Fordypningsressurs for læreren (VGS)
Hva er manga og anime? Hvorfor og hvordan har disse fenomenene vokst såpass kraftig i popularitet de siste ti årene? Hvilke tema er typiske gjengangere i manga- og animeserier? Kan vi lære noe av religionens sentrale posisjon i manga og anime?
Mål
Kompetansemål
- Drøfte etiske problemstillinger ved hjelp av et etisk resonnement og i lys av kristen etikk
- Vurdere livssyn i samtidskultur
- Teksten kan også brukes som eksempel på hvordan man kjenner igjen og deler et arbeid inn i forskjellige sjangre.
Holdningsmål
- Reflektere over eget og andres syn på etiske spørsmål.
- Reflektere over eget og andres livssyn.
Nøkkelspørsmål
Hva er manga og anime? Hvorfor og hvordan har disse fenomenene vokst såpass kraftig i popularitet de siste ti årene? Hvilke tema er typiske gjengangere i manga- og animeserier? Kan vi lære noe av religionens sentrale posisjon i manga og anime?
Plassering i fagplanen
- Tro og livssyn I og II (VG1 og VG2)
- Etikk og tjeneste I og II (VG1 og VG2)
- Etikk (VG2 i studieforberedende og yrkesfaglig)
For den gjennomsnittlige japaner er det ikke uvanlig å bruke en god del tid på å pendle til og fra jobben, og da ofte ved hjelp av tog. På toget ser man alle slags mennesker: Barn og unge i skoleuniformer, unge husmødre, eldre mennesker med stokk og dresskledde businessmenn. Én ting har de likevel felles: Uansett hvilken gruppe du titter på, er det ikke usannsynlig å se dem sittende og lese tegneserier.
I Japan er nemlig manga, som er det japanske ordet for tegneserier, noe «alle» leser, uavhengig av aldersgruppe, familiestatus og yrke. Manga er en milliardindustri som i 2010 omsatte for 5,5 milliarder dollar (32 milliarder kroner) i Japan alene.[1] I tillegg kommer inntektene fra salg av tegneseriene i utlandet, som f.eks. USA. Man regner med at 25 % av alt som trykkes i Japan er manga.[2] Da forstår man ganske raskt at her dreier det seg om mer enn Donald Duck & Co.
I tillegg kommer konseptet anime, som er ordet som brukes om japanske animasjonsfilmer og -serier. Manga og anime går vanligvis hånd i hånd, og de fleste anime som produseres er basert på en mangaserie som har nådd en viss popularitet. Overalt hvor man går i Japans gater er det vanlig å se plakater, reklamer og videosnutter med kjente manga-/animefigurer. I tillegg finner man også tydelig inspirasjon fra anime i den japanske spillindustrien, hvor rollefigurene ofte kan være tegnet med en klar og tydelig animestrek. Å forstå hva manga og anime er viktig og aktuelt i møte med dagens ungdomskultur. Ikke bare fordi det i sterk grad representerer japansk populærkultur, men også fordi disse tegneseriene og animasjonsfilmene får stadig sterkere fotfeste også i vestlig populærkultur.
Historie
Det er vanskelig å si akkurat når manga oppstod som fenomen. De kinesiske tegnene som brukes for selve ordet manga kan oversettes med noe slikt som «komiske tegninger.» Med en slik forståelse av ordet kan vi trekke røttene for manga tilbake til slutten av 1700-tallet. På 1800-tallet var begrepet vanligvis forbundet med tradisjonelle maleriske bilder i den japanske ukiyo-e-stilen[3].
Den moderne forståelsen av manga oppstod med Rakuten Kitazawa (1876-1955), som var avistegner. Fra 1902 begynte Kitazawa med tegneserier i søndagsavisene kalt Jiji Manga. Tegneseriene hentet tydelig inspirasjon fra vestlige tegneserier som Katzenjammer Kids[4] (Knoll og Tott på norsk) og The Yellow Kid[5], en av verdens første tegneserier.
Det var først etter andre verdenskrig at manga virkelig slo rot i Japan, noe som blant annet skyldtes den amerikanske okkupasjonen av Japan etter 1945. Okkupasjonen skapte grobunn for mange gode historier som kunne fortelles. I tillegg brakte amerikanske soldater med seg amerikansk kultur, som for eksempel Disney-tegneserier og amerikanske filmer. Dette var med på å prege japansk kultur.
