Hvordan kan man være takknemlig til Gud, uten å lukke øynene for det vonde?
Ingen av de mest fanatiske fotballsupportere kan måle seg med Guds tilhengerskare i Bibelen: «Rop med jubel for Herren, all jorden», sier salmisten. «Takk Gud under alle forhold», sier Paulus.
Som kristen befinner jeg meg i samme sjanger selv, når jeg hver søndag synger om at «Gud fortjener takk og ære». Det har blitt viktig for meg å spørre: Hvordan kan jeg være hengitt og takknemlig til Gud, og samtidig være helt ærlig?
Jeg tror verken salmisten eller Paulus vil at man skal snakke usant om livet. Men det virker som om de virkelig mener at Gud fortjener takk og ære fra alle mennesker. Hva er grunnen til det?
Kompetansemål
Hvem bakte kaka?
Flere ganger i løpet av livet har jeg måtte ta stilling til følgende spørsmål: Hvem bakte kaka? Jeg setter pris på kake, og jeg synes kake smaker utmerket godt. God kake bør anerkjennes. Så hvem takker man for kaka?
Et kjent refreng fra opplysningstiden sier at «hvis noe kan forklares på naturlig vis, da er det naturligvis ikke Gud som er forklaringen».
Er det slik? Langt ifra. Når Paulus skal beskrive Gud for folkemassen på Lystra, forteller han om «skaperen av himmel og jord, Han som gir jorden grøde og har fylt hjertet deres med glede».
I Bibelen blir Gud kreditert for alt som er skapt, det som lever og vokser, ja alt som er godt – også det som har en naturlig forklaring.
Dette er viktig. Det blir umulig å forstå hvorfor Gud fortjener takk til enhver tid, hvis man tror Gud bare titter innom iblant. Gud viser seg ikke kun når vi opplever bønnesvar, ledelse eller gode ting som skjer på så underlig vis at det «bare må være Gud».
Vi må se på hele virkeligheten, alt som lever, vokser og gir mennesker glede. Så må vi spørre: Hvem bakte kaka? Den som bakte kaka fortjener også takk for kaka.
Hvem tråkket i kaka?
Mange vil selvsagt være uenig i at verden bør beskrives som en kake. All verdens lidelse og urettferdighet gjør at vi må spørre: Hvem har tråkket i kaka?
Er det mennesket som skylder Gud en unnskyldning, eller han som skylder en til oss?
I boken Lidelsens problem setter C.S Lewis ord på en typisk holdning:
«Det som virkelig ville tilfredsstille oss var en Gud som sa følgende om alt vi likte å drive med: «Det spiller da ingen rolle så lenge dere er fornøyde». Vi ønsker faktisk ikke en far i himmelen, men en bestefar i himmelen – en senil godvilje som liker å se unge mennesker kose seg».
Å avlyse ideen om synd et dårlig utgangspunkt for å forstå det kristne budskapet. Kristendommens gode nyheter handler om at Guds sønn døde for verdens skyld. Dersom menneskeheten egentlig ikke kan klandres for noe, vil det være meningsløst å takke Gud for korset. Tvert imot, da vil korset bare være en blodig fornærmelse, en hårreisende påstand om at mennesket har gjort noe alvorlig galt.
Hva om det er sant at Gud skapte en god verden – en god kake, som vi har tråkket i? Hva om alle mennesker har mislyktes i å takke Gud som vi burde, feilet i å elske vår neste som oss selv? Først da klarer jeg å dele kristendommens elleville begeistring for korset, der Guds sønn ble såret for mine overtredelser. Som Jesus selv påpekte: Den som er tilgitt mye, elsker mye.
Hvem skal fikse kaka?
Skal man tro Bibelen, lover fremtiden godt: Gud skal komme med dom og nyskapelse, der all urettferdighet vil opphøre og det ødelagte bli gjenopprettet. For å bruke den flåsete metaforen igjen: Gud har bakt en kake som fortjener takk. Vi har tråkket i kaka, likevel tar Gud på seg skylden og ansvaret for å fikse den.
Hvis alt dette stemmer, så skjønner jeg hvorfor Paulus mener det er riktig å «takke Gud under alle forhold». Da har Gud gjort noe som fortjener takk – uavhengig av mine subjektive erfaringer og personlige meninger.
Hva når jeg helt ærlig ikke klarer å henge med på de store ordene? Bibelen er full av folk som roper ut spørsmål og frustrasjoner til Gud, det er god plass til min ærlighet. Men med ærligheten og fornuften i behold, kan jeg likevel bli med på denne bønnen av poeten George Herbert fra tidlig 1600-tall:
Thou hast giv’n so much to me.
Give one thing more, a grateful heart.
Av: Morten Marius Larsen, medarbeider i Damaris Norge
Artikkelen har også stått på trykk i magasinet Korsets Seier
