Mesterregissøren Martin Scorsese, som selv er katolikk, har uttrykt at Silence er en dypt personlig film for ham. Filmen er basert på forfatteren Shûsaku Endôs bok med samme navn, og gir en troverdig skildring av tro, tvil, forfølgelse og lidelse. Mens kristne filmer ofte har en overtydelig agenda, er Silence mer opptatt av de vanskelige dilemmaene og paradoksene. Martyrdom blir problematisert, og ikke glorifisert. Vil Gud virkelig at mennesker skal lide for Hans navns skyld?Den japanske inkvisisjonen krever at mennesker skal tråkke på et fumi-e, altså et bilde av Jesus, for å ta avstand fra kristendommen. Filmens avgjørende øyeblikk skjer når Rodrigues selv må velge. Hvis han ikke forkaster troen, vil flere japanske kristne bli torturert sakte til døde. Gjennom hele filmen har Gud fremstått som taus, men nå hører Rodrigues Jesu stemme tale til ham gjennom bildet. «Tråkk på meg. Jeg bar korset for deres smerte. Tråkk.»Rodrigues tråkker på bildet og viser at han fornekter troen. Resten av livet lever han som en buddhist. Han får et nytt japansk navn, og hjelper den japanske inkvisisjonen med å hindre spredningen av kristendommen i landet. Den kristne troen bekjenner han aldri mer. Likevel antyder filmen at han var en kristen på slutten av livet – Rodrigues dør nemlig med et kors i hendene.Silence er en ekte og vakker film som presenterer flere utfordringer for kristne. Finnes det tilgivelse for den som har fornektet troen? På den ene side sier Jesus at «den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen». Men Bibelen viser sjelden eksempler på perfekte mennesker som aldri gjør feil. Til og med apostelen Peter vaklet i troen og fornektet Jesus. Guds nåde er grensesprengende. Den gjør det mulig for mennesker å leve i spennet mellom fullkomne idealer og den faktiske realiteten.Likevel er det forskjell på Peter og Rodrigues. I Bibelen fremstilles Peters fornektelse som et svik. I Silence er det tilsynelatende Jesus selv som ber Rodrigues fornekte. Hvis man skal ta Guds stemme i Silence på alvor, hva skal man da tenke om alle martyrer i historien som har gitt livet sitt? Hva skal man tenke om alle kristne som forfølges i dag? Kunne de like gjerne ha valgt annerledes?Har jeg rett til å la andre lide for min tro? Silence setter denne problemstillingen helt på spissen. Det er kanskje fjernt fra vår egen hverdag. Men hvis man ser misjon i et større bilde, er dette spørsmålet svært reelt. Når evangeliet forkynnes i land uten trosfrihet, innebærer det ofte en risiko for menneskers liv. Bør kristne holde troen privat i hjertet og spare verden for problemene som følger? Eller er budskapet om Jesus mer viktig enn alt annet?

Felles for martyrene vi ser i Silence er at de har et evighetsperspektiv. Bibelen lover ikke kristne et liv uten lidelse, men peker fram mot et håp som kan gi mening og motivasjon til å trofast utholde lidelse for Jesu navns skyld. Som Paulus skriver i Romerbrevet 8,18: «Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.»


Artikkelen ble først publisert på iTro.no, NLM Ungs nettmagasin for ungdom.

 

 

Print Friendly, PDF & Email