PDF-versjon

”Du bryr deg ikke om noe annet enn jakt, hunder og rottefangst, og du kommer til å bli en skam både for deg selv og din egen familie!»
Denne skyllebøtta fikk Charles Darwin høre av sin far som ung gutt, og utvilsomt forteller den mye om dem begge. Kanskje er ordene det beste eksempel på faderlig kortsynthet som verdenshistorien har bevart. Men Darwin, som nevner episoden i sin selvbiografi, føyer til: ”Min far, som var det mest godhjertede menneske jeg noensinne har kjent og hvis minne jeg elsker av hele mitt hjerte, må ha vært svært opprørt og en smule urettferdig da han brukte slike ord.”

Charles Robert Darwin ble født i den lille byen Shrewsbury i England 12. februar 1809, for øvrig samme dag som Abraham Lincoln. Faren var en velrenommert og rik lege, og hans mor, som døde allerede da Charles var 8 år, var datter av en berømt porselensfabrikant. Hun kom fra en unitarisk tradisjon – et religiøst samfunn som forkaster treenigheten – og tok med seg sine 6 barn til gudstjeneste i menighetens stedlige kapell. Darwin forteller senere at faren var ”en fritenker i religiøse saker” 2), men siden han var et nominelt medlem av Church of England, var barna døpt og fikk også tilknytning der etter at moren falt fra.

Gutten vokste opp i landlige omgivelser på den flotte eiendommen ”The Mount”, like ved elva Severn, nokså dominert av sine eldre søstre og av en svært egenrådig far.
Kanskje var det derfor at det morsomste Charles visste, var å streife rundt i naturen og kikke på alt som fantes der:
”Samlermanien, som gjør et menneske til en systematisk naturforsker, kunstelsker eller gjerrigknark, var meget sterk hos meg og tydelig medfødt.”

”NULL OG NIX”
Fra 1818-25 gikk Charles på en privatskole på hjemstedet. Men han vantrivdes sterkt. Undervisningen besto for det meste av pugging av de gamle klassikere: ”Som undervisningsanstalt var skolen absolutt null og nix for meg,” skriver han. Aller best var det om Darwin kunne ri de drøye 30 kilometrene til godset ”Maer Hall”, hvor moren kom fra, og hvor hans onkel Josiah regjerte på romslig og vennlig vis. Døtrene hans var sjarmerende – Darwin ble siden gift med en av dem – og for så vel den unge mannen som for husets herre var rapphønsjakta om høsten verdens viktigste begivenhet.

På denne tiden innrettet han også et lite kjemisk laboratorium i redskapsboden sammen med sin vennlige og fem år eldre bror Erasmus, hvor de ofte holdt på til langt på natt. Da kameratene fikk høre om dette, gav de Charles kallenavnet ”Gass”. Men rektor Butler kalte ham inn på kontoret, skjelte ham ut for å kaste bort tiden på tøys og kalte ham en ”poco curante” – en som bare er interessert i bagateller.

Men rektoren skulle bare ha visst – i ettertid skriver nemlig Darwin at forsøkene sammen med broren ”var den beste delen av min undervisning, idet den gav meg innblikk i hva som menes med eksperimentell vitenskap.”

EDINBURGH
16 år gammel sendte faren ham i brorens fotspor til Edinburgh for å studere medisin. Men begge tok student-tilværelsen meget lett – de visste nok litt for godt at arven de hadde i vente, var så stor at de aldri ville behøve å opprette noen legepraksis. Dessuten var de fleste forelesningene ifølge Darwin så dødsens kjedelige at han fikk fullstendig avsmak på hele greia. Blod tålte han heller ikke å se: ”Jeg besøkte to ganger operasjonssalen ved sykehuset i Edinburgh og så to lite vellykkede operasjoner, en av dem på et barn, men jeg rømte av gårde før de var ferdige.” Dette var før kloroformens velsignede dager, og tanken på de to stakkars pasientene hjemsøkte ham i flere år.

Under oppholdet i Skottland kom Darwin i kontakt med andre som pleide naturvitenskapen, særlig Robert Grant, som siden ble professor ved Universitetet i London. Det var han som introduserte Darwin for Lamarcks utviklingslære, uten at det gjorde noe inntrykk på ham. I denne tiden leste han også gjennom sin poetiske lege-bestefar Erasmus Darwins berømte bok ”Zoonomia”, som foregriper utviklingstanken. Men heller ikke denne fikk noen betydning – ”without producing any effect on me”, skriver Darwin i selvbiografien.
Grant satte også legestudenten inn i zoologisk havforskning, og i begynnelsen av 1826 holdt Darwin et par mindre foredrag i vitenskapsselskapet ”The Plinian Society”, bl.a. et om mosdyr og som avslørte et allerede veltrent øye for naturens små detaljer.

