«slutt og hindre eget indre i
å slippe frem i lyset,
slutt å tenke deg om,
start å buse ut med egne teorier,
eget stykke, din regi som du
kan stå for fullt og helt,
kutt ut alt stykkevis og delt,
du blir ny med mannen i gata,
ikke me dårlig dameblad,
nei du blir frelst med mann i gata,
på lag med Gud, Allah å Buddha,
du plassérer deg selv i midten,» [2]

 Flere i dag vil kunne ha elementer av forskjellige livssyn og religioner, som gjerne er selvmotsigende, men som mange oppfatter som forenelige og uproblematisk. Relativisme og synkretisme er nokså dekkende beskrivelse av vår tids tro og verdier. Med relativisme menes det at det ikke finnes noe som er rett eller galt som er felles på tvers av kulturer og tid. Det som er rett for en person, behøver ikke være rett for en annen. Det som var rett eller galt tidligere, behøver ikke være slik i vår tid. Vi får derfor en ”rett-for-meg-moral” som ingen komme og si at det er noe galt med.

Synkretisme er å hente det som oppfattes som rett og godt fra forskjellige religioner og livssyn, og lage ny. I dette ligger en oppfattelse av at annen tro enn den man selv holder seg til, er like riktig og god for andre. Noen kan si at de er på lag med både Gud, Allah og Buddha. Toleranse er n viktig verdi i samfunnet.

 Tro og livssyn er sammensatt fordi vi lever i i pluralistisk samfunn. . Med pluralisme (lære som anerkjenner mangfold og ulikhet) menes at det finnes i vår virkelighet utallige livssynsalternativer, der ingen kan påberope seg å være den eneste, universelle sannhet. Samtidig gjør en annen tanke seg gjeldende: den enkelte må bestemme for seg hva som er ”rett for meg”. Det kalles individualisme. Hovedvekten ligger på den enkeltes rett og verdi. Du tenker, forholder deg og handler på fritt, selvstendig grunnlag og tar ansvar for egne handlinger.

 En nærliggende konsekvens av kombinasjonen av pluralismen og individualismen blir tanken om at det ikke finnes absolutte, uforanderlige verdier, men at alt er relativt og varierer med omstendighetene. Handlinger, oppfatninger og holdninger er ikke rette eller gale, gode eller onde i seg selv, bare i tilknytning til en bestemt kulturell sammenheng eller situasjon. Dermed finnes det ingen etiske regler som gjelder til enhver tid eller for alle mennesker. Derimot er rett og galt avhengig av den aktuelle sammenhengen eller hva den enkelte mener om dette. Alt blir med andre ord relativt, og vi kaller det derfor relativisme. Det som er riktig eller godt blir bestemt av den enkelte, en gruppe eller en kultur.

Vår tid er preget av en global hverdag. Ungdom får inntrykk fra hele verden i mye større grad enn tidligere generasjoner. Fred og rettferdighet har betydning. Det har med hvordan fremtiden blir.

Hvilke verdier er viktige for ungdom? I undersøkelsen “Jeg tror jeg er lykkelig …” ble ungdommer[3] spurt om hvilke emner de var interessert i. Topp-6 listen ble slik:

1.      Kjærlighet (81%)

2.      Fred i verden (75%)

3.      Sunnhet (72%)

4.      Rettferdighet i verden (70%)

5.      Mote (62%)

6.      Sex (59%)

Flere peker på at verdier som blir dannet i ungdomstiden, ofte vil være tilstede resten av livet.[4] Hvem er det som setter standarden for rett og galt? Hvem er modeller for hvordan leve? I undersøkelsen «Jeg tror jeg er lykkelig..» oppgir bare 2 % at de ved å lese en bok, finner ut hva som er rett og galt, mens mer enn 1/3 sier at de lytter til samvittigheten.[5] Nesten like mange oppgir det å snakke med venner som en god målestokk på å finne ut av etiske valg. En ¼ sier at foreldre spiller en viktig rolle.

