Carol Gilligan og oppgjør med opplysningsetikken
Av Stig Tore Aaberg
Fra Opplysningstiden har det vært en tendens i etikken bort fra den klassiske aristoteliske dydsetikken, der det grunnleggende handler om å være et godt menneske med karakter og integritet, og i retning pliktetikk eller konsekvensetikk, der fellesnevneren for begge handler om å formulere allmenne prinsipper for handling som kan anvendes i ulike situasjoner. Men kan etikk formuleres til noen universelle prinsipper, eller reduseres til vurdering av konsekvenser? Kan en handling løsrives fra den som handler? Hva skal være etikkens egentlige mål? Og i hvilken grad er etiske vurderinger betinget av kjønn?
I denne artikkelen skal vi se nærmere på omsorgsetikken (Ethics of Care), og særlig slik den er utformet av den amerikanske psykologen, etikeren, og feministen Carol Gilligan. De etiske teoriene hennes ble særlig utviklet under studietiden ved Harvard på 70-tallet, og i direkte opposisjon til foreleseren hennes, Lawrence Kohlberg. Vi skal her se nærmere på grunnelementene i omsorgsetikken, på hva det vil si å faktisk vise omsorg, og hvordan den står i forhold til sentrale elementer i kristen etikk.
Etikk og kjønn?
Professor Lawrence Kohlberg var en av samtidens mest innflytelsesrike autoriteter innen psykologi og etikk, og særlig kjent for sine målinger av moralsk utvikling hos barn. Teoriene hans baserer seg bl.a på forsøk der barn ble presentert for moralske dilemmaer, og deretter bedt om å forklare det moralske resonnementet for sitt valg, som igjen gir en score på en «moralsk modenhetsskala» fra 1-6. En score på 1-2 betegner et pre-konvensjonelt nivå, som i utgangspunktet handler om vurderinger ut fra belønning eller straff. En score på 3-4 tilsvarer et konvensjonelt nivå der vurderingene handler om å følge regler og ta hensyn til andres synspunkter. Score 5-6 blir beskrevet som et post-konvensjonelt nivå der det handler om vurdering av mer samfunnsmessige konsekvenser og overordnede prinsipper som f.eks rettferdighet og likebehandling. Kohlberg erkjente at de færreste voksne kommer til det post-konvensjonelle stadiet, og observerte samtidig at færre jenter enn gutter nådde dette høyeste høyeste nivået. Jenter og kvinner stoppet i større grad på det konvensjonelle nivået. Men hva skal i så fall konklusjonen på det bli? At jenter har en langsommere moralsk utvikling? Og at kvinner har et lavere tak for moralsk vurderingsevne?
Det var disse konklusjonene Carol Gilligan ikke kunne akseptere; at jenter av en eller annen grunn utvikler moralsk vurderingsevne langsommere enn gutter. Hun gjorde de samme observasjonene som Koklberg: Jenter velger ikke nødvendigvis andre etiske handlinger enn gutter, men jenter tenderer til å gjøre andre vurderinger og velge andre begrunnelser for sine handlinger enn gutter.
Et typisk situasjon som ble brukt i Kohlberg sine forsøk var Heinz’ dilemma, om Heinz som har en dødssyk kone, men ikke har råd til medisinen som kan gjøre henne frisk. Er det da etisk forsvarlig om Heinz stjeler medisinen for å redde livet til kona? Når Gilligan ser nærmere på dataene samlet inn fra intervjuene i studiene så får hun bekreftet denne kjønnsmessige forskjellen i etiske vurderinger:
- Guttene bruker i større grad en deduktiv moralsk logikk der verdier blir målt mot hverandre, som f.eks liv vs eiendom, der det blir gjort juridiske avveininger, og foretatt vurderinger av overordnede konsekvenser for liv, helse, og samfunn. Begrunnelsene bærer i større grad preg av moralsk kalkulasjon og «matematiske konsekvensutredninger» på vegne av både kone, apoteker og samfunnet. Gutter er også oftere sikre i sin konklusjon, og at den må være den mest fornuftige og riktige løsningen.
- Jentene begrunner i mindre grad sine valg i prinsipper og «objektive» vurderinger ut fra overordnede perspektiv, men søker i større grad etter løsninger gjennom kommunikasjon og dialog som involverer alle partene i saken, både kona, apotekeren og fellesskapet. Jentene ser i mindre grad på situasjonen som et problem som bare kan løses gjennom ett rett svar, men ser den mer som en «fortelling» der det handler om å ivareta gode relasjoner til sine medmennesker over tid, også etter at dilemmaet er «løst». Jentene er også mindre skråsikre i sine antakelser, og mer pragmatiske i i forhold til mulige løsninger.