En av artistene som slo igjennom i denne perioden var Osamu Tezuka, som i dag ofte kalles «Japans Walt Disney» eller «mangaens far». Med serien Astro Boy (1952), om robotgutten Astro, etablerte Tezuka stilistiske kriterier som skulle prege manga og anime i ettertid, blant annet rollefigurer med store øyne, et stilistisk grep Tezuka hentet fra amerikanske figurer som blant andre Betty Boop, Bambi og Mikke Mus. Tematisk sett var Astro Boy også typisk for japansk populærkultur på den tiden: En blanding av fremtidshåp og uro. Teknologiske fremskritt skulle bringe et ødelagt Japan videre, men med atombombene i Hiroshima og Nagasaki hadde også Japan følt teknologiens ødeleggende krefter på kroppen mer direkte enn noen andre land i verden. En lignende frykt for teknologiens ødeleggende krefter finner vi også i et annet japansk populærkulturelt fenomen fra 1950-tallet: Godzilla-filmene.
Innpass i Hollywood
Men hvordan ble manga og anime populært utenfor Japan? For å svare det spørsmålet, må vi tilbake til 1988 og animefilmen Akira[6].
Akira er det store livsprosjektet til tegneserieskaperen Katsuhiro Otomo, hvor mangaserien består av over 2.000 sider. Serien og filmen finner sted i en mørk og dystopsisk fremtidsversjon av Tokyo, og handler om hvordan Kaneda må stoppe sin barndomskamerat Tetsuo fra å ødelegge Tokyo med sine overmenneskelige egenskaper. Da Otomo skulle lage filmversjonen av serien, var dette spesielt på flere måter. Budsjettet var svimlende høyt for en animefilm på den tiden – 1,1 milliarder yen, eller 11 millioner dollar – og filmen var ikke basert på en animeserie, noe som også er uvanlig. Den 100 % håndtegnede produksjonen ble likevel en suksess, og tjente over 6 milliarder yen (63 millioner dollar) på kino i Japan.
Men enda viktigere er det at filmen ble lansert i USA og England. På denne tiden var tegnefilmer generelt forbundet med Disney-filmer eller TV-serier som He-Man and the Masters of the Universe og Transformers. Etter at større distribusjonsselskaper hadde takket nei til filmen, ble en engelsk dubbet versjon (i utgangspunktet laget for markedet i Hong Kong) lansert Streamline Pictures. Med sitt voksne innhold og utfordrende tematikk ble filmen fort en kultklassiker, og fikk blant annet offentlig oppmerksomhet gjennom store amerikanske filmanmeldere som Roger Ebert. Akira innledet med dette en interesse for japansk manga og anime i USA.
Den neste store animefilmen som skulle få en tilsvarende status var science fiction-filmen Ghost in the Shell fra 1995. I likhet med Akira faller filmen inn under cyberpunk-kategorien[7]. Filmen tar oss med til en fremtid hvor så å si hele menneskekroppen kan erstattes med cybernetisk materiale, noe som skaper rom for at også menneskesinnet kan hackes. Dette skaper spørsmål ved hvorvidt vi kan vite hvorvidt våre minner er ekte eller ikke.
Begge disse filmene skapte en stor interesse for manga og anime i seg selv, men også indirekte. Begge filmene nevnes som viktige inspirasjonskilder for blant annet The Matrix[8], en science fiction-film fra 1999 som nærmest snudde amerikansk filmindustri på hodet. Også nyere filmer som Chronicle oppgir Akira som en av sine viktigste inspirasjonskilder, og andre nye filmer som Kill Bill er også sterkt inspirert av anime.
Filmer som Akira og Ghost in the Shell ble starten på en stor interesse for manga og anime i USA, og senere også i andre vestlige land. I dag er USA, Canada og Frankrike de viktigste utenlands-markedene for manga. Europa og Midt-østen omsetter manga for $250 millioner, mens USA og Canada omsetter for $175 millioner.