Det er ikke alltid vi har tenkt grundig over det vi gjør og sier. Kanskje handlet vi på en bestemt måte for å oppnå noe spesielt, på grunn av en spesiell stemning eller kort og godt fordi vi visst hva loven sa om dette? De etiske modellene nedenfor kan være med på å hjelpe oss til å bli mer bevisste på å ta riktige valg i problemstillinger vi kan stå overfor. Poenget er ikke at disse modellene er ”like gode” og man må velge en av dem. Tvert imot kan modellene være med å avsløre at man er lite etisk reflektert. Like fullt er det naturlig at man benytter seg de ulike modellene i forskjellige situasjoner, slik som eksemplene viser:

”Du er ikke alene med prinsippene dine. Felles verdier forener menneskene. Hver eneste kultur har foraktet egoisme og feiret mot, straffet uærlig atferd og belønnet edel oppførsel. Til og med kannibaler har rettferdighetssans – når de nektes å spise sine egne barn. Så det fins en universell standard for verdier. Og på samme måte som en av dataingeniør bruker standarder til å koble sammen pc-er med lik programvare, skaper en felles verdikode forbindelse mellom oss mennesker. Vi kan krenke eller la være å bry oss om koden, men vi kan ikke nekte for at den fins.

Selv mennesker som aldri har hørt Guds navn nevnt, merker hans lov inni seg. ”Det er noe dypt i mennesket som gir et ekko av Guds ja og nei, rett og galt.” (Rom 2,15 parafraseoversatt) Når ateister fordømmer urett, kan de takke Gud for evnen til å se den. Samvittigheten er Guds fingeravtrykk, et bevis på at han fins.

Stjernehimmelen over oss og moralkoden i oss viser at det sitter en i cockpiten. En eller annen har fått dette flyet opp i luften – og der er ingen av oss passasjerer. Det fins en kaptein, og han ligner ikke på noen vi har sett.”[6]

Smak på ordet “hellig”. Hva tenker du på når du hører dette ordet? Kanskje ser du for deg mennesker med en slags glorie over seg. De lever perfekt og gjør gode og kloke valg gjennom livet. Hellige mennesker? Finnes det?

Ordet “hellig” har noe med forholdet mellom mennesker og Gud å gjøre. De som har med Gud å gjøre, forventes å leve i tråd med det som Gud vil. Dette forsvinner ikke når Jesus kom. Han sa at disiplene sine at de skulle være “fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen” (Matt 5,48). Begrunnelsen gir Gud selv: Folket skulle være hellige fordi Gud selv er hellig. «Hellige mennesker skal dere være for meg.» (2. Mos 22,31) Hvordan skulle de ble hellige? Det skjedde på to måter.

Det ene var gjennom renselse, de skulle vaske sine klær, 2 Mos 19,10-12 Renselse er et nøkkelord. Sammenlign det som Jesus sier til Peter: “Den som har badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene.” (Joh 13,10).

Det andre er at folket skulle leve etter de ti bud og det som stod i paktsboken. Etter at israelittene hadde mottatt Guds bud (paktsboken), ble det ofret mange okser. Noe av okseblodet ble kastet ut over folket. Det var et uttrykk for at israelittene og Gud hørte sammen. Pakten som var inngått og budene (paktsboken) var gyldige og forpliktende.

Hva med Det nye testamentet? Kom Jesus med noe nytt? Noen mente at Jesus kom for å sette en sluttstrek for profetene og ikke minst loven. Til det sier han: “Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle” (Matt 5:17). Ingenting i loven skulle bli annullert, sa han og sa “Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket” (Matt 5:20). Dette sa Jesus da han hadde samlet disiplene sine rundt seg på et fjell. Dette er sammenlignbart med det som Gud gjorde da han samlet israelsfolket ved Sinaifjellet. Matt 5 – 7 beskriver dette. Dette kalles BERGPREKENEN. Bergprekenen kan kalles den nye paktsboken.  Jesus satte seg og begynte å undervise disiplene – det nye folket som samlet seg rundt ham (Matt 5,1). Men det var andre folk også som fikk med seg det som Jesus sa. De ble ikke sendt bort.

Jesus tar opp mange tema som vi finner igjen i budene. Noen eksempler: Drap og sinne (Matt 5,21-26), om ekteskap og skilsmisse (Matt 5,27-32), om ordene våre (Matt 5,33-37), om det første bud (Matt 6,19-24) og å gjøre utrett mot andre mennesker (Matt 7,21-23)

Formaningene i Det nye testamentet understreker sterkt hvordan kristne skal leve. Her er noen eksempler: «Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn!  Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet.” Ef 4,22-24

”Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne.” Kol 3,9-10. Mange av formaningene finner vi i Rom 12 – 15; Ef 4,17 -6,20 og Kol 3.

