Faget skal hjelpe elevene til å se hvordan forståelse, analyse og vurdering alltid vil være påvirket av eget ståsted- Faget skal utfordre elevene til å søke sannhet og til å foreta valg i de grunnleggende livsspørsmålene
- Faget skal gi kompetanse i å analysere livssyn ut fra sentrale momenter i kristen tro
- Faget skal styrke elevenes evne til å vise respekt for mennesker uavhengig av livssyn
Av Leif Egil Reve og Stig Tore Aaberg
Læreplanen forutsetter at elevene skal kunne «drøfte ulike former for religions- og livssynskritikk», og slik kritikk kommer hovedsaklig i to former:
- Filosofisk kritikk som på ulike vis forsøker å avsløre selve religionen og religionens dogmer som usanne og ulogiske illusjoner. For eksempel David Humes argumenter mot muligheten for Guds eksistens, eller Ludwig Feuerbacks påstander om at Gud bare er en projisering av menneskets egne egenskaper.
- Moralsk kritikk som på ulike vis peker på usunne religiøse praksiser, eller uheldige konsekvenser for individ og samfunn. For eksempel religiøs tro som begrensende for kritisk tenkning, eller undertrykkende religiøse tradisjoner for grupper som kvinner eller seksuelle minoriteter.
Religionskritikk kan også gjøres fra ulike perspektiver. Utenfraperspektivet har oftere utgangspunkt i en filosofisk kritikk, og kanskje særlig ut fra epistemologi / erkjennelsesteori om hva man faktisk kan vite noe om. Innenfraperspektivet har oftere preg av en moralsk kritikk med mål om å finne fram til / tilbake til en mer autentisk, troverdig eller relevant etikk og praksis. Religionskritikk vil alltid være preget av eget ståsted, og i kritikken av andres posisjon vil det som regel ligge et element av forsvar for egen posisjon. Religionskritikk ut fra et kristent perspektiv vil derfor også fort få et preg av apologetikk for kristen tro.
I denne artikkelen skal vi gjøre en kritisk analyse av buddhismen ut fra et kristent perspektiv. Og her ligger en dobbelthet: På den ene siden er det få som har gjort mer presise observasjoner av menneskets betingelser og erfaringer, og «diagnoser» av årsakene til menneskets utfordringer enn Siddharta Gautama, og mye etikk og livsvisdom kan være forenlig med Jesu lære. På den andre siden er det fundamentale forskjeller i bl.a virkelighetsoppfatning, menneskesyn, og løsninger på menneskets utfordringer som bryter radikalt med kristen lære. Samtidig peker synliggjøringstillegget på noe av den grunnleggende fagligheten, selvrefleksjonen, og ydmyke holdningen man bør ha når man nærmer seg andre menneskers tro og overbevisning.
Sannhetskriterier
En kristen tilnærming til religionskritikk vil naturlig ta utgangspunkt i spørsmålet om sannhet: Er det et «troverdig ord»? Etter bibelsk forståelse så finnes det absolutt sannhet, og den er fra Gud. Og siden sannheten er fra Skaperen så kan bruddstykker av sannhet også finnes og erfares overalt i det skapte gjennom både sanser og fornuft. Men den dypeste sannheten om Gud, om menneskets tilstand, og om veien tilbake til Gud må åpenbares for oss. Og det skjer gjennom Jesus Kristus, han som åpenbarer seg som Veien, Sannheten og Livet.
I vestlig filosofi opererer man gjerne med tre sannhetskriterier, og her er en video med gjennomgang av disse ved Margunn Serigstad Dahle: Hva er sannhet? Kort oppsummert dreier det seg om:
Koherenskriteriet: Henger påstandene logisk sammen? Kan man f.eks påstå at «det finnes ikke absolutt sannhet», eller har man da nettopp hevdet en inkoherent «sannhet»?
Korrespondansekriteriet: Stemmer påstanden med virkeligheten, med empirisk prøving og menneskelig erfaring? Og er dette den beste mulige forklaringen?
Pragmatismekriteriet: Funker det? For alle, alltid, og alle steder? Hvilke konsekvenser får det, og løser det problemer, eller skaper det nye? Og er det en etisk forsvarlig løsning? Og grunnleggende: Hva gjør det med oss som mennesker og fellesskap?
