JOBS – «Mannen og Maskinen»

Du vil ikke ha problemer med å finne mennesker som ser på Steve Jobs som en hensynsløs fyr, eller bare en pompøs gurutype. Du vil heller ikke ha problemer med å finne dem som fortsatt ser på ham som et geni, en som formet verden etter sine visjoner. Du vil heller ikke ha større vansker med å finne delte meninger om filmen «JOBS», som kommer ut på et tidspunkt der boet etter den glødende gründeren fortsatt fordeles. Den økonomiske arven er udiskutabelt enorm. Apple er i dag skrivende stund verdt over 120 milliarder amerikanske dollar. Når det gjelder Jobs rykte som menneske, leder og gründer har røyken fortsatt ikke lagt seg helt etter biografiene, avsløringene og de personlige betroelsene til pressen som fulgte hans død 5. oktober 2011.

Blikket

«JOBS » åpner med starten av den kommersielt suksessfulle Jobs-æraen: Introduksjonen av iPoden. Helt korrekt har regissør Joshua Michael Stern gjennom hele filmen lagt stor vekt på blikket når han lar Ashton Kutcher spille Steve Jobs. Både fordi dette er noe av det mest særpregede ved Jobs, kanskje sett bort fra den høyhalsede genseren og dongeribuksene, men også fordi Kutcher har noe av den gløden og intensiteten vi husker fra Jobs presentasjoner. Et halvveis smil og glimtet delvis skyggelagte øyne i det han ser utover salen etter å ha uttalt noe slikt som at «jeg skal vise dere noe verden aldri har sett før».

Hippie-teknologen

Fra det korte glimtet av Jobs som drar iPoden opp av bukselommen tas vi tilbake til 1976. En ung, likegyldig hippie-Jobs vandrer mellom trærne på campusen til Reeds University, uten å følge noe fast studieløp. I hånden har han boken «Be Here Now» av Ram Dass. Ingenting kunne passet bedre enn en bok av den amerikanske forfatteren, som ble interessert i østlig spiritualitet under en tur til India. Etter en stund hopper Jobs nemlig selv av studiet og drar til India. Filmen underspiller ikke Jobs tilknytning til de indiske guruene, som også preger hans tilnærming til teknologi. Som student reiser han selv til India sammen med vennen Daniel. Han snakker i korte og smått abstrakte visdomsord, gjerne mens han og en gruppe ansatte vandrer ute i naturen. Akkurat som guruer kan han være irriterende lite konkret i sine utsagn, men gjør det likevel klart at tilhørernes respons på utsagnene er viktige.

Motsetningsfylt

Vi møter en mann av motsetninger. Vi får vite at den unge Jobs er sterkt preget av å ha blitt adoptert bort av sine biologiske foreldre. Men da kjæresten Chris Anne Brennan blir gravid blånekter han på å være barnets far, og lar på den måten barnet, Lisa, vokse opp med en far som ikke vil kjennes ved henne. Flere scener gir oss et inntrykk av en mann som vet nøyaktig hva han vil, men som samtidig ikke takler alt som følger med det å lede andre mennesker. Flere ganger får vi møte Jobs som går i fistel fordi andre ikke aksepterer hans ekstreme krav til perfeksjon og hans vilje til å skyve på frister for å få enda bedre ytelse ut av produktet.

Jobs’ fall

Filmen er ingen parallell til Jobs bok i Bibelen. Men det er vanskelig å unngå sammenligningen når Steve Jobs står i verkstedet hjemme hos sine adoptivforeldre etter å ha bli sparket fra sin toppstilling i selskapet han selv har bygget opp. Men mens Job var en rettferdig mann, var det nok Steve Jobs’ egen hensynsløshet og manglende vilje til kompromisser som var årsaken til hans suksess, hans fall og hans vei tilbake til makten. Riktignok legger filmen inn noen tegn til at Jobs er en endret mann når han i 1996 tar over Apple igjen.

Lederskap

«JOBS» har ikke begeistret alle kritikere, men undertegnede er solgt. Filmen utnytter muligheten til å bli et studium i det paradoksale ved karismatiske ledere. Ledere som har en urokkelig tro på at akkurat deres idéer er de beste, og som ikke frykter å gjøre det som skal til for å realisere dem. Den viser Steve Jobs på sitt beste, men også på det som må være blant hans mest kyniske og hevngjerrige. Personlig mener jeg at «JOBS» fortelles godt og engasjerende, og skuespillerlaget er solid. Særlig morsom er tiden da Apple fortsatt består av en gjeng gutter i en garasje. Det kan innvendes at Ashton Kutcher aldri personifiserer Jobs slik vi kjenner ham fra hans berømte «keynote speeches», men så langt kommer heller ikke filmen.

Forenklet

Ved å portrettere Steve Jobs frem til iPoden ble lansert skal «JOBS» både beskrive den historisk viktige dynamikken mellom Microsoft, IBM og Apple samtidig som den vil gi en troverdig forklaring på mannen bak myten. En slik film må nødvendigvis overforenkle en hel masse situasjoner og relasjoner, og det gjør «JOBS» til de grader. Dette er noe av den samme diskusjonen som Thor Heyerdahl-filmen «Kon Tiki» reiste her til lands. Det er et paradoks ved denne type filmer at en som seer blir fullstendig overlatt til bildet filmskaperne gir av historiske mennesker. En film som dette kan derfor være en god anledning til å lese litt mer om menneskene som portretteres. I Steve Jobs’ tilfelle er et vell av litteratur og video tilgjengelig. Du kan til og med laste det ned på iPaden.