Tendensen er ikke entydig, men Gilligan bekrefter det som ser ut for å være kjønnsmessige forskjeller i hvordan man tilnærmer seg etiske spørsmål. Det kan selvsagt reise spørsmålet om hvilke av disse tilnærmingene som er best og riktigst, men det er ikke Gilligans hensikt. Det hun derimot viser i sin bok «In a Different Voice» er at gjennom den akademinske historien så har de kvinnelige stemmene og de kvinnelige perspektivene vært mangelfulle, ofte helt fraværende, eller sterkt nedvurdert. Akademikere har stort sett vært menn som har sett ting fra menns perspektiv. Selv i testene til Kohlberg var flertallet av informantene gutter, testene var utviklet av menn, og ble tolket av menn opplært i en tradisjon definert av menn. Et annet eksempel er Sigmund Freud som mer eller mindre avfeier store deler av kvinnelig psykologi som et mysterium, og refererer til det som et «mørkt kontinent». Han beskriver kvinners moralske utviklingsnivå som annerledes enn hos menn, og hevder bl.a at kvinner har mindre rettferdighetssans enn menn, og oftere blir påvirket av følelsene i sine vurdereinger.
Spørsmålet som Gilligan derimot stiller er: Hvem har bestemt at menns perspektiv er bedre eller rettere enn kvinners? Og hvem har bestemt at matematisk rettferdighet er bedre enn ivaretakelse av relasjoner? Kvinner tenderer til å gjøre andre typer kalkulasjon i sine vurderinger. Det mannlige rettferdighetsperspektivet er i større grad villig til å akseptere at noen i en situasjon kommer til å bli tapende. Det blir mer et spørsmål om hva som er den mest rasjonelle og rettferdige måten å fordele ulemper på. Det kvinnelige perspektivet derimot aksepterer at det kanskje ikke finnes noe matematisk kvantifiserbart perfekt moralsk svar, men prøver i større grad å navigere i situasjonen, konteksten, og mellom relasjonene, og komme til løsninger der ingen trenger å lide uforholdsmessig ulempe.
Man kan diskutere årsakene til menn og kvinners ulike tilnærming til moralske utfordringer, som biologi eller oppdragelse. Det er derimot ikke så interessant for Gilligan, for historisk har uansett menn og kvinner beveget seg i litt ulike sosiale sfærer. Den deduktive tilnærmingen gir kanskje logisk mening i mennenes tradisjonelle systemverden av politikk og business. I kvinners tradisjonelle omsorgsfunksjoner gir dette derimot lite mening, der utfordringer har måtte løses mer i mellommenneskelige forhold. Så spørsmålet som Gilligan stiller er: Hva ville skje med samfunnet dersom vi i stedet for å sentrere vår moral rundt hensyn til rettferdighet heller bygger etikken rundt omsorg som et moralsk imperativ?
Et viktig poeng for Gilligan er uansett at ved en slik skalering av logisk, moralsk utvikling som Kohlberg gjorde vil jenter alltid risikere å score lavere enn guttene. Men dette endimensjonale synet på moralsk utvikling er feil, ifølge Carol Gilligan. Kvinner sin respons på disse spørsmålene er ikke uttrykk for en mangel på moralsk utvikling, men viser bare at de ser moralske dilemmaer fra andre perspektiver, og med andre sluttmål. Og det leder oss til kanskje det viktigste og mest interessante spørsmålet: Hva er etikkens egentlige mål? Å utmåle størst mulig grad av rettferdighet? Eller søke i størst mulig grad å ivareta relasjoner og fellesskap?
Hva er omsorgsetikk?
Carol Gilligan beskriver omsorgsetikk til å bygge på to overordnede hensyn, og at det er en etikk forankret i:
1) at alle har en stemme, og
2) ivaretakelse av relasjoner
Det første definerer en metode, og det andre definerer et mål. Kommunikasjon, empatisk lytting og dialog som metode er slik en forutsetning for å oppnå formålet om en etisk handling. Dette er et perspektiv som også åpner opp for følelsenes plass i etikken. Følelser kan selvsagt forkludre mange ting, men det er faktisk også slik at visse følelser skal dyrkes og praktiseres: som empati, oppmerksomhet og lydhørhet. Selv sinne er noen ganger en nyttig indikator når vi skal vurderer situasjoner som krever en moralsk beslutning. Det handler om å ta på alvor at vi er hele mennesker med våre følelser og vår partiskhet, som lever i gjensidig avhengighet til andre, og at vi ikke bare er dehumaniserte, nøytrale, rasjonelle, moralske roboter. Gilligans større prosjekt er slik sett å ta menneskeligheten tilbake i etikken.