Men kanskje ble det sendt signaler hjem som familien ikke likte, for snart kom det brev fra en noe bekymret storesøster Caroline: ”Kjære Charles, jeg håper du leser bibelen, ikke bare fordi du synes det er galt ikke å gjøre det, men fordi du ønsker å lære hva som er nødvendig for å gå til himmelen etter at du er død.” Hun antar at han ennå ikke føler seg beredt til å motta nattverden.

14 dager senere svarer Darwin fromt at han har prøvd å følge rådet hennes og sier at han foretrekker evangeliene: ”Vet du hvilket av dem som vanligvis regnes som det beste?” Av og til går han til gudstjeneste og forteller hvor lettet han ble da prekenen ikke varte i mer enn 20 min. 3)

CAMBRIDGE
Etter to år i Edinburgh foreslo faren, som hadde oppfattet Darwins manglende interesse for legeyrket, at han heller burde ta fatt på teologi-studiet. Utvilsomt var dette av frykt for at sønnen skulle bli et nytt eksempel på ”de dagdrivende sportsmenn i engelsk overklasse”, og egentlig hadde en slik utvikling vært nokså sannsynlig, forteller Darwin lakonisk i ettertid.

Den unge mannen bad om litt tid til å tenke over saken. Han hadde egentlig ikke noe imot å bli prest på ute landet – det var nok av eksempler på at det lot seg fint kombinere med naturstudier. Men først ville han studere ”Parson on the Creed” og andre teologiske bøker for å se om han kunne bekjenne seg til den engelske kirkes læresetninger. Det kunne han: ”På den tiden hadde jeg ingen tvil om at hvert ord i Bibelen var bokstavelig sant.” 4)
Dermed fulgte 3 år med teologistudier i Cambridge. Ofte avpasset han sine hverdagslige spaserturer slik at han fikk høre korsangen i King`s College-kapellet. Denne likte den unge mannen så godt at han noen ganger leide inn korguttene til å komme hjem og synge for seg! Men som før tok han lett på studiene. På slutten gjorde han imidlertid et skikkelig skippertak og gikk ut med det 10. beste eksamensresultat av 178 kandidater. 5)

Legesønnen var nå blitt ”Bachelor” i teologi. Om bare ett år ville han være ferdig utdannet, kunne søke ”Holy Orders” og se seg om etter en høvelig prestegård ute på landet et sted. Men som vi vet – akkurat sånn gikk det ikke.

BILLEFANGEREN
Oppholdet i Cambridge ble på alle måter en lykkelig tid for Darwin: ”Det fantes ingenting jeg gjorde med større iver enn å samle biller,” skriver han i sin selvbiografi, og fortsetter: ”Men en sak fikk større innflytelse på hele min karriere enn noen annen. Det var mitt vennskap med professor Henslow.”
Presten John Stevens Henslow var professor i botanikk og siden i mineralogi. Han var et enestående menneske og en hengiven kristen. ”He is quite the most perfect man I ever met with”, sier Darwin. Han så de evnene studenten hadde, tok ansvaret for det studieåret som gjenstod og lærte ham opp på alle måter. Snart hadde Darwin fått tilnavnet ”Han som spaserer med Henslow”. Noen år senere var ironisk nok rollene byttet om, og professoren ble for sin del kjent som ”Han som korresponderer med Darwin”.

Henslow, ”som kjente alle sider ved naturhistorien”, gav sin elev viktige bøker i hånden som oppdageren Humboldts reisebeskrivelse og den store astronomen Herschels naturfilosofi. Begge gjorde et dypt inntrykk. Siden overtalte han Darwin til å studere geologi, de to planla nemlig en tur til Tenerife sammen, og Darwin prøvde å lære seg spansk – et språk som ifølge ham selv var ”intensely stupid”. ”Jeg snakker, tenker og drømmer om Kanarieøyene, min entusiasme er så stor at jeg knapt kan sitte stille på stolen,” skriver han til sin søster. Men ingenting av alt dette ble noe av – bare en ukes feltkurs i Wales med Henslows venn, den kjente geologen og presten Adam Sedgwick, som for øvrig siden skulle hudflette Darwin for hans bok ”Om artenes opprinnelse”.

Da han kom hjem, den 29. august 1831, etter to ukers lykkelig høstjakt på Maer, lå et brev fra Henslow og ventet. Det var det store tilbudet: ”Kaptein Fitzroy på seilskuta ”Beagle” trenger assistanse av en ung naturforsker på sin jordomseiling,” stod det.