Buddhismen og religionskritikk
Et sentralt poeng når vi skal se på religionskritikk i forhold til buddhismen er at vi svært sjelden ser buddhister bedrive religionskritikk, noe som ligger i selve buddhismens natur. Det er ikke det at buddhismen ikke er sannhetsrettet, fordi det kan man fint si at den er. Opplysning handler jo nettopp om de fire edle sannhetene, og «å se virkeligheten som den er». Buddhismen som tankesystem legger derimot i liten grad til rette for å drive religionskritikk. Det er flere grunner til det, og vi vil særlig trekke fram fire forskjellige, men relaterte årsaker:
1) Karma
En av grunnene til den lite aktive religionskritikken er fordi religionskritikk underforstått vil være å blande seg inn i andres liv, hvilket harmonerer dårlig med en buddhistisk tankegang. Det er fordi konseptet karma virker på et slikt lovmessig vis at man ikke aktivt bør blande seg inn i andres liv, verken positivt eller negativt. Karma gjør at mennesker får det de har fortjent ut fra dette livet eller tidligere liv, og de vil få se konsekvensene i dette livet eller senere liv. Tanken om karma bidrar dermed til at man i liten grad oppmuntres til å gripe inn i andres liv, men oppfordres til å jobbe med sitt eget liv. Den samme tankegangen ligger også bak at buddhismen vil være tilbakeholden med å drive aktiv, utadrettet misjonsvirksomhet.
2) Begjær
Den andre grunnen er at et buddhistisk tankesett legger til grunn at man ikke skal være styrt eller drevet av begjær, men aktivt jobbe med den åttedelte vei for å slukke begjæret. Dette bunner også i de fire edle sannheter, og får helt reelle konsekvenser for hvordan man forholder seg til andre, både praktisk og intellektuelt. Religionskritikk tenkes å være motivert av nettopp et begjær (evt hat?) om å endre andres oppfatning, noe som vil være en negativ innblanding, ifølge buddhismen.
3) Enhetstanken
Den tredje grunnen til at buddhismen i liten grad driver religionskritikk er den grunnleggende enhetstanken. Hvis alt er ett, og alle religioner til syvende og sist leder til det samme målet, så er det ingen grunn til å aktivt gripe inn i hvor andre eventuelt er på sin vei mot nirvana. Med et reinkarnasjonsperspektiv så vil man uansett ikke kunne «forsere» denne prosessen mer enn det karma tillater, og alle må vandre sin egen vei i sitt eget «tempo». I et opplysningsperspektiv så vil man heller ikke kunne tvinge på noen mer innsikt enn det sinnet eventuelt er forberedt på og mottakelig for.
4) Alle religioner leder til det samme
Den fjerde grunnen følger i det samme sporet med tanken om at alle religioner dypest sett er én og samme religion, bare ut fra forskjellige perspektiver. Til syvende og sist vil alle religioner ende opp i den store enheten, eller det store intet. Dette er en sannhetspåstand som står i kontrast til en klassisk kristen tanke om at Jesus alene er veien til frelse. Mange vil kunne tenke at buddhismen her står for en inkluderende tankegang, men strengt tatt er den «ekskluderende» på samme vis som kristendommen hevder å være den ene rette sannhet, nettopp fordi påstandene står i gjensidig utelukkende kontrast til hverandre.
Filosofisk kritikk: Buddhismen som filosofisk system
De fire momentene ovenfor sier noe om hvorfor buddhismen selv i liten grad praktiserer religionskritikk. I det påfølgende skal vi ta for oss noen filosofiske og moralske aspekter ved buddhismen som skiller seg fra, og vil være problematiske ut fra en kristen virkelighetsforståelse.
Ellis Potter, en tidligere buddhistmunk, nå kristen pastor, sier at det i praksis kun finnes to livssyn som kan fungerer som helhetlige, konsekvente filosofiske systemer. Det ene er zen-buddhismen, og det andre er trinitarisk kristendom. Han hevder at som filosofiske systemer vil man, når man har tenkt alle deres tankene til sin fulle ende, ikke finne noen logiske inkonsekvenser i disse to livssynene. Potter vil si at dersom ikke kristendommen er sann, så er buddhismen sann, og filosofisk sett er det de to alternativene som reelt sett finnes. Alle andre livssyn vil være inkonsistente variasjoner over disse.
