evangeliets sannhet.

Tilbake til mytene

Tolkien og Lewis delte et positivt syn på mytene og fortellingenes rolle, ikke bare i verden generelt, men også i forståelsen av det kristne budskapet. Mennesket er et narrativt vesen, og Gud valgte dermed å gjøre seg kjent for oss gjennom Den sanne fortellingen, eller som Lewis selv skrev det: Miraklet er at myten ble virkelighet. Dermed bør det heller ikke komme som en overraskelse at Lewis dermed benyttet fortellingen som virkemiddel for å videreformidle den store fortellingen.

Lewis hadde aldri som intensjon å erstatte den bibelske fortellingen med sin egen, men ønsket å kaste lys over Kristus på en måte som moderne mennesker lettere kunne forstå. Lewis skrev at de førkristne hedningene og de kristne hadde mer til felles med hverandre enn med post-kristne, fordi sistnevnte har avskåret seg fra hele det gamle mytologiske språket. Et sentralt prinsipp for apologeten Lewis var derfor at moderne kristen forkynnelse og apologetikk måtte benytte et språk som det moderne menneske kunne forstå. For selv om det moderne mennesket hadde mistet sitt mytologiske fundament, var ikke interessen for fortellingen mindre av den grunn.

Mer enn 70 år etter at Løven, heksa og klesskapet ble publisert for første gang ser vi at Lewis fortsatt begeistrer gamle og nye lesere. Mannen som brukte nærmest hele sitt liv på myter og fortellinger skapte selv en fortelling som har inspirert en hel sjanger proppfull av mytologi. Gjennom fantasysjangeren gjenoppdager det avmytologiserte moderne mennesket hvilken verdi og relevans som fortsatt ligger i det mytologiske språket. For Lewis ville dette trolig vært en glede og en mulighet til å peke på det viktigste av alt: Myten som ble virkelighet.

Av Ingar T. Hauge, teolog, administrasjonsleder, gamingpodcaster og spillanmelder

På trykk i Fast Grunn 03/2021.
Publisert med tillatelse