Verdensomseilingen
Det vil her føre alt for langt å fortelle om den 22-årige teologistudentens opplevelser de neste 5 årene. Men hans enestående reisebeskrivelse anbefales. ”HMS Beagle” – på norsk ”Sporhunden”, var utsendt av det britiske admiralitetet for bl.a. å kartlegge ukjente farvann. Det var en særdeles velutstyrt og opprustet skute som satte ut like før nyttår 1831 fra flåtehavnen Devonport ved Plymouth, helt i sørvest, med 74 personer om bord – utrolig mange på en bark som bare målte 90 X 25 fot, altså drøye 27 X 7 meter. 6)

Allerede ute i Biscayabukta viste det seg at naturforskeren om bord led vondt av sjøsyke, noe som fortsatte på hele turen. ”Jeg hater hver bølge på sjøen”, skrev han oppgitt. Men han var tapper og ble godt likt av mannskapet. ”Filosofen”, ble han gjerne kalt, og til og med ”Fluefangeren”. Men kaptein FitzRoy var en hard negl og viste seg å være vanskelig å takle. Hans skiftende humør, konservative Tory-bakgrunn og bifall av slaveriet voldte vel størst problemer. Som frenolog – en som ser sammenheng mellom hodeform og karakter – hadde han nesten avvist Darwin. Han mante at folk med bred neseform knapt tålte de strabaser en verdensomseiling kunne medføre. Men den unge mannen ble godtatt – en beslutning som FitzRoy med sin religiøsitet siden skulle angre bitterlig. Pussig å tenke på – hadde en av de tre som ble forespurt om naturforskerjobben før Darwin akseptert tilbudet, var det ikke blitt noen ”Om artenes opprinnelse”. 7)

Regnskogen
Inspirert av Humboldts reisebeskrivelser gledet Darwin seg enormt til å oppleve den tropiske regnskogen: ”Stakkars alle dere biller i Sør-Amerika”! utbrøt han entusiastisk. Det må ellers slås fast at Darwin var en troende kristen på hele verdensomseilingen. Hvordan skal vi ellers tolke følgende utsagn i hans selvbiografi: ”Om bord i Beagle var jeg helt ortodoks, og jeg husker at noen av offiserene – skjønt de selv var ortodokse – lo hjertelig av meg da jeg siterte bibelen som en ubestridelig autoritet i moralspørsmål.” Ellers ser vi at teologistudentens notatbøker og brev inneholder en rekke bibelske uttrykk i sin beskrivelse av regnskogens overveldende frodighet, tydelig påvirket av William Paleys naturteologiske pensumbøker og bestefarens store dikt ”The Temple of Nature”. Vi ser ytringer som ”Gloria in excelcis”, ”Hallelujah” og ”Naturen er et tempel, et tempel fylt med Guds skaperverk”.

I Andesfjellene kunne naturopplevelsene skildres ”som å høre et kor synge Händels Messias med fullt orkester.” Sammen med skipskameraten Hamond anmodet Darwin en britisk prest i Buenos Aires om å gi dem nattverden før skipet satte av gårde mot det fryktede Tierra del Fuego. 8) Han deltok aktivt i gudstjenestene om bord, men det ble stort sett med planene om å få lese i sitt greske nye testamente. Samtidig kunne han undre seg over å finne fossiler av utdødde dyr og skriver: ”Hvorfor døde dyr ut? Hvis alle arter var skapt perfekt, hvordan kunne det da ha seg at Gud tillot noen arter å forsvinne?”

Reiser på egen hånd
Det overrasker kanskje å høre at Darwin kun var om bord i 533 dager – 30% – altså drøye halvannet år av de knapt 5 årene turen varte. 9) Den øvrige tiden benyttet den sjøsyke-utsatte naturforskeren stort sett til strabasiøse og ikke sjelden farefulle reiser langt inn i det søramerikanske kontinent, ofte på hesteryggen. Oppsiktsvekkende oppdagelser ble gjort på en rekke områder. Landsmannen Lyells nyskapende bøker om de vedvarende geologiske krefter betydde svært mye: ”Jeg føler alltid at mine bøker kom halvveis ut av Lyells hjerne”, skrev han siden. Store mengder preparert naturvitenskapelig materiale ble sendt hjem med tilfeldige britiske skip, hvor hans mentor Henslow tok seg av det på en så god måte at Darwin, da han kom hjem, plutselig oppdaget at han var blitt en berømt vitenskapsmann.