Gilligans tilnærming utløste selvsagt en diskusjon om hvor «kvinnelig» omsorgsetikken egentlig er. Noen feministiske filosofer omfavner omsorgsetikken som et unikt feministisk perspektiv på moral, mens andre ser på omsorgsetikk som en tilnærming som forsterker kjønnsstereotypier. Noen reduserer den til en etikk for den private sfære i hjemmet, mens andre anser omsorg som en del av dydsetikken, på samme måte som f.eks tolmodighet er en dyd. Gilligans poeng er derimot ikke å skape en særegen feministisk etikk. Hun tillegger kjønnsforskjellene i perspektiv primært til forskjeller i sosial erfaring, og hevder at begge kjønn uansett vil dra nytte av å se verden gjennom omsorgslinsen, både i det private og det offentlige rom. På et samfunnsnivå kan et slikt perspektiv gi radikale virkninger, og korrigere opplysningsetikken tilbake til humanitetnivået. Men hvordan kan en etikk sentrert rundt omsorg se ut?
Filosofen Virginia Held beskriver forskjellene mellom de etiske modellene på denne måten:
«Rettferdighetsetikk fokuserer på spørsmål om rettferdighet, likestilling, individuelle rettigheter, abstrakte prinsipper, og konsekvent anvendelse av disse. Omsorgsetikk fokuserer på oppmerksomhet, tillit, lydhørhet overfor behov, narrative nyanser, og dyrking av relasjoner».
Nå er det absolutt tilfelle at vi trenger begge disse tilnærmingene som hjelpemiddel i vår etiske verktøykasse for å ha en balansert måte å se moral på. Samtidig flytter omsorgsetikken fokuset fra prinsipper til relasjoner, fra kalkulerende rasjonalitet til innlevende emosjonalitet, fra individuell autonomi til kollektiv dialog og sameksistens.
Virginia Held hevder at det er denne tekniske formen for moral som skaper illusjonen om at vi tar moralske beslutninger som om vi er «ubeslektede og uavhengige individer som antar at vi er like», og at jo mer abstrakt et resonnement om et moralsk problem er, jo bedre, for å unngå partiskhet og vilkårlighet. Etikk basert på en slik liberal individualisme er det Gilligan vil kalle en vrangforestilling. Det grunnleggende problemet for moderne moral er altså at den har blitt teoretisert og abstrahert bort fra sitt naturlige miljø. Et eksempel som illustrerer utfordringen kan være det klassiske vogn-problemet til Immanuel Kant: 
En vogn er løpsk på skinnene og på vei til å drepe fem personer som står i skinnegangen, så sant man ikke foretar seg noe. Man kan dra i en spake og pense vognen inn på et sidespor, men vil da drepe èn annen person. Spørsmålet er: Hva bør man gjøre?
Opplysningsetikken har forholdt seg til at vi er rasjonelle individer som er i stand til å ta fullstendig uavhengige valg, og forutsatt at det er mulig å gi ett, korrekt svar på dilemmaer av denne typen. Virkeligheten «på bakken» er derimot at våre etiske valg ikke gjøres i tomme rom overfor ansiktsløse personer. Det vil alltid være skiftende kontekster i forhold til involverte parter, som alder, kjønn, posisjon, status, ansvar og «fortjeneste», og skiftende biologiske og emosjonelle relasjoner som barn, foreldre, partnere, slekt, venner, naboer, sambygdinger, fremmede, flykninger, fiender, foreldreløse, enker osv. Er det overhodet mulig å forholde seg nøytral og prinsipiell i alle disse ulike situasjonene? Og er det overhodet et ideal? Burde det ideelt sett være slik at vi var beredt på å ofre ektefellen vår for å redde to naboer, eller eget barn for å redde to fremmede barn? Hvilke konsekvenser vil en slik holdning eventuelt ha på et fortrolig og intimt psykologisk og relasjonelt plan?
