Filmen «Amour» forteller en sterk historie om et eldre ektepar. Flere anmeldere trillet terningkast seks for filmen når den ble vist på kino. Nå er den tilgjengelig på DVD. Her kan du se traileren og lese mer om filmen. I tillegg finner du fire spørsmål til samtale.


Kompetansemål


Bilder fra filmen: Arthaus

Advarsel: Sentrale deler av handlingen avsløres. Georges (Jean-Louis Trintignant) og Anne (Emmanuele Riva) er et eldre par som lever tilfreds sammen i leiligheten sin i Paris. De er kultiverte og aktive; de går på konsert holdt av en av Annes tidligere pianoelever, og ser fortsatt ut til å finne stor glede i hverandres selskap. Men når Anne uventet får slag og blir lammet i den høyre siden av kroppen, forandrer alt seg.

Georges står overfor oppgaven å ta seg av kona som stadig blir verre, da først hennes fysiske, deretter hennes mentale evner svekkes. Datteren deres Eva (Isabelle Huppert) kommer på sporadiske besøk, rystet over Annes tilstand, og tilbyr uønskede råd. Til sist er det ingenting som kan gjøres; Anne er døende, og Georges må finne en måte å elske henne på til slutten kommer.

Det kan se merkelig ut, ved første øyekast, at den notorisk kjølige forfatter-regissøren Michael Haneke – som har laget filmer som generelt sett har dreid seg om sadistisk vold og de mørkere avkrokene av menneskenaturen – skulle ta for seg et så følelsesladet emne. Men, som mange kritikere bemerket angående Amour, er dette dramaet like kompromissløst, og på sin måte voldelig, som hans tidligere arbeid. I filmen hans Funny Games fra 1997 (som han av uforklarlige grunner laget en ny versjon av, scene for scene, i 2007), invaderer et par psykopater hjemmet til en familie og begynner å torturere dem. Nær starten av Amour oppdager Anne og Georges at tyver har forsøkt å bryte seg inn i leiligheten deres – men det er et angrep som bare er en forvarsel om «dødelighetens truende komme» [1].

Når Anne får slag finner paret ut at en usynlig og ustoppelig kraft har invadert den komfortable rutinen deres. Leilighetens velkjente rom, og Annes egen velkjente kropp, blir noe ukjent. Det er dypt urovekkende, ikke mindre enn noe likrøveri i sci-fi-sjangeren – og enda mer fordi det er helt vanlig. Den mest fryktinngytende skjebne, synes Haneke å si, er den som venter oss alle.

Stygg skjønnhet

Men filmen er mer enn et dystert memento mori. Tittelen, påstår Haneke, er ikke ment å være ironisk[2]; dette er en historie om kjærlighet. I forbifarten presenteres små referanser til «kjærlighet» – Georges husker at han så en «sukkersøt romanse» på kino som gjorde ham «overmannet av følelser», mens datteren Eva (Isabelle Huppert) forteller om da hennes flørtende ektemann «plutselig ble forelsket i en bratsjspiller». På spørsmålet om hun fremdeles elsker han, svarer hun, «Ja, jeg tror det». Den virkelige kjærlighetshistorien foregår imidlertid stille og tilbakeholdent fra begynnelse til slutt.

Kjærligheten mellom Georges og Anna er fullstendig uglamorøs, og er tydelig bygget på tiår med dagligliv de har delt sammen – med alle dets gleder, skuffelser og kompromisser. I en ungdoms- og skjønnhets-fokusert kultur er det uvanlig bare å se så gamle figurer på film, og enda mer å gå i dybden på forholdet mellom dem. Kjærlighet, slik filmen skildrer det, har mye mindre å gjøre med ekstatiske romantiske følelser enn med en eldre mann som er villig til å mate sin døende kone med skje og skifte bleie på henne.

Gjennom den mindre behagelige opplevelsen det er å se Anne svekkes blir vi minnet om at kjærlighet handler mer om offer enn om glede – mer om uredd forpliktelse overfor andre enn om selvrealisering. Vi assosierer stadig kjærlighet med skjønnhet, men vil denne skjønnheten alltid se slik ut som vi forventer? Amour finner den på sitt dypeste midt i lidelse, svekkelse og tap. Dette synet på kjærlighet er ikke langt fra det bibelske begrepet, som fokuserer på en Gud som uttrykker sin kjærlighet til fulle i uverdig, «stygg» lidelse – henrettelse på et kors – som påtas med fullt overlegg på andres vegne:

Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom […] Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.

(Jesaja 53, 2-5)

Nådig gave

Gitt at historien ser ut til å sette seg fore å redefinere kjærlighet, er det ganske klart at vi skal se Georges endelige avgjørelse om å gjøre slutt på Annes liv som en kjærlighetshandling. Tidlig i sykdommen får hun ektemannen til å love å ikke ta henne med tilbake til sykehuset, og uttrykker sitt ønske om å dø så snart som mulig. «Det er ingen grunn til å fortsette å leve. Jeg vet at det bare kan bli verre. Hvorfor må jeg påføre oss det? Deg og meg?» Når han insisterer på at hun ikke er noen byrde, svarer hun kort: «Du trenger ikke å lyve, Georges.»

