Spis, elsk, lev – «Jakten på selvet»

Kompetansemål

• analysere og drøfte hvordan livssyn formidles i ulike kulturelle uttrykk

Disse Spis Elsk Lev-frasene frister med berusende utsikter til frihet fra alle forpliktelser. Liz (Julia Roberts) bokstavelig talt flyr bort fra skilsmisseprosessen hun er midt i, en rotete relasjon og sin depresjon. Hun forlater livet i New York for et års jakt på fornøyelser i Roma, hengivenhet i Mumbai og en balanse mellom de to på Bali.

Bakgrunn

Basert på Elizabeth Gilberts utrolig suksessrike memoarer, har ikke Ryan Murphys (Nip/Tuck, Running With Scissors, Glee) adapsjon nytt de samme positive tilbakemeldingene som kildemateriellet gjorde. Roberts prestasjon er som vanlig sjarmerende, og de mange landskapene er nydelig fanget. Men uheldigvis går bredden og (langtrukken) lengde på bekostning av dybden. Kirk Honeycutt i Hollywood Reporter kalte filmen ”en tungt idealisert reise i selvoppdagelse med en nydelig dame, nydelige omgivelser og et rimelig grunt syn på østlig spiritualitet.”¹ Roger Ebert gikk lenger, og dømte den som ”skamløs ønskeoppfyllelse”², men David Fox tok enda et steg: ”Ved å oppfordre til selvopptatthet, leder Julia Roberts gastronomiske og filosofiske reise kvinner i en tvilsom retning.”³

Hva er det med Gilberts bok som har fanget oppmerksomheten til millioner av lesere? Hva fremmer egentlig filmen, og hva mangler den? Hvorfor har den gjort enkelte seere sinte?

Lykken i livet

På ett nivå er det ganske sannsynlig at erfaringene Liz gjør seg i filmen treffer noe kjent hos mange. I et intervju snakker Roberts om de ”universelle temaene” ”knust hjerte, skyld, forvirring, en følelse av å være på villspor og kun å ønske å fornye livet ditt på en eller annen måte”⁴. Liz ser plutselig på livet sitt og undrer seg; ”hva er poenget?” og ”er det verd det?” Hvem har ikke kjent seg urolig og rastløs en gang i livet? Vi lengter alle etter glede, fred og tilfredsstillelse, men historien til Liz skiller seg fra majoriteten ved at hun bestemmer seg for å løse sine problemer med en verdensturné. De fleste mangler finanser og frihet til å trå ut av livene sine for et år. Men selv om vi kunne, ville det være svaret?

Konseptet med å kutte alle bånd kun for å jakte på joie de vivre, lykken i livet, appellerer til et grunnleggende instinkt i oss. ”Det er mitt liv”, insisterer Liz. Er ikke dette mantraet i et postmoderne samfunn? Vi rasjonaliserer oss frem til at ”jeg selvsagt har rett til å bestemme hva jeg vil gjøre med mitt liv”. ”Hvorfor skulle ikke min høyeste prioritet være min lykke?” Hvor har denne filosofien ledet oss? Å leve bare for oss selv kan føre til en runddans der vi igjen befinner oss på et kjent sted: ”knust hjerte, skyld, forvirring, en følelse av å være på villspor og kun å ønske å fornye livet ditt på en eller annen måte”. En vei til lykke, som får en meget kort introduksjon i Spis Elsk Lev, er å søke andres lykke.

Søken etter mer

Både adapsjonen og Elizabeth Gilberts originale historie ender idyllisk. Dermed kan man si at å reise faktisk var svaret på alle problemene Liz hadde. Men en av gnistene som tente furoren mot filmen var Liz’ mangel på problemer. Hun hadde et plettfritt liv: et flott ekteskap, en suksessrik karriere, nydelig leilighet og gode venner (til forskjell fra mange av menneskene hun senere møter i India og Bali.) Problemene Liz har kommer fra Liz’ innside. Hun ser inn i seg selv og blir oppslukt av skyldfølelse og misfornøydhet. Uheldigvis, til tross for alle hennes krysskulturelle erfaringer, dekker ikke filmens Liz’ indre reise store områder. Der boken dykker ned i karakterens komplekse usikkerhet og anger, skummer filmen overflaten av hennes angst for relasjoner. Selvsagt ser alt ut til å falle på plass når hun møter Javier Bardems Filipe. Selv om de ytre omstendighetene har endret seg, har Liz’ indre problemer reist sammen med henne.

Drivkraften bak reisen i Gilberts memoarer er en jakt etter sannhet og guddommelighet. ”Du må noen ganger strekke deg ut av