Av Stefan Gustavsson, leder for Apologia – Centrum för kristen apologetik i Sverige. Han var tidligere generalsekretær i Svenska Evangeliska Alliansen, og er medlem i styringsgruppen i European Leadership Forum. Han reiser mye i forbindelse med apologetisk undervisning og trening, og deltar ofte i offentlige debatter.
Et av de siste tiårenes store moteord har vært postmoderne. Mange har meninger om det postmoderne, mens andre rister på hodet: Enda en
floskel å vifte med for den som vil imponere! Men hva er det postmoderne?
I 1979 publiserte den franske filosofen Jean Francois Lyotard en banebrytende artikkel der han brukte ordet postmoderne.
Den moderne verden var preget av overbevisningen om at det finnes objektive, altomfattende sannheter, som menneskene kan få kunnskap om. Disse sannhetene kommer fra det Lyotard kaller “store fortellinger”, som setter tilværelsens deler inn i en overgripende sammenheng og gjør dem begripelige.
Den fremvoksende postmoderne verden har brutt med dette perspektivet og hevder at det ikke finnes noen forpliktende sannheter. Vi er i stedet på en subjektiv oppdagelsesreise i verdener vi selv skaper. Det finnes ingen felles rammer som veileder oss.
Det postmoderne innebærer en skeptisk holdning til
- muligheten for en stor fortelling
- å hevde at det finnes en absolutt eller universell sannhet
- muligheten for kunnskap om historien.
Konsekvensene er dramatiske og innebærer tap av mening, både for individet og for menneskeligheten.
Nå er det en sak å være revolusjonær og gå til krig mot det etablerte, en annen er å bygge opp et bedre alternativ. Det er en sak å dekonstruere de store fortellingene som inspirerte og veiledet vår kultur i århundrer. Men hva gjør vi når alt er revet ned og ødelagt? I ruinene må menneskene fremdeles leve og forsøke å forstå verden. Etter noen år med postmoderne ekstase kommer nødvendigvis en søken etter en stor fortelling å komme igjen.
I ungdomsverdenen er dette alt tydelig. Det finnes helt klart en sterk reaksjon mot autoritære holdninger. Men det finnes et uttrykkelig sug etter veiledning og perspektiv. For den som er vokst opp i en verden der alle sannheter raseres har den postmoderne relativismen ingen iboende attraksjon. Den tilbyr bare ensomhet og forvirring.
Postmodernismen er en blindgate, ettersom den ikke tilbyr et alternativ. Derfor kommer den også til å bli en parentes i menneskenes historie. Det er ikke mulig å bygge et liv eller en kultur på å fornekte sannheten og dekonstruere det vi har felles.
Interessant nok finnes det flere tegn på en motreaksjon mot det postmoderne. I fjor ble det publisert en intervjubok med fem unge, svenske filosofer. I boken sier filosofen Åsa Wigfors: «Man kan inte vara skeptiker när det gäller sanning utan bara när det gäller delar av vår kunskap. Vi har sanningsbegreppet innom oss vare sig vi vill eller inte». I en anmeldelse av boken (DN 25/11 2004) skriver Lisbeth Larsson: Hedenius gamle Tro och Vetande gjennomgår tydeligvis en ny vending i svensk filosofi. Etter tiår med dekonstruktiv analyse har tvilen rammet tvilen, og interessen for sannhet, rettferdighet, språk og virkelighet er igjen merkbar.
Svensk kristenhet er godt befolket av postmoderne inspirerte teologer, som i relevansens navn har tilpasset den kristne troen til samtiden og avkledd den dens sannhetsspråk. Når trenden snur blir Goethes klassiske ord igjen sanne: Den som gifter seg med tidsånden, blir fort enke.*
Teksten har vært publisert i Svenska Evangeliska Alliansens nyhetsbrev
*Sitatet tilskrives nok Søren Kierkegaard, overs. anm.