Poenget er at når hypotetiske tankeeksperiment møter faktiske utfordringer i det virkelige liv så er moralske prinsipper mye vanskeligere å komme frem til. Man vil begynne å tvile på seg selv og sin egen dømmekraft, og man vil uansett valg lure på om man er en moralsk dårlig person. Trøsten er at disse moralsk autonome personene fra dilemmaene ikke finnes, og at slike sterile dilemmaer i bunn og grunn er ren fantasi. Vi er alle født inn i et intrikat nett av gjensidige relasjoner rundt oss, og som tilsammen gjør vår eksistens mulig. Familie, venner, kolleger, samfunn, alle som opprettholder samfunnet… Virginia Held sier den eneste grunnen til at noen muligens kan tro at de faktisk er uavhengige, er nettopp på grunn av dette nettverket av mennesker som tar vare på de tingene man tar for gitt, og som «tillater» oss å fortsette i denne vrangforestillingen.
Hvordan vise omsorg?
Et sted å starte er å definere hva omsorg faktisk er. En definisjon på et allmennt plan fra filosofene Joan Tronto og Berenice Fisher beskriver omsorg på følgende måte:
«En aktivitet som inkluderer alt vi gjør for å skape, opprettholde, og reparere vår verden slik at vi kan leve i den så godt som mulig. Det omfatter oss selv, vårt sinn og våre kropper, våre relasjoner, og våre omgivelser».
Omsorgsetikken ønsker også å gjenreise en etikk basert på handling, og ikke bare sirkle rundt teoretiske prinsipper. Men hvilke egenskaper og ferdigheter kreves for å kunne utøve virkelig omsorg i praksis? Tronto og Fisher formulerer fem sentrale elementer, eller dyder om du vil, som kreves, for å kunne vise omsorg. Her er det viktig å minne om at omsorg i denne sammenhengen ikke bare er en dyd eller følelse, men anses som et moralsk imperativ. Disse fem dydene er:
- Oppmerksomhet (attentiveness): For å kunne ta vare på noens behov må man vite at de har et behov, og det fordrer at man vier oppmerksomhet til menneskene og verden rundt seg. Det betyr ikke at man ikke kan ha personlige mål, men om disse kommer på bekostning av at man ignorerer omgivelsene vil det gi destruktive utslag. Som Tronto sier; et omsorgsperspektiv krever at handlingene våre svarer på behovene til andre mennsker.
- Ansvar (responsibility). Når man har blitt oppmerksomme på andre menneskers behov så forutsetter omsorgsetikken at man har en følelse av ansvar for å gjøre noe med det. Dette kan virke som en selvfølge, men her markeres det et skille mellom moralske handlinger motivert ut av en følelse av ansvar, og handlinger motivert ut av en følelse av forpliktelse. Forskjellen her er at forpliktelse er noe vi gjør ut fra omgivelsenes forventninger, mens ansvarsfølelse gjerne strekker seg utover det man kan forvente. Det vil si å handle ut fra erkjennelsen av gjensidig medmenneskelighet, og ikke bare ut fra sosiale konvensjoner.
Kompetanse (competence): De foregående dydene forbindes naturlig med omsorg, men ikke alle er like bevisst på viktigheten av kompetanse for å kunne gi god og relevant omsorg. Det hjelper lite å ha identifisert et behov, og tatt på seg ansvaret for å hjelpe, men ikke ha forutsetningen for å kunne hjelpe, som f.eks å kunne gi adekvat helsehjelp. Inkompetanse vil i mange tilfeller være direkte skadelig for de involverte partene, og dette punktet viser tydelig at omsorg handler om mye mer enn bare varme følelser og gode intensjoner. Sluttresultatet har faktisk betydning for om en handling kan defineres som omsorgsfull.- Lydhørhet (responsiveness): Den fjerde dyden er bevissthet om å respondere på mottakerens faktiske behov, og lydhørhet til mottakerens opplevelsen av den omsorgen som blir gitt. Et stikkord er empati, som handler om å se, lytte, være i dialog, leve seg inn i, og forstå fra den andres ståsted. I alle omsorgssituasjoner er det i følge Tronto implisitt en ubalanse av sårbarhet og ulikhet. Noen gir omsorg, og noen mottar omsorg, hvilket umiddelbart skaper en asymmetri i makt. Til større asymmetri i relasjonen, og til større kompetansen er hos den som gir omsorg, til større er også sjansen for at man bare antar hva som trengs, og ikke egentlig lytter til det som er det reelle behovet. I verste fall kan dette forsterke den trengendes opplevelse av å ikke bli tatt på alvor, og føre til både intenderte og uintenderte misbruk og overgrep.