Kjennetegn
Hva kjennetegner så manga og anime, bortsett fra at det er snakk om tegnede produkter fra Japan? Store øyne har allerede blitt nevnt i forbindelse med Tezukas arbeid, men det finnes flere kjennetegn.
De fleste mangaserier tegnes i svart-hvitt. Som regel er også seriene både skrevet og tegnet av en og samme person, i motsetning til for eksempel amerikanske tegneserier hvor manusforfatter og tegner ofte er to forskjellige personer. En japansk manga-tegner (kalt mangaka) har som regel en mindre stab av assistenter rundt seg, og assistentene kan senere selv bli mangaka. Arbeidsmodellen gjør at seriene ofte beholder samme stilart og strek gjennom seriens levetid, i motsetning til vestlige serier (sammenligner man første Pondus-stripe med dagens striper, ser man at det er temmelig stor forskjell). Manga blir i utgangspunktet trykket i store kataloglignende publikasjoner, som lanseres ukentlig og hvor man kan lese det nyeste kapitlet fra forskjellige serier. Senere samles kapitlene fra enkeltserier i pocketbøker kalt tankobon.
En strengt fastlagt historie kjennetegner også som regel mangaserier, noe som har sammenheng med at serien blir skrevet av én enkeltperson. Store amerikanske serier som Batman og Superman har flere forskjellige manusforfattere som kan arbeide i samme tidsperiode, og opptil flere ganger har man i slike superheltserier tydd til såkalte multivers-historier – historier som finner sted i et parallelt univers fra vårt eget – for å kunne lage nye historier som strider mot den allerede etablerte handlingen. Dette finner man langt sjeldnere i mangaserier. Som regel har forfatteren en klar tanke om hvilken retning han eller hun vil føre serien. Det er likevel ingen garanti for at rammene blir holdt: Serien One Piece var i utgangspunktet ment å være et femårig prosjekt fra mangaka Eiichiro Odas side, og i dag er serien inne i sitt 16. leveår. Man finner også mangaserier som er stripebaserte, men i motsetning til vestlige varianter som Tommy & Tigern eller Pondus blir disse aldri veldig populære.
Sjangre
Som sagt leser så å si alle i Japan manga. Det betyr at innenfor manga finnes det et hav av undersjangre. I teorien skal det finnes en serie som passer for hvem som helst, uansett hva man helst vil lese om: Hverdagskomedie, romantikk, idrett, kokekunst, kampsport, science fiction, roboter, drama eller endatil pornografi. Variasjonen innenfor sjanger og innhold er dermed betraktelig større enn hva vi er vant med fra andre tegneseriekulturer, hvilket også forklarer noe av appellen.
Noen sjangre er imidlertid mer populære enn andre. Også innenfor manga/anime finner vi sjangre vi er kjent med fra vestlige filmer, bøker og serier: Science fiction, komedier, romantiske drama/komedier, historiske (fiksjons)drama, fantasy og serier spesielt rettet mot barn. Noen sjangre er på den andre siden mer særpregede for manga/anime. Det er heller ikke uvanlig for serier å falle inn under flere kategorier.
Shonen
Eksempler: One Piece, Naruto, Bleach, Shaman King, Dragon Ball, Fairy Tail, Fullmetal Alchemist.
Den uten tvil mest pengeinnbringende og populære sjangeren er den såkalte shonen-sjangeren (uttales sjåå-nenn). Sjangeren retter seg først og fremst mot unge gutter og menn (shonen betyr ung mann), men appellerer til langt flere. De største seriene siden 80-tallet har vært shonen-serier. Dragon Ball[9], en mangaserie på 42 pocketbøker som gikk mellom 1984 og 1995, var lenge tidenes bestselgende tegneserie på verdensbasis, med 230 millioner solgte eksemplarer. I dag har imidlertid serien One Piece[10] tatt over ledertrøyen: Serien har siden starten i 1997 kommet med 69 pocketbøker, som til sammen har solgt 280 millioner eksemplar i Japan alene, og seriens avslutning virker foreløpig langt unna.