Darwins møte med de spennende Galapagos-øyene er verd et foredrag i seg selv. Men i notatboken undrer han seg siden over om en art kan forandre seg til en annen og stiller spørsmålet om to forskjellige skapere hadde vært på ferde. Kanskje er det derfor overraskende å høre at vi finner ikke ett eneste ord om Galapagos-finkene i ”Om artenes opprinnelse”, og vi finner heller ingenting om skilpaddene i krypdyrutgaven av det store verket ”Zoology of the Beagle”. 10) Sannsynligvis skyldes dette at den ellers oppmerksomme naturforsker på Galapagos i ettertid skjønte at han ikke hadde vært oppmerksom nok. 11)

På Tahiti og New Zealand får mannskapet på “Beagle” så et spennende møte med britiske misjonærer. Og etter Sør-Afrika-besøket skriver FitzRoy og Darwin i 1836 et innlegg til ”The South African Christian Recorder”, hvor de beskriver misjonærenes arbeid på en svært fordelaktig måte. Fra Darwins dagbok siteres lange passasjer, og fra der hvor han forteller at kannibalisme og blodige menneskeofringer har tatt slutt, hentes følgende konklusjon: ”Når en sjømann lider skipbrudd, hvor sterkt vil han da ikke håpe at misjonærene allerede er ankommet til den stranden han driver i land!” Jeg har anskaffet en kopi på 18 sider fra Pretoria, og da jeg sendte denne formelt første Darwin-publikasjon til Misjonshøyskolen i Stavanger, ble de svært overrasket, for å si det mildt! 12)

Tvil
Vel ankommet England bruker Darwin mye tid til å systematisere og publisere sitt innsamlede materiale. Han gifter seg snart med sin kusine Emma Wedgwood, som er en troende kristen og som han skulle få 10 barn med. Men, skriver han, mellom oktober 1836 og 1839 ”ble jeg ledet til å tenke mye på religion.” Planene om en prestegjerning dør en naturlig død. Av hans notatbøker ser vi at sterke tvilstanker gjør seg gjeldende, og han blir også overbevist om at artene ikke er uforanderlige. Han er nok klar over konsekvensene, for til sin nye venn og senere gode støtte, botanikeren Hooker, skriver han: ”Det er som å tilstå et mord”. Og evolusjonen er altomfattende: ”Mennesket tror i sin arroganse at det er en slags halvgud. Det er mer sant og ydmykt, tror jeg, å se på det som skapt fra dyrene.” 13) ”Å, din materialist!” skriver han i 1838. Han leser Comtes positivistiske filosofi og kommer etter hvert til å forkaste tanken om at en personlig gud har åpenbart seg. Bibelen står ikke mer til troende enn de gamle hinduistiske skrifter.

Darwin vet at disse tankene volder hans kjære Emma stor sorg, men at hun kjemper sammen med ham. ”Jeg var meget uvillig til å oppgi min tro”, skriver han i sin selvbiografi, ”men meget langsomt kom tvilen smygende inn over meg, og til slutt hadde jeg helt mistet min tro.” Noen måneder før han døde, forteller han i et intervju med den kjente ateisten Aveling, Karl Marx`s svigersønn: ”Jeg oppgav ikke kristendommen før jeg var 40 år gammel”. 14) Dette var trolig i forbindelse med dødsfallet til hans tiårige hjertebarn Anne i 1851, en hendelse som voldte ham stor sorg. Noen år senere skrev han i sitt hovedverk om ”én omfattende lov som fører til fremgang blant alle organiske vesener, og det er denne: Formér dere, forandre dere, la de sterkeste leve og de svakeste dø!” Men det er så rart med det, når loven rammer en selv og ens nærmeste, kan det bli så ubeskrivelig tungt …

Hovedverket
Inneholder så Darwins hovedverk ”Om artenes opprinnelse” noen religiøse tanker? Ja, faktisk, så formastelig det enn kan høres ut. For skal vi ta teksten alvorlig – og det skal vi vel – ser det slett ikke ut til at han ennå har fått Paleys ”Natural Theology” ut av hodet. Et studium av denne og så av Darwin gir forbausende mange paralleller, for eksempel i diskusjonen om hvordan øyet har oppstått. Og bokens sentrale uttrykk ”The Great Tree of Life” fra kapittel 4 gir som metafor sterke assosiasjoner til Skapelsesberetningen. Men skissen – vitenskapshistoriens mest kjente – av det samme treet er som kjent slett ikke særlig bibelsk. For Darwin går sterkt i rette med tidens gjengse oppfatning: Det at artene er skapt uavhengig av hverandre – at hver art er et resultat av en særskilt skaperakt og at de er skapt uforanderlige, hver for seg. Tvert imot hevder han at alt liv stammer fra en eller noen få former. Kanskje ”Om artenes forandring” hadde vært en mer dekkende tittel?

Men Darwin sier i sin selvbiografi at på den tiden han skrev sitt hovedverk var overbevisningen sterk om at han ”fortjente å bli kalt en teist”, siden ble den svakere. En teist er en som tror det er en personlig gud som har skapt verden.

I alle fall opptrer betegnelsen ”The Creator” 7-9 ganger i de forskjellige utgavene: På nest siste side hevder han faktisk at Skaperen har inngytt sine lover i materien – (”the laws