Dette beskriver Ellis Potter godt i boka, Tre teorier om alt. Den tredje teorien han trekker fram er dualismen, som han mener ikke er en god helhetsteori, og han dedikerer bare 5 sider til den. Her avhenger det nok mye av hvordan man tenker om dualisme: Om man tenker et skarpt, motsetningsfylt skille mellom det materielle og ideelle, som f.eks i gnostisk tenkning, så er nok det en mer problematisk teori. Tenker man derimot på det materielle og ideelle / åndelige mer som to likeverdige aspekter ved en uadskillelig helhet så blir det mer forenlig med slik man gjerne tenker innen klassisk kristendom. Dette er uansett en interessant bok for den som ønsker å gå dypere i spørsmålene, men her trekke vi fram noen av elementene Potter nevner i forbindelse med de to første teoriene.
Man ser at Zen-buddhismen, med sitt fokus på ingenting (nothingness), lettere kan gjøres til et helhetlig syn på hele tilværelsen. Potter trekker fram at synet på alle tings egentlige enhet, de fire sannheter knyttet til utilfredshet og begjær, maya som vår illusjon om virkeligheten, samsara og reinkarnasjonens evige hjul, karmas lov, sinnets renselse gjennom meditasjon, språkets grunnleggende meningsløshet, og nirvanas tomhet, alle passer sammen i et helhetlig, konsekvent livssyn. Alle delene spiller på hverandre, og når man er fullstendig konsekvent, vil man i buddhismen heller ikke kunne skille disse delene fra hverandre. I sum gir dette et perspektiv på hele tilværelsen som er konsekvent med seg selv, og som slik oppfyller koherenskriteriet om indre logisk sammenheng.
Potter argumenterer for at trinitarisk kristendom vil danne en tilsvarende logisk koherens, der alle ting kan stilles opp og forklares ut fra opphav i og opprettholdelse ved en evig, allmektig, god skapergud, der ondskapen har rot i menneskers opprør mot denne skaperordningen, og der den treenige Gud selv er den eneste som kan besørge og fullende frelsen for alle mennesker.
Det går også an å gjøre en korrespondanse-vurdering av disse to livssynet opp mot virkeligheten slik vi best erfarer og forstår den. I hvor stor grad passer livssynet, i sin beste og mest konsekvente versjon, opp mot virkeligheten slik vi anser den for å være?
En måte å gjøre det på er å måle dem opp mot de klassiske argumentene for kristen tro, som for eksempel et av de kosmologiske argumentene, kalaam-argumentet:
- Alt som begynner å eksistere, har en årsak utenfor seg selv
- Universet begynte å eksistere
- Derfor: Universet har en årsak utenfor seg selv
- (og denne årsaken må være Gud)
Hvis dette argumentet er holdbart så strider det imot flere av sannhetspåstandene i buddhismen. For det første påstanden om at alle ting alltid har vært, og ikke har noen begynnelse, men bare går til grunne og gjenoppstår i uendelige sykluser. Det kosmologiske argumentet forutsetter derimot en begynnelse, som også samsvarer med vår beste vitenskapelige kunnskap på området. Dernest kolliderer argumentet med buddhismens påstand om at universet ikke har noen årsak utenfor seg selv, men at disse syklusene driver seg selv. Menneskelig og vitenskapelig erfaring av virkeligheten viser derimot at alle ting har en årsak, og at denne årsaken må komme utenfra tingen selv, og fra noe grunnleggende ikke-enhetlig. Karmas lov om årsak og virkning kan selvsagt tenkes som denne årsaken, men hvor kommer i tilfelle denne lovmessigheten fra? Og dersom alt egentlig er tomt og forgjengelig, hvordan skal karmas lov kunne opprettholdes og videreføres gjennom syklusene? Og om alt er tomhet og intethet; hvorfor skal vi da bære konsekvensene av handlingene våre fra liv til liv? Så dersom kaalam-argumentet er gyldig så har man to pekere på at når det buddhistiske livssynet er helt koherent så korresponderer det ikke overens med virkeligheten slik vi kjenner og erfarer den.