Kjennetegnene for shonen-serier er at de som regel handler om en gruppe hovedpersoner som kjemper for å bli best innenfor sitt felt. På veien møter de andre med tilsvarende eller lignende mål. Noen blir deres allierte, andre blir deres bitre motstandere. I Naruto følger vi tittelkarakteren i hans kamp om å bli lederen for sin ninjalandsby, for på denne måten å oppnå alles respekt og anerkjennelse. I One Piece er handlingen lagt til en epoke preget av sjørøveri, og der piratene er på jakt etter den største skatten av dem alle, One Piece, som vil gjøre eieren verdig tittelen Piratkongen.
Som regel er shonen-serier preget av at hovedpersonene besitter sterke krefter som i vår verden vil være overnaturlige eller forbundet med superkrefter. Kampsportserien Dragon Ball hadde hovedpersoner som etterhvert kunne fly, teleportere, skyte kraftige energistråler fra nevene og til og med ødelegge hele planeter. I One Piece har mange av heltene og skurkene obskure krefter etter å ha spist såkalte djevelfrukter, som gir dem store krefter, men gjør dem ute av stand til å svømme (noe som er lite praktisk med tanke på at de fleste som spiser djevelfrukt ender opp som pirater). For eksempel er hovedpersonen Monkey D. Luffy en gummimann etter å ha spist Gum-Gum-frukten. Kombinasjonen av superkrefter og målrettethet fører som regel uansett til at shonen-serier er preget av action og ekstraordinære kamper.
Kameraderi – eller fellesskap – er viktig i shonen-serier, og et budskap som ofte går igjen i seriene er at man kan overkomme selv det umulige dersom man bare har venner og noe å kjempe for.
Shojo
Eksempler: Kimi ni Todoke, Fushigi Yuugi, Princess Ai, Sailor Moon, Skip Beat, Vampire Knight.
Der shonen er først og fremst rettet mot unge menn, er shojo (uttales sjåå-djåå) hovedsaklig rettet mot unge jenter og kvinner. Det er likevel ikke uvanlig å se unge menn, som altså er hovedgruppen for shonen-serier, gå og titte på serier i shojo-hyllene i bokhandlene i Japan.
Shojo-serier har et langt større fokus på relasjoner og følelser enn det shonen-serier har. Historiene er derfor ofte av en mer moden og seriøs art. Her er det ingen superkrefter og lignende som skal til for å løse problemene, og konfliktene i seriene er av en mer gjenkjennelig og hverdagsdramatisk art. Typiske problemer i shojo-serier kan være forelskelser, forhold, sosiale problemer som mobbing og utestengelse eller skole.
Et godt eksempel på shojo-serier er Kimi ni Todoke[11]. Her blir hovedpersonen Sawako skydd av sine klassekamerater på grunn av sitt merkelige utseende, som gir henne et noe skummelt preg. Likevel er det ingenting hun vil mer enn å leve normalt og etablere normale vennskap, ikke minst med den hyggelige og populære gutten Kazehaya.
Slice-of-life
Eksempler: Lucky Star, Sazae-san, Toradora, Honey and Clover.
En sjanger som henger tett sammen med shojo, men som ofte er langt lettere i tonen, er slice-of-life. Også her ligger fokuset på hverdagssituasjoner og hendelser som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i til en viss grad, men tonen er ofte mer humoristisk og lettsindig enn hva tilfellet er i shojo. Hverdagslige situasjoner kan ofte bli langt mer problematiske enn det de behøver å være, og dermed bli blåst ut av proporsjoner. Sånn sett kan slice-of-life minne litt om amerikanske sit-com-serier.
En av de tidligste mangaseriene i Japan er Sazae-san[12], som følger rollefiguren Sazae og hennes storfamilie. Serien har ingen helhetlig handling, men handler ganske enkelt om hverdagssituasjoner som Sazae og familien støter på: Regntunge fridager, problemet med å finne gode bursdagsgaver, hvilken skolesekk barna skal ha og lignende. Med over 6.000 episoder er Sazae-san animeserien med flest episoder, og det lages stadig flere[13].
Mecha
Eksempler: Mobile Suit Gundam, Full Metal Panic, Star Driver, Neon Genesis Evangelion.
En annen svært populær sjanger blant unge gutter og menn er såkalte mecha-serier. Hovedkjennetegnet for mecha er store kamproboter. Robotene kan se svært forskjellige ut: Noen er bare som store tanks med ben istedenfor beltehjul, mens noen har både armer og bein. Noen er fjernstyrte, mens andre kontrolleres av piloter som sitter inne i en cockpit i roboten (som regel i hoderegionen). Noen har et menneskelignende utseende, andre er inspirert av andre vesener. Felles for nesten alle mecha er at de har våpen som langt overgår vanlige våpen. Det kan være snakk om sverd, overdimensjonerte skytevåpen eller mer science fiction-inspirert arsenal som laser- eller energistråler.
Mange mecha-serier blir ekstra populære fordi det lanseres modellbyggesett av robotene i serien. Mange mecha-entusiaster har med andre ord også en forkjærlighet for å bygge miniatyrer og modeller. Den aller mest populære mecha-serien, Mobile Suit Gundam[14], har et stort utvalg av robotmodeller fra serien. I 2009 ble det bygget en 18 meter høy Gundam-robot i Tokyo som en del av en miljøkampanje, ettersom miljøproblemer spiller en rolle i serien.[15]
Harem
Eksempler: Love Hina, Ranma ½, Seitokai no Ichizon, Negima.
Romantisk forviklingskomedie er ikke et ukjent fenomen i vestlige serier eller filmer, og også innenfor manga og anime er dette vanlig. En spesifikk undersjanger innenfor denne kategorien er harem-sjangeren.
Harem kjennetegnes av at en person av den ene kjønn lever tett innpå medlemmer av det andre kjønn, og at flere av disse kjemper om denne ene personens gunst. Som regel skaper dette forviklinger av situasjonskomisk art. Ranma ½[16],som var en av de første mangaseriene som ble trykket på norsk, var en slik type serie. Her har hovedpersonen Ranma blitt forlovet bort av sin far til forskjellige jenter opp gjennom oppveksten (som regel for å komme unna en vanskelig situasjon eller betale en eller annen form for gjeld). Når alle Ranmas forlovede etterhvert samles i Tokyo, blir det konflikt om hvem han egentlig er forlovet med.
Andre ganger kan harem-serier ta utgangspunkt i en hovedperson som befinner seg i en situasjon med mange medlemmer av det motsatte kjønn, men hvor ingen av dem i utgangspunktet har interesse i vedkommende. Også her er forviklings- og situasjonskomedie nøkkelen. Love Hina er en slik serie, hvor studenten og hovedpersonen Keitaro ender opp med å bo hos sin tante, som driver et jentepensjonat. De fleste episodene i serien handler enten om hvordan Keitaro havner i situasjoner som lett kan misforstås eller hvordan jentene på pensjonatet utnytter ham.
Supernatural
Eksempler: Code Geass: Lelouch of the Rebellion, Death Note, Mushishi, Bakemonogatari.
Kategorien supernatural er ikke like lett å skille ut som en enkeltstående sjanger som shonen eller shojo, ettersom en god del serier innenfor de andre sjangerene har elementer av det overnaturlige i seg. Det som likevel gjør at vi kan skille ut supernatural som en egen sjanger, er at det finnes serier hvor handlingen dreier seg rundt det overnaturlige elementet i serien, mens det overnaturlige i andre sjangere bare er med på å etablere grunnlaget for den øvrige handlingen (som kampscenene i shonen-serier, hvor fokuset kretser rundt kampene og ikke på overnaturligheten i seg selv).
Som sjangertittelen indikerer, er supernatural serier hvor det overnaturlige danner hovedgrunnlaget for serien. Det overnaturlige elementet kan enten være krefter, egenskaper, vesener eller lignende. Det overnaturlige kan skape grunnlaget for en humoristisk handling, men svært ofte er handlingen i supernatural anime preget av dramatikk og spenning.
To av de mest populære seriene fra de siste årene, Death Note[17] og Code Geass: Lelouch of the Rebellion[18], faller inn under supernatural-kategorien. Dette er med på å gjøre supernatural til en populær sjanger innenfor manga og anime. I Death Note får hovedpersonen Light Yagami en notatbok fra dødsgudenes verden. Notatboka gir eieren evnen til å ta livet av mennesker, og Light bestemmer seg for å bruke egenskapen til å rydde verden for kriminelt avskum og dermed skape en bedre verden i det han selv kaller rettferdighetens navn. I Code Geass: Lelouch of the Rebellion er det den overnaturlige evnen Geass som står sentralt. I en virkelighet hvor det hellige imperiet Britannia har okkupert Japan får Lelouch, en britannisk prins i eksil, en evne kalt Geass. Geass’ kvalitet varierer fra person til person, men i Lelouchs tilfelle får han evnen til å gi personer han får blikkontakt med én absolutt ordre som de må adlyde uansett hva. Geass gjør Lelouch i stand til å ikle seg rollen som den mystiske Zero og bekjempe Britannias undertrykkende regime.