Apostelen Peter skriver for å gi dem mot og håp, og for hjelpe dem i det daglige liv. Han peker på Jesus som modellen for deres egne liv: ”Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor.” 1. Pet 2,21

Uttrykket ”eksempel” som Peter bruker, betyr å kopiere skrift så nøyaktig at det ikke er forskjell på originalen og kopien. ”Gjennom hele livet må dere studere Jesu liv. Husk at Jesus alltid gjorde sin Fars vilje og tjente mennesker slik som hans Far ønsket at de skulle bli tjent. Kopiere Jesus i alt dere gjør!” Peter går grundig til verks. Han gir mange eksempler på områder og forhold som skal preges av ”kopieringen av Jesus”: Tjenere. 1. Pet 2,18; Hustruer. 1. Pet 3,1; Ektemenn. 1. Pet 3,7; Alle kristne. 1. Pet 3,8-9

Bibelen oppfordrer oss til å leve det nye liv som ligner på Jesu liv. Dette kalles helliggjørelse. Dette skjer ved Den Hellige Ånd. Det starter i dåpen og er en prosess som pågår hele livet. Helliggjørelse er å bli mer og mer lik Jesus Kristus. «La det samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus» (Fil 2,5). Dette skjer langs med to linjer eller imperativer: «La det jordiske i dere dø,» og «bli fylt av Ånden.» Se Kol 3,5 og Ef 5,18.

Hva vil det si å bli fylt av Ånden? Det handler ikke om å finne rett oppskrift eller bruksanvisning. Det handler om at Den Hellige Ånd får prege den kristne mer og mer. Kroppen er en bolig for Den Hellige Ånd (1 Kor 6,19).

Tenk deg en bolig: Det er mange rom og etasjer. Slik også med kroppen. Tanken er der, ordene er der og gjerningene er der. Den Hellige Ånd vil være i alle rom og sette sitt preg på dem – på tankene, ordene og handlingene som er i mennesket.

«La det jordiske dø,» hva menes med det? Det betyr ikke at en kristen skal opphøre å være menneske. Gud har skapt mennesket med sanser, følelser og egenskaper. Til Kain sa Gud at synden lå ved døren «- den ønsker makt over deg, men du skal herske over den» (1 Mos 4,6). Dette betyr ikke at syndens muligheter forsvinner for den kristne, men at en kristen skal la nye holdninger og handlinger vise seg i hverdagen. En kristen skal bære preg av det nye livet. «For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne.» (Kol 3,9-10)

Helliggjørelse er å la det nye mennesket vokse fram – slik vi er skapt, skapt i Guds bilde. ”Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.” (Ef 5,1-2) Foran disse versene skriver han ”- slik Gud har tilgitt dere i Kristus.” (Ef 4,32)

 Gjennom hele Bibelen ser vi dette mønster: Når Gud, Den Hellige Ånd, fører mennesker til tro på Jesu frelsende liv, død og oppstandelse, så vil Han også inspirere dem til å reflektere Jesus gjennom alt de gjør. Den Hellige Ånd ønsker å inspirere og utruste dem til å tjene andre i kjærlighet – slik som Jesus har elsket dem.

Kristen etikk bygger på kristendommen som åpenbaringsreligion Det betyr: Den naturlige åpenbaring og den spesielle åpenbaring. Den siste kalles frelsesåpenbaringen. Gjennom den naturlige åpenbaring (naturen og samvittigheten) kan mennesker vite noe om Gud og kjenne noe til hva som er rett og galt. Men på grunn av synden er ikke samvittigheten (menneskets indre stemme) lenger i samsvar med Guds vilje. Den naturlige åpenbaringen har på grunn av synden blitt forvrengt og ødelagt. Derfor gav Gud seg til kjenne på nytt gjennom Bibelen (loven, profetene, apostlene) og ved Jesus Kristus.