Sånn som dette kan man gjøre med alle de klassiske argumentene for at den kristne troen er sann. Det gjelder både fininnstillingsargumentet, det moralske argumentet, det ontologiske argumentet, det epistemologiske argumentet, argumentet fra begjær, argumentet fra skjønnhet, argumentet fra mirakler, argumenter for evangelienes troverdighet, og argumenter for Jesu oppstandelse osv. Nedenfor gis noen tips til hvor du kan lese mer om disse. [1]
Moralsk kritikk: Buddhismens praktiske konsekvenser
Dersom vi stiller livssynene overfor moralsk religionskritikk så gjør Potter videre et poeng av at zen-buddhismens koherens også utfordrer pragmatismekriteriet om hva som praktisk fungerer. Ved å ta den fulle konsekvens av livssynet så ser man at det kan bli utfordrende å sammenholde med livet i virkelighetens verden. Buddhismen kan som vi har vært inne på ved flere anledninger fort ende med å bli svært passiv overfor sine omgivelser, og på mange måter kan man si at den tenderer til å bli anti-virkelig. I en konsekvent versjon som tar utgangspunkt i at virkeligheten faktisk er tom er det f.eks ingen grunnleggende normer for rett og galt, som videre betyr at alle «burde» bare handler om konsekvenser på opplysningsplanet når man innser at alt er tomhet, og ikke er reelle moralske konsekvenser ved virkeligheten. Alle begjær er noe man burde legge fra seg. All lidelse er noe man burde ignorere. Alt språk deler opp noe som ikke burde deles opp osv.
At hele virkeligheten grunnleggende sett er tomhet og enhet får en rekke konsekvenser som kan gi en passiviserende virkning i det praktiske liv. Det betyr ikke at buddhister trenger å være passive, men det vil i så fall være på tross av livssynet, og i muindre grad som motivert og begrunnet i livssynet. Dette hevder Potter står i kontrast til den trinitariske virkelighetsforståelsen, som er en full virkelighet. En virkelighet hvor vi kan bekrefte våre lengsler og begjær, bekrefte det gode, erkjenne og bekjenne det onde, bekrefte språket, bekrefte forskjelligheten og mangfoldet vi opplever i det daglige osv. Der buddhismen i praksis benekter eller trekker seg tilbake fra den virkeligheten vi lever i, stadfester det trinitariske livssynet virkeligheten vi lever i som en fullverdig og meningsfull virkelighet som mennesker er skapt til og kalt til å engasjere seg i.
Denne kritikken av buddhismen hviler på en moralsk-praktisk argumentasjon om at livssynet fungerer dårlig i det daglige liv, selv om det kan være helt konsekvent med seg selv. Og siden disse to livssynene ifølge Potter er konsekvente med seg selv så er det grunn til å foretrekke det livssynet som bekrefter den virkeligheten vi synes å oppleve framfor den som ser ut til å fornekte at det vi opplever som virkelig, faktisk ér det.
Buddhisme vs kristent trosforsvar
Som vi har sett; ved å gjøre denne typen analyse og vurderinger som vi har gjort her så kommer forskjellene tydeligere fram. Buddhismen vil nok ikke være med på at den er virkelighetsbenektende. Det er likevel grunnlag for å si at den i større grad lærer adskillelse og tilbaketrekning fra den virkeligheten vi erfarer og opplever med sansene. Kristen tradisjon og historie er ikke fritatt for lignende kritikk, men samtidig er det læremessig grunnlag for å si at kristen tro i større grad er bekreftende overfor den virkeligheten vi erfarer. Tilsvarende analyser kan gjøres av alle typer livssyn opp mot alle typer innvendinger mot den kristne tro, som for eksempel den klassiske innvending om det ondes problem. Buddhismens svar er at det ondes problem ikke egentlig er et problem, fordi godt og ondt i utgangspunktet ikke eksisterer pga. at alt er ett, alt er tomhet, alt er maya. Det er mange utfordrende aspekter ved den kristen tro som også gjør det vanskelig å svare fullstendig tilfredsstillende på spørsmålet, men i det aller minste så bekrefter den kristne tro at det er et problem, den identifiserer en årsak til problemet, og den peker på en som er i stand til å gjøre noe med det.
[1] Her er det sånn at ethvert argument for teisme eller kristendommens sannhet, vil være argumenter imot buddhisme. Mange eksempler på slike argumenter kan finnes på snakkomtro.no, i bøker som Grill en kristen, 17 grunner til å være kristen, eller mer akademisk verker som Eksisterer Gud?, Two dozen (or so) Arguments for God, 50 Evidence for God og lignende.