Men hvis vi skal være enige i Hanekes implikasjon om at å hjelpe henne å dø var en moralsk ønskelig handling, må vi også være enige i hans kriterier for hva som gjør et liv verdt å leve. Amourer dypt engasjert i spørsmålet om verdighet, og som mange av oss – uvitende eller ikke – assosierer Anne og Georges i stor grad verdighet med fysisk og mental dyktighet. «Du trenger ikke å holde meg i hånden hele tiden», insisterer hun overfor Georges. «Jeg kan ta vare på meg selv, vet du.» Når han tenker over hjelpeløsheten hennes ettersom hennes mentale evner forverres, sier Georges til Eva: «Hun er stadig mer som et forsvarsløst barn. Det er trist og ydmykende for både henne og meg.»

Filmen ser også ut til å se en nær sammenheng mellom verdighet og evnen til å delta i kunst og kultur. Selv om noen tvetydige religiøse symboler forekommer i Amour – en due som kan referere til det bibelske symbolet for Den Hellige Ånd, og en koral av Bach basert på en bønn til Kristus [3] – er det kunst som er av størst betydning for karakterene. For Haneke synes faktisk kunst i realiteten å bety det samme som religion i at den tilbyr transcendent betydning til begrensede menneskelige liv. Dette betyr at når Anne ikke lenger kan skape eller sette pris på musikk, ikke lenger synge en sang eller holde en bok med egne hender for å lese den, blir menneskeligheten hennes i realiteten forminsket.

Disse kriteriene for menneskelig verdighet synes å være knyttet sammen med det vi som individer er i stand til å gjøre, eller bidra med, heller enn det vi i bunn og grunn er. Dette står i kontrast til det bibelske synet som knytter vår verdighet og verdi uløselig til vår status som guddommelig skapte, elskede vesener. Ifølge dette perspektivet er det ingenting vi på noen måte kan oppnå i livet som kan legge noe til vår egentlige verdi – og det er ingenting vi kan mangle (inkludert fysisk og mental dyktighet) som kan forminske den. Vår verdighet er ikke en personlig prestasjon, men en nådig gitt gave. I denne betydningen er Bibelens definisjon av kjærlighet enda mer radikal enn Amours.

Guds kjærlighet, slik Bibelen hevder det, eksisterer ikke bare på sitt mest virkelige midt i styggheten, men kan aktivt forvandle og redde den, selv når ting er på sitt verste. Denne kjærligheten varer ikke bare «til døden skiller oss», eller til lidelse gjør at livet virker som om det ikke lenger er verdt å leve. Det er faktisk en kjærlighet som til syvende og sist er mye mer virkelig, og mye sterkere, enn døden selv.

Refleksjonsspørsmål

Se Damaris Film Blog discussion guide for flere spørsmål.

1. Hva tror du forholdet mellom kjærlighet og skjønnhet er, og hvordan vil du definere «skjønnhet?» Er Amour en vakker film, og på hvilken måte? Kan en tilsynelatende «stygg» hendelse, slik som Jesu henrettelse (se Mark 15,1-37, for eksempel) noen sinne være vakker?

2. I hvilken grad må ekte kjærlighet innebære følelser, og i hvilken grad må den innebære handlinger? Hva kan det bety å si (slik Bibelen gjør det i 1.Joh 4,8) at «Gud er kjærlighet», og hvordan kan dette henge sammen med Jesu død?

3. Hvis vi konkluderer med at menneskelig verdighet i bunn og grunn går tapt sammen med fysiske/mentale funksjoner, hva kan da være noen av de etiske implikasjonene av dette? Hva gir oss etisk ansvar for å ta oss av de svake eller sterkt svekkede, og hvordan kan dette henge sammen med spørsmål om Gud?

4. Hva, om noe, tillater oss å transcendere våre begrensede liv – og hva er implikasjonene hvis slik transcendens ikke er mulig? Hva slags håp, om noe, kan vi holde fast ved når vi møter dødens uunngåelighet (se Joh. 11,25-26, for eksempel)?

Sophie Lister
Oversatt til norsk av Ingebjørg Hitland 

© Damaris Norge AS

 

Print Friendly, PDF & Email
  • Originaltittel: Amour
  • Genre: Drama
  • Nasjonalitet: Østerrike / Frankrike
  • Språk: Fransk
  • Produksjonsselskap: Les Films du Losange, X Filme Creative Pool, WEGA Film, France 3 Cinema, ARD Degeto, Bayerischer Rundfunk, Westdeutscher Rundfunk
  • Distribusjon: Arthaus
  • Video distribusjon: Star Media Entertainment AS, Star Media Entertainment AS
  • Produksjonsår: 2012
  • Lengde: 2 t. 7 min.
  • Aldersgrense: 12 år
  • Egnethet: Voksen
  • Begrunnelse: Denne filmen har enkelte urovekkende scener og en tematikk som kan virke forstyrrende på yngre barn. Filmen får derfor 12-årsgrense.
Print Friendly, PDF & Email