Kompetansemål
- analysere og drøfte hvordan livssyn formidles i ulike kulturelle uttrykk
- reflektere over hvordan kristendommen har satt og setter sitt preg på kultur og tradisjon
«God’s Promise»
Sterkest inntrykk blant disse gjorde filmen The Miseducation of Cameron Post, som har Norgespremiere på fredag. Filmen bygger på romanen med samme navn av Emily M. Danforth, der handlingen er lagt til Montana, USA, i 1993. Verdenspremieren var på den prestisjetunge amerikanske filmfestivalen Sundance, der filmen vant juryens hovedpris.
Sjangermessig er dette en såkalt ‘coming of age’-film, om det å finne sin identitet i overgangsfasen i tenårene. Når så Filmwebs omtale av filmen begynner med å fortelle at tenåringsjenta Cameron Post blir tatt på fersken med en jente fra bibelgruppen når hun er på skoleavslutningsballet med typen sin, øyner vi noe av settingen så vel som av handlingen.
Vi befinner oss altså i et kristent miljø, som viser seg å være meget konservativt. Når Camerons forhold til venninnen oppdages, sendes hun umiddelbart til senteret «God’s Promise» for å gjennomgå terapi med tanke på seksuell reorientering.
Hoveddelen av handlingen er lagt til dette ‘gay conversion therapy’- senteret. Vi får et sterkt og utfordrende nærbilde både av de to terapeutene og av den kontroversielle terapien, men ikke minst av den problematiske teologien som ligger bak.
Samtidig møter vi en kraftfull og var skildring av den brokete gruppen tenåringer som er tvangssendt til «God’s Promise», ikke minst av spennvidden i deres følelser og reaksjoner og relasjonene dem imellom. Cameron er det naturlige midtpunktet, og en rekke filmkritikere har pekt på skuespilleren Chloë Grace Moretzs store innlevelse i rollefiguren Cameron.
Terapi og teologi
Hvordan skal vi så forholde oss til filmens tidstypiske budskap og appell? Her trengs utvilsomt både empati, selvkritikk, samfunnskritikk og en sunn bibelsk forankring.
Vi trenger empati i møte med filmens skildring av ungdommenes situasjon. De kjemper alle med utfordrende relasjoner til familie og venner. De er preget av rotløshet, leter etter sin identitet og søker bekreftelse både fra voksne og hverandre. Midt i alt dette er deres forhold til egen seksualitet både flytende og usikkert. Møter vi ikke her et klart speilbilde av situasjonen for mange unge i dag? I denne livsfasen trenger de unge trygge kristne medvandrere. Er vi der?
Vi trenger selvkritikk som «konservative kristne» i møte med filmens skildring av både terapi og teologi. Ikke fordi denne skildringen er særlig treffende for norske konservative miljøer, men fordi vi stadig må prøve våre holdninger. Er vår prinsipielle motstand mot likekjønnede relasjoner og ekteskap preget at av kjærlighet og respekt?
Samtidig trenger vi et samfunnskritisk perspektiv. Filmen gir et sterkt karikert og unyansert bilde av konservative kristne miljøer. De kirkelige representantene i filmen er preget av intoleranse og dømmesyke. Merkelappen «synd» brukes flittig, likeså et tydelig nei til livsutfoldelse. Selv om noen av disse skildringene har humoristiske trekk, skapes det et entydig negativt inntrykk av konservative kristne. Dermed bygger filmen dessverre opp om typiske stereotypier.
Flukt fra friheten
Sist, men ikke minst, utfordrer en film som denne oss på å ha en sunn bibelsk forankring både for vår teologi og våre holdninger. Vi trenger å formidle det bibelske budskapet om vår Gud-gitte seksualitet som en bedre fortelling enn alle de alternative fortellingene, for å knytte an til boktittelen A Better Story, av den engelske psykiateren Glynn Harrison.
Filmens sluttscene står i frihetens tegn. Her brukes det kjente filmmotivet ‘on the road’. Cameron og hennes to nærmeste venner har klart å flykte fra «God’s Promise», og nyter nå friheten på lasteplanet. Vi skjønner at de trengte å bli fri fra den åndelige hjernevasken på senteret. Men samtidig skjønner vi at dette frihetsidealet, som synes så attraktivt, i realiteten også er en flukt fra Bibelens livsidealer og verdier. Ja, en flukt fra den virkelige friheten. Og dette er dypt tragisk.
Av: Lars Dahle, daglig leder i Damaris Norge og førsteamenuensis på NLA Høgskolen Gimlekollen
Først publisert som Kulturnotat i avisen Dagen