Særpreget stil, tunge historier og religiøsitet
Vi har nå sett på diverse sjangere og historien bak manga og anime. Men et sentralt spørsmål gjenstår fremdeles: Hva er det som gjør at fenomenet vokser i popularitet, særlig utenfor Japan?
En fremtredende årsak synes å være at manga og anime har en særpreget grafisk stilart som skiller seg fra både amerikanske og europeiske tegneserier. Selv om hver serie har sin særegne stil som skiller den fra andre serier, er det veldig lett å kjenne igjen manga eller anime når man først har lært seg stilen å kjenne. Det er god grunn til å tro at nettopp denne stilarten appellerer til de fleste som interesserer seg for manga eller anime, uavhengig av sjanger.
Men en kanskje enda større grunn til at manga og anime appellerer ligger sannsynligvis i de fortellertekniske grepene og historiene som fortelles i seriene. Et trekk vi finner i flere animeserier er spørsmål av kompleks, tung og filosofisk art. Seriene som får en stor status av anerkjennelse blant fans og presse er som regel seriene som stiller de store spørsmålene eller inneholder intrikate historier hvor verden slettes ikke er svart-hvitt.
Tydelige eksempler på dette er to av seriene som ble nevnt innenfor supernatural-sjangeren, Death Note og Code Geass: Lelouch of the Rebellion. I Death Note står spørsmål om rettferdighet, straff, dødsstraff og hvorvidt målet helliger middelet sentralt. Hovedpersonen Light blir etterhvert jaktet på at internasjonalt politi, ledet av den unge og eksentriske superdetektiven L. Både Light og L forsvarer sine handlinger i rettferdighetens navn. Serien gir selv ingen klare eller direkte svar på hva som er rett eller galt, eller hvem av Light eller L som har de edleste og mest korrekte motivene. Dermed er det opp til seerne selv å tenke over spørsmålene og komme fremt til konklusjonene. Dette gjøres gjerne kollektivt og seriøst på nettfora[19]. Code Geass har flere likhetstrekk med Death Note, og også her er det mange tunge spørsmål angående makt, mål og middel som forblir ubesvart av serien selv.
Manga og anime har med andre ord lett for å ta for seg tematikk som ikke er like utbredt i vestlige TV-serier eller lignende medier. Dette kan man også se på hvordan religiøs symbolikk og tematikk er en sentral del av manga og anime.
Japan er et svært sekulært samfunn. Likevel er templer, religiøse høytider og tanken om guder og ånder en sentral del av japansk kultur og hverdagsliv. Mye av forklaringen på dette ligger i den japanske naturreligionen shinto[20], som er den største religionen i Japan og som ofte er vanskelig å skille fra japansk kulturtradisjon. I shintoismen spiller kami en viktig rolle. Kami er en fellesbetegnelse på guder og ånder, og disse viser seg i naturen i form av trær, stener, fosser og andre naturformasjoner. Shintoismen handler først og fremst om å finne sin plass i dette livet, og snakker lite om livet etter døden. Derfor har shintoismen ingen lære, hellige skrifter eller dogmer. Med en slik religion som en sentral del av den japanske kulturen, er det lett å forstå japaneres holdning til det guddommelige – kami bare er der, og hvorvidt vi forholder oss til dem eller ikke er ikke nødvendigvis så relevant.[21] Dette gjør at manga og anime ofte trekker inn guddommelighet og religiøsitet som en naturlig del av serien, uten at man er nødt til å bruke mye tid på å forsvare det religiøse elementet i serien eller bruke mye tid på apologetikk (trosforsvar).
Denne forståelsen av religion og religiøsitet kan man også se i animeserier som bruker ikke-japanske religioner som en sentral del av historien. Kroneksempelet på dette er kultserien Neon Genesis Evangelion[22], en mecha-serie fra 1995-1996 som fremdeles står høyt i kurs. Serien er nevneverdig fordi den henter så å si all symbolikk og rammeverk fra Bibelen, de apokryfe skriftene og jødisk mytologi.[23] Her kjemper en siste rest av menneskeheten mot enorme skapninger kalt engler, som har hjemsøkt menneskeheten etter at menneskene fant Adam nedfrosset i isen i Antarktis. Både apokalypsen som oppstod ved funnet av Adam og den påfølgende kampen mot englene skal ifølge serien være forutsagt i Dødehavsrullene. Menneskene slåss mot englene ved hjelp av roboter kalt Eva, som er konstruert ved hjelp av krefter tappet fra Lilith, Adams første kone. Våpen som Longinus’ lanse, spydet som gjennomboret Jesus på korset, er et av våpnene som brukes ved en anledning. Englenes destruktive kraft sender korsformede energistråler høyt til himmels.
Måten religiøs symbolikk kan brukes i anime, slik man f.eks. ser det i Evangelion, kan også forklare noe av sjangerens popularitet. Det religiøse elementet får en plass vestlige serier ofte skygger unna av diverse årsaker. Det er noe gjenkjennelig ved bruken av de religiøse symbolene, men samtidig er det såpass løsrevet fra roten at man ender opp med noe nytt, mystisk og spennende. Hvorvidt den religiøst troende vil kjenne igjen sin egen tro i seriene er sekundært. Det er det faktum at symbolikken danner grunnlaget for en spennende historie som er det viktige for seere og lesere flest, ikke nødvendigvis hva symbolikken i utgangspunktet betyr.
Sannsynligvis er det denne kombinasjonen – det kjente blandet med det ukjente, annerledes historier og særpreget stilart – som danner grunnlaget for fascinasjonen for manga og anime. En fascinasjon vi kan anta ikke vil avta med det første.
Av: Ingar Takanobu Hauge
[1] http://en.wikipedia.org/wiki/Manga
[2] http://www.wipo.int/wipo_magazine/en/2011/05/article_0003.html
[3] http://no.wikipedia.org/wiki/Ukiyo-e
[4] http://no.wikipedia.org/wiki/Knoll_og_Tott
[5] http://no.wikipedia.org/wiki/The_Yellow_Kid
[6] https://en.wikipedia.org/wiki/Akira_(manga)
[7] Cyberpunk er en sjanger som kjennetegnes ved slagordet «high tech, low life,» altså en fremtidsvisjon hvor teknologiske fremskritt går på bekostning av menneskeverd og hva det vil si å være menneske. Vestlige filmer som faller inn under cyberpunk-kategorien er bl.a. Blade Runner (1982) og The Matrix (1999).
[8] https://en.wikipedia.org/wiki/The_matrix
[9] http://en.wikipedia.org/wiki/Dragon_ball
[10] http://en.wikipedia.org/wiki/One_piece
[11] http://en.wikipedia.org/wiManga ki/Kimi_ni_Todoke
[12] http://en.wikipedia.org/wiki/Sazae-san
[13] http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_anime_series_by_episode_count
[14] http://en.wikipedia.org/wiki/Mobile_Suit_Gundam
[15] http://www.japantimes.co.jp/news/2009/07/25/national/gundam-statue-draws-attention-to-environment/#.UVAbGFeg1rc
[16] http://en.wikipedia.org/wiki/Ranma_%C2%BD
[17] http://en.wikipedia.org/wiki/Death_Note
[18] http://en.wikipedia.org/wiki/Code_Geass:_Lelouch_of_the_Rebellion
[19] Strek 03/2008. Se også http://hansivarstordal.no/2010/10/26/manga-og-andelighet/.
[20] http://en.wikipedia.org/wiki/Shinto
[21] Ibid.
[22] http://en.wikipedia.org/wiki/Neon_Genesis_Evangelion_(anime)
[23] Med jødisk mytologi menes elementer ved jødedommen som er hentet fra kilder utenom Tanach (Det gamle testamente i Bibelen) og de apokryfe skriftene. Eksempler på dette kan være den mystiske retningen Kabbalah.