- Mangfold (plurality): Den siste dyden som må utvikles dersom man ønsker å utvikle seg som omsorgsperson er forståelse og respekt for mangfold. Ingen personer er like, ingen situasjoner er like, ingen behov eller opplevelser er like. Det krever mye av vår evne til å kommunisere med andre mennesker, også med de vi kan være fundamentalt uenige med. Dette handler om grunnleggende respekt for menneskeverd, og for hverandre som likeverdige medmennesker med rett til å formulere våre egne opplevelser og behov.
Det er disse fem dydene omsorgsetikken ønsker skal anvendes både i private omsorgssituasjoner og i det offentlige rom, inkludert i internasjonal storpolitikk. Våre vestlige samfunn har i stor grad mistet fokuset på omsorg som overordnet rettesnor for etikk og politikk. Snittlønnen for typiske omsorgsarbeidere forteller f.eks mye om hvordan vi verdsetter omsorgsperspektivet i vår del av verden. Bistand er et annet typisk eksempel der ressurssterke land i Vesten for lett og for arrogant antar hva andre samfunn trenger og ønsker, enten det er teknologi, demokrati, økonomi eller forbruksvarer. Hva kunne skjedd i samfunnet dersom man snudde fokus og prioriteringer, og begynte å anvende disse fem dydene som styrende prinsipp for alle tiltak som skal iverksettes? I vår tid med økte forskjeller, politikerforakt, forvitrende tillit til systemet, mistillit mellom grupper, til media osv; hva kunne skjedd om man satte seg sammen og virkelig lyttet til hverandres opplevelser og behov?
Omsorgsetikk vs kristen etikk
Hvordan står så omsorgsetikken til prinsippene i kristen etikk? Man finner eksempler i Bibelen på både pliktetikk (du skal…), konsekvens-etikk (lov til alt, men ikke alt gagner…) og holdningsetikk (men ikke har kjærlighet…). Tradisjonelt har kristen etikk likevel definitivt funnet seg mest hjemme i dydsetikken, og i møtepunktet mellom sannhet, visdom og kjærlighet. Man skal være ordets gjørere, og samtidig elske både Gud, nesten, og seg selv med alt man er, eier, og har av fysiske og mentale ressurser. Person og handling henger sammen. Gjerningene avslører oss; vi er det vi gjør. Gode trær gir god frukt, dårlige trær gir dårlig frukt osv.
Helt grunnleggende i kristen etikk ligger at jeg faktisk er min brors vokter. Vi har ansvar for hverandre, og vi kan ikke vri oss unna med å bare spørre; «hvem er min neste?». Alle mennesker er min neste, og Bibelen er full av formaninger om å vise omsorg for hverandre, både familie, venner og fiender.
Ser man videre på Jesus som forbilde så understreker han sterkt at loven er til for menneskene, og ikke menneskene for loven (f.eks. helbredelse på sabbaten). Det er ikke tilstrekkelig å bare følge et bud, en regel, et prinsipp, eller bare løse et moralsk dilemma. Det menneskelige behovet kommer alltid først.
Den Gyldne Regel er også en god rettesnor for kristen etikk: «Det du vil at andre skal gjøre mot deg skal du også gjøre mot dem». Om dette prinsippet skal kunne etterleves så forutsetter den kommunikasjon, dialog, lytting, empati, og vilje til å finne pragmatiske løsninger til beste for alle parter, og dermed er man midt i kjernen av Gilligans omsorgsetikk.
Omsorgsetikken passer også godt inn i forhold til mange av perspektivene i Synliggjøringstillegget. Her skal elevene blant annet utfordres til å vurdere hvordan verdier som respekt for menneskeverdet, naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet blir fremmet innen ulike syn. Man skal også reflektere over hvordan vurderinger alltid vil være påvirket av eget ståsted, og hvordan tro og overbevisning påvirker hverdagslivet. Etiske vurderinger ut fra hensyn til prinsipper kontra hensyn til relasjoner illustrerer slike ulike påvirkninger på en relevant måte. Faget skal også styrke elevenes evne til å vise respekt for mangfold og mennesker uavhengig av verdier og livssyn, hvilket ligger som en gjennomgående holdning i alle omsorgsetikkens fem dyder.
Derfor, når man ser kristen etikk i sammenheng med omsorgsetikkens to overordnede hensyn; 1) at alle har en stemme, og 2) ivaretakelse av relