Hvor mye av det som skjer i livet kan vi styre selv?
2009-versjonen av musikalfilmen Fame er bare løselig bygget på originalfilmen fra 1980. Vi møter igjen skolen, de ambisiøse elevene og den samme oppbygningen, men nå er det You Tube-filmer, karaokeklubber og multietnisk kunst som preger kulturen. Filmen følger et knippe talentfulle ungdommer gjennom fire år ved New York High School for the Performing Arts, fra audition til en skolehverdag der de alle ønsker å perfeksjonere seg som sangere, dansere, skuespillere, musikkprodusenter og filmskapere.
I can catch the moon in my hands
Helt fra begge filmenes begynnelse får vi høre at elevene kan glemme å surfe gjennom fire koseår for så å bli berømte. Riktignok må elevene i 1980-versjonen forholde seg til en mye tøffere hverdag utenfor skolen, men felles er at dette blir et slit – dropper karakterene i de ordinære fagene, blir de kastet ut. I tillegg er de på let etter hvem de ønsker å være, og det er mange som gjerne ønsker å bestemme for dem. Elevene møter skuffelser og avslag, men opplever også at det er gjennom å holde fast på drømmen at man kan bli god i sin disiplin. Det nytter ikke å gi opp.
Don’t you know who I am
I denne siste Fame-filmen oppsummerer elevene sin opplevelse av disse innholdsrike årene, og gjengangeren er at de har oppdaget at de kan få til alt dersom de bare går inn for det.
– Alt vi har er her og nå, sier en av dem, og med den uttalelsen går filmen inn i avslutningsscenen der alle de gjenværende avgangselevene synger og danser sammen.
– Hold fast på drømmene dine, gi aldri slipp på dem. Vær deg selv, og la verden se at du finner styrke når mennesker går i mot deg, så lenge du bare tror på deg selv. Ikke vær redd for å lykkes, tiden er inne for oss.
Remember my name
Dette er ikke den første aktuelle ungdomsfilmen som formidler et slikt budskap. Avslutningssangen i High School Musical 3 sier at «det er tid for feiring, for vi har endelig funnet ut at våre drømmer har ingen grenser, det er hva alt handler om», vi er alle stjerner, vi er alle mestere. Det samme går igjen i temasangen: «Vi måtte lære å leve og kjenne sannheten; at ingenting er noensinne umulig».
People will see me and cry
Er det ikke en deilig tanke, at vi kan gjøre alt vi måtte ønske så lenge vi tar mulighetene livet byr oss og jobber hardt for å nå våre mål? Hvis vi bare tenker positivt, vil andres meninger, praktiske problemer, ja, alt som står i veien for oss, forsvinne. Et liv akkurat etter ønskene våre åpenbarer seg. Det fascinerende er at disse ungdommene, midt i sin jakt etter identitet og fremtidshåp, midt i en verden som konstant forteller om motgang og katastrofer, velger å fokusere på hva livet har å tilby. Noen av disse tankene møter vi innenfor eksistensialismen, at det gjelder å ta tak i sitt eget liv, å tenke positivt, å skape mening gjennom sine egne valg.
I’m gonna learn how to fly
Men har de optimistiske elevene rett? Den gode følelsen vi får etter et møte med avgangselevene i disse to filmene og i annen aktuell populærkultur kan ofte bli møtt med en god dose realitetsorientering. Det er godt å bli minnet om drømmenes frihet gjennom filmen, i en drøm kan man være hvem og hvor man vil. Men det problematiske her er ikke optimismen, men at mening, sannhet og viten blir en relativ sak, og noe som en selv har ansvar for å bruke for å skape seg et godt liv. Motivasjonen dreier seg om selvet, om å oppnå egne drømmer for egen lykkes skyld. Dersom du ikke oppnår ditt mål, er det ene og alene din feil, du har sviktet et sted på veien. I disse ungdomsfilmene hører vi sjelden noe om ideen om å ofre sine egne drømmer for å tjene andre. Urett er heller ikke rettferdig fordelt, lidelse og motgang møter oss noen ganger helt vilkårlig av hvordan vi har oppført oss, hvor hardt vi har jobbet og hvordan vi tenker.
I’m gonna live forever
Kristen tro sier mye om å ta vare på evnene hver enkelt har fått, om å arbeide hardt og om å glede seg i sitt arbeid. Men arbeidet har et annet perspektiv, en annen ramme og et annet mål. Det er ikke likegyldig hvordan vi forvalter livet vi har fått. Det er også klart at vi ikke står alene. Vi er kalt til å leve i et fellesskap med Gud, og tjene ham med våre talenter. Noen ganger må vi gi slipp på drømmene våre, men det endrer ikke vår identitet – som vi finner i nettopp dette fellesskapet. Målet er evig liv, ikke i menneskers øyne, men sammen med Gud.
Av Anne Solfrid Brennhovd
© Anne Solfrid Brennhovd/Damaris Norge
