Tibetansk buddhisme og bønn

Synliggjøringstillegget

• Elevene skal få hjelp til å reflektere over hvordan tro og overbevisning påvirker hverdagslivet

Tibetansk buddhisme i Bhutan

Av Leif Egil Reve

Først er det viktig å understreke at den buddhismen som forfatteren primært kjenner best er bhutansk buddhisme, som grupperes som tibetansk buddhisme, en undergruppe av mahayana, og sekundært zen-buddhisme (også mahayana). I buddhismen er det store kulturelle spenn i hvordan tankene påvirker praksisen, hvordan kulturen ellers påvirker livssynet, og i hvor stor grad buddhismen lar seg systematisere (på samme vis som det kan være vanskelig å si at «alle kristne mener at…»). Buddhistisk folkereligiøsitet er til dels svært synkretistisk, og enkelte tradisjoner, praksiser og ritualer kan oppleves å stå i direkte motsetning til opprinnelig buddhistisk lære. Buddhister vil ofte likevel ikke oppleve dette som problematisk da buddhisme for mange anses mer som en «metode» som hjelper oss mot nirvana enn et bestemt trossystem, og enhver metode som oppleves «å funke» vil være gangbar.

Når det gjelder tibetansk buddhisme så er den særlig influert av «bøn» som er den opprinnelige sjamanistiske og animistisk-pregede religionen i regionen. Det har blant annet gitt den et særegent rituelt uttrykk og særpreg med mye bruk av trommer, masker, dans og lignende. I Bhutan ble buddhismen innført fra ca 700-tallet, og mahayana-buddhismen er fortsatt statsreligion i landet. Hinduisme er av historiske grunner tillatt, men misjon og konvertering til andre religioner blir ansett som en trussel mot bhutansk kultur og er derfor forbudt. Det er fra 0,5-1% kristne i landet, som tilsvarer rundt 5000 personer. Tallene er sprikende, og forholdene for kristne er til dels krevende, selv om det nok oppleves noe lettere enn for noen ti-år siden.

Meditasjon vs bønn

Meditasjon er det eneste ritualet Buddha foreskrev, og som man finner innen alle retninger av buddhismen. I utgangspunktet praktiseres ikke bønn i buddhismen da de ikke tror på noen Gud å løfte sine bønner opp mot. Men det man finner, og som ytre sett kan se ut som noe lignende, er nettopp meditasjon. Men der bønn er noe som er grunnleggende utadrettet mot Gud, er meditasjon grunnleggende innadrettet mot ens egen tomhet. Meditasjon er hovedveien til å rense sinnet og løsrive seg fra karmas effekt og samsara, gjenfødelsens hjul.

Når buddhister mediterer er det annerledes enn bønn siden man i utgangspunktet ikke skal være rettet mot noe eller noen. Man mediterer ikke for å oppnå noe, men snarere det motsatte. Der kristne ber for å ære Gud, takke Gud, rette ønsker til Gud, be om Guds inngripen osv, vil det være direkte imot sin hensikt å gjøre slikt når man mediterer. I mahayana-retninger kan man likevel oppleve at buddhister henvender seg og ber til buddha som en bodhisattva, en slags «helgenaktig» veileder som kan hjelpe med å vise vei til nirvana.

En teknikk buddhistene bruker for å oppnå at man ikke tenker når man mediterer, er å anvende pusteteknikker som gjør at man puster ekstremt sakte, kanskje bare tre ganger i minuttet, eller mindre. Og man kan gjenta noen mantra, som er kraftfylte ord og paradoksale setninger som ikke kan forklares betydningen av, men som kobler sinnet opp mot tomheten / intetheten. Det mest populære mantraet er AUM.

Tegnet for AUM

Ellis Potter, en tidligere buddhistmunk, beskriver det som dette i boken Tre teorier om alt (s 27):

“Jeg husker at jeg messet [AUM] i et kloster. Når du gjør det puster du tre ganger i minuttet. Du tømmer lungene helt, og så fyller du dem helt. Når du kommer ordentlig i gang, er det som om alt blir ubevegelig. Du vet ikke om du puster inn eller ut. Du vet ikke om det er lyd eller stillhet. Alt blir ett.”

En annen mye brukt teknikk er yoga, som er fysiske øvelser og posisjoner som brukes til å styrke fokus og konsentrasjon i meditasjonen.

Et særtrekk ved tibetansk buddhisme som opprinnelig kommer fra lokale animistiske tradisjoner, og som har elementer av bønn ved seg er bruken av chanting, eller strupesang. Det benyttes ofte sammen med meditasjonsøvelser, og her gjentas lyder eller mantra som skal rense sjelen, tømme sinnet og sette det i «samklang» med altet / universet / evigheten / tomheten / intetheten. Lignende tenkning finner man også rundt bruken av ulike instrumenter, som blåseinstrumenter, trommer, gongonger, bjeller, rasler, syngeboller osv. Fellesnevneren er gjerne lange, rolige, monotone lyder, klanger, harmonier eller disharmonier som skal forsterke virkningen av meditasjonen.

Passiv bønn

Bønneflagg: Det finnes også andre praksiser som kan beskrives som en slags bønn. Tibetansk buddhisme bruker mye bønneflagg med forskjellige bannere med påmalte symbol og mantraer som de henger opp. Ikke minst har fargene på flaggene bestemte betydninger. Disse flaggene «ber» bønner når de flagrer i vinden. Dette er en passiv måte å be på siden man ikke selv aktivt ber. Målet i buddhismen er tomhet og fullstendig opphør av eksistens, og dersom man fyller seg med bønner og tanker vil man ikke oppnå tomhet. Flaggene derimot kan bare flagre i vinden og spre «god karma / good fortune», og samtidig bety noe passivt.

Bønnehjul: En lignende praksis er bruken av bønnehjul. Det er beholdere som inneholder lapper med mantraer, og når hjulene snurrer blir bønnene bedt. De kommer i alt fra små, håndholdte versjoner til store, vinddrevne hjul.

Buddhistisk hverdagsreligion

Som vi ser så kommer buddhisme i svært mange kulturelle former, og med et mylder av lokale varianter. Du må alltid forvente at den religiøsiteten du møter på stedet vil skille seg fra den formen du leste om i læreboka. Dette vil i enda større grad gjelde for den folkereligiøse hverdagsreligionen du møter utenfor templene, klostrene og institusjonene, nede på grasrota og ute blant lekfolket.

Ofte kan man oppleve at ulike religiøse praksiser anvendes for ulike områder av livet. Buddhismen har et fokus på «å stige ut av» virkeligheten, og buddhistiske ritualer blir da gjerne viktigere som en forberedelse på det som kommer etter døden. Men folk trenger også noe som kan hjelpe med å håndtere livet i denne verden, med fødsler, livsoverganger, ekteskap, sykdom osv, og da kan andre religiøse praksiser oppleves som mer relevante og anvendelige. Særlig innen mahayana-buddhistisk tenkning kan dette fint eksistere side om side. Fra japansk kontekst er det et uttrykk om at «man født inn i shinto, gifter seg kristent, og dør som buddhist.» En lignende miks av tradisjoner vil være gjenkjennelig i Bhutan. Fra utsiden kan det framstå som «helgardering», men tanken er som sagt at det som funker, det funker. Det må absolutt også kunne sies som en forklaring på mangfoldet man finner innen tibetansk buddhisme.