Bakgrunn

Serien har både blitt bejublet for å formidle en vanskelig tenåringstilværelse på en troverdig måte, og samtidig blitt heftig kritisert, blant annet for å forherlige selvmord. Gjennom tidvis sterke grafiske fremstillinger, skildres både mobbing, overgrep, gruppepress, rusbruk og vold fra tenåringenes perspektiv. Unge seere som tidvis kan oppleve at voksne bagatelliserer problemene deres, har gitt uttrykk for at 13 Reasons Why får frem alvoret i deres hverdagsutfordringer, og ikke undervurderer viktigheten av skolearenaen og sosiale mediers brutale makt. Likevel, til tross for at manusforfatterne har forklart at hensikten med serien er å formidle håp, og at selvmord aldri skulle være et alternativ, kan man undre seg over måten handlingen synes å drives frem med nettopp selvmordet som det ultimate klimaks.

Selvmord skulle aldri vært løsningen

Det er interessant å belyse dette spriket mellom seriens intensjoner og oppfattet budskap hos publikum. For det første går det frem at Hannah holder ungdommene rundt seg ansvarlig for selvmordet sitt, på hvert sitt vis. Slik fremstår kassettene til Hannah som hennes hevn fra graven, som om selvmordet er straff for det mobberne gjorde mot henne.

Som seer får man sympati med Hannah og hennes fortelling, og det oppleves viktig og riktig å ansvarliggjøre personene i Hannahs omgangskrets. I følge forskere, er det likevel ikke uten videre noen naturlig sammenheng mellom hevntanker og selvmord. En slik virkeliggjøring av hevnfantasier tilhører sjeldenhetene. Katrine Olsen Gillerdalen, mor til Odin, som tretten år gammel tok livet sitt i 2015, har reagert og mener at serien bommer med hevnmotivet: ”En ting er å holde voksne ansvarlige for det de burde ha gjort, men å legge skylden på barn blir helt feil”, sier hun til TV2.

For det andre fremstår Hannahs selvmord som et kalkulert og veloverveid valg. Vi følger en tilsynelatende populær jente, med humor, ben i nesa og flere venner. Men etter flere vonde opplevelser, når Hannah et punkt der hun mener at livet er uten verdi, at ingen bryr seg om henne, at alle andre vil få det bedre uten henne, og at det å ende livet er det eneste som gir mening. Ut fra handlingen er denne desperasjonen likevel litt vanskelig å forstå, og som seer sitter man igjen med en følelse av at dette er noe Hannah velger med fullt overlegg, aller mest for å straffe de hun opplever har sviktet henne. Faren med dette er at selvmord ikke fremstår som en desperat handling fra noen som ikke ser noe annet alternativ. Hannahs ”valg” oppleves nesten som noe nobelt, som en selvvalgt martyrdom.

Et tredje punkt omhandler smitteeffekt. Serien er enormt populær blant tweens og tenåringer. Flere, blant annet Trondheim kommune, har gått ut og advart mot seriens potensielle smitteeffekt. Selvmord fremstår nemlig, helt på tvers av det manusforfatterne sier er hensikten, som en mulig løsning på lidelse og smerte.

På dette avgjørende punktet mislykkes derfor serien ettertrykkelig. Den skal ha honnør for å sette vanskelige temaer på dagsorden. Men i motsetning til eksempelvis serien Skam, som gir seerne alternative løsninger, fremstilles dessverre selvmord som den eneste løsningen i 13 Reasons Why, eller 13 gode grunner. Til tross for smerte, ensomhet og desperasjon, bør ikke døden få det siste ord.

Selvmord skulle aldri være Løsningen.

Derfor er 13 Reasons Why mørk og dyster. Serien tilbyr ingen lykkelig slutt, ikke et håp om en fremtidig løsning, ingen Gud, tilgivelse eller evighet.

Serien utfordrer likevel, og den setter veldig viktige tema på dagsorden. Den utfordrer unge og voksne til å bry seg om hverandre, til å se hverandre forbi bildefiltre og redigerte fasader, og til å våge å spørre en ekstra gang om hvordan familie, venner og bekjente egentlig har det.

Artikkelen har også stått på trykk i spalten Kulturnotat i avisen Dagen