Alle mennesker har en «indre stemme» som sier fra om rett og galt. Dette kalles samvittighet eller den indre overbevisning. Dette kan oppleves forskjellig, men de fleste vil oppleve at drap ikke er rett. De fleste vil oppleve dårlig samvittighet.

Bibelen sier at den indre overbevisning er lagt ned i oss mennesker (Rom 2,14-15). Den er ikke helt til å stole på. Jesus sier at den indre overbevisning kan variere, se Joh 16,2. Derfor må samvittigheten veiledes. Paulus skriver i brevet til Titus at Gud har åpenbart sin nåde som skal «oppdra oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er» (Tit 2,11-12). Samvittigheten må veiledes slik at den ikke skal styre oss bort fra Guds vilje.

GRUNNLAGET FOR KRISTEN ETIKK

Det grunnleggende i kristen etikk er at Gud har gitt alle mennesker retningslinjer å leve etter. Disse er ikke undertrykkende eller dominerende regler, men derimot regler som er til det beste for menneskene – for å kunne leve godt med hverandre og seg selv – ja, for å kunne leve i frihet.

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Duskal elske din neste som deg selv. (Gal 5,13)

Dere er frie. Bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde, men til å tjene Gud (1 Pet 2,16)

Vi mennesker er ikke først og fremst skapt for å leve etter et sett med regler, men for å leve i fellesskap med Gud, Skaperen vår! Jesus var tydelig på dette – og dermed brøt han med sin samtid, som var opptatt av å følge gitte regler (sml. fariseerne og de jødiske reglene). Jesus pekte på at den fremste hensikten med bl.a. de ti bud ikke er å ha en liste over rett og galt, men å hjelpe menneskene til å leve i en riktig og sunn relasjon til Gud.

Dette poenget kan illustreres ved det faktum at det første budet gir en påminnelse om nettopp denne relasjonen til Gud: Du skal ikke ha andre guder enn meg (2 Mos 20,2). Kjærlighet til Gud og til andre er prinsippet Bibelen gir for hvordan menneskers relasjon til Gud skal være. Augustin (teolog fra oldkirken) oppsummerte dette prinsippet slik: ”Elsk Gud og gjør hva du vil”. Et menneske som virkelig elsker Gud, vil nemlig ha et ønske om å følge og behage Gud, slik at en frivillig ønsker å holde de regler og retningslinjer som Gud har gitt.

Flere ganger hører vi at Jesus ble utfordret om budene. Han får spørsmålet om hvilket bud som er det viktigste. Han svarer med å si at skal vi skal elske Herren Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og all vår forstand, og vår neste som oss selv (Matt 22,36-40; Mark 12,29-31 og Luk 10:27). Han gjør dette forståelig ved å bruke en lignelse: Den barmhjertige samaritan (se Luk 10,30 – 37).

Vi kan si at Jesus oppsummerer de ti bud med denne lignelsen. Dersom vi ser på De ti bud, kan vi si at de tre første bud handler mest om vårt forhold til Gud, og de sju neste som mest om forhold til andre mennesker. De tre første bud er en beskrivelse av å elske Gud. De neste går på nestekjærlighet. Det doble kjærlighetsbud er ikke et nytt bud, men en oppsummering og sammenfatning av meningen med og innholdet i de ti bud:

”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.”

Vi kan prøve oss med en illustrasjon: Tenk deg et par briller. Hvor mange glass er det i et brillepar? To, ikke sant? Dersom et glass faller ut, hvordan er det å se da? Vi trenger begge glass for å se godt. To glass gir dybdesyn – akkurat som to øyne gjør det. Det doble kjærlighetsbud er et brillepar. Kjærlighet til Gud blir ikke fullstendig uten kjærlighet til medmennesket, og omvendt.

Finnes det noe som Bibelen ikke noe særlig om eller ikke i det hele tatt? Hva finner vi i Bibelen om f.eks det som sies i menneskerettighetserklæringen om rett til menings- og ytringsfrihet; rett til undervisning og andre rettigheter. Et annet spørsmål er forhold til slaveri og tortur.

Forklaringen er ikke bare i at samfunnsforholdene har forandret seg. Bibelens moralundervisning (slik som i NT) har ikke samfunnet, staten eller myndighetene som mottaker. Jesus og apostlene henvender seg utelukkende til enkeltmennesket. Og vi vet at mennesket er ikke alene. Vi står i en kulturell og sosial sammenheng. Vi påvirker samfunnet i stor eller liten grad, og samfunnet påvirker oss. Det har vi mange eksempler på i vår historie. De ti bud innebygd i seg en kraft mot all diskriminering og undertrykkelse av andre mennesker. Se tilbake på lignelsen om den barmhjertige samaritan.

Det finnes problemstillinger og utfordringer som vi mennesker står overfor, som ikke direkte omtales i Bibelen. Dette kaller vi adiaforon (av et gresk ord som betyr «mindre viktig» eller «uviktig»). I etisk sammenheng kaller vi dette for ”åpne områder” i etikken. Dette kan være former for politikk, miljøvern, naturvern, kulturformer osv. Det betyr ikke at disse spørsmål er fristilt fra samvittighet og tro. Det finnes ikke nøytrale områder i etikken. Den kristne etikk står ofte overfor moralske avgjørelser som den enkelte må ta på grunnlag av fornuften etter beste evne og kritisk vurdere i lydighet mot samvittigheten og den kristne tro uten å ha noe konkret bud fra Gud å holde seg til. Slike spørsmål kan vi likevel si noe og mene noe om ut fra et hel-bibelsk synsfelt. I Bibelen finnes det mye vi ikke helt forstår eller som vi av og til sier ikke er aktuelt for oss i vår tid. Men det som det er mye av i Bibelen, er fortellinger om mennesker i møte med Gud og andre mennesker. Og mennesker unngår ikke etiske utfordringer. Det har vi eksempler på i frelseshistorien. Herhører vi om Abraham. Han ble enig med sin kone Sara om å gjemme seg bak en såkalt hvit løgn (løgn som brukes for å spare en fra noe ubehagelig) da de reiste til Egypt (1. Mos 12:10-20) og til Gerar noen år senere (1.Mos 20:1-17). I begge disse historiene ser vi at løgn holder på å føre mennesker ut i stor ulykke. De gjorde noen valg som ikke var riktige.

Fra reformasjonstiden har det vært vanlig å peke på tre måter Gud bruker loven:

Den politiske og samfunnsmessige måten. Dette handler om å skape rettferdighet og gode forhold mellom mennesker. Den åndelige og teologiske måten. Dette handler om å hjelpe mennesket til å se at det ikke kan frelse seg selv fordi det er en synder. Fra Guds perspektiv er mennesket fortapt og trenger å erkjenne dette for å bli frelst. Som veiledning for kristne. Dette er omdiskutert. Et eksempel på denne måten å snakke om loven på, finner vi i Apgj 15. Kristne har behov for rettledning i livet. Formaningene er også et ekesempel.

Etikk bare for samfunnet og / eller bare for individet? Martin Luther utviklet en tanke om at Gud leder mennesket både gjennom politiske myndigheter og gjennom kirken (dette kalles toregimentslæren). Dette har skapt en forestilling om at den kristne ikke har noe å gjøre i politisk arbeid, og at mennesket ikke kan gjøre noen forskjell i forhold til det onde og det gode.

Denne tankemodell er ikke til hinder for kristnes engasjement i samfunnsmessige spørsmål. Tvert i mot: Samfunn og myndigheter kan bare endres gjennom enkeltmenneskers engasjement. Det onde er en kraft som påvirker både kristenliv og samfunnsliv. Kampsonen mellom godt og ondt er i hovedsak i menneskets hjerte. Man kan ikke operere med to sett normer eller forskjellig slags etikk – en som samfunnet og en for enkeltmennesket. Det finnes bare en etikk som er gitt av Gud. Den gjelder også for det som kalles for sosialetikk. Det diakonale arbeid som kirken driver for å lindre og avhjelpe menneskers lidelser. Det arbeid som den enkelte kristne gjør på egen hånd ut fra Jesu Kristi sinnelag. Det arbeid som andre mennesker gjør ut fra sin overbevisning og tro. Det arbeid som staten gjør ut fra politiske handlingsplaner og vedtak for å møte menneskers forskjellige sosiale behov.

Del 2 i denne undervisningsserien finner du her: «Det grunnleggende forhold til Gud» (kommer).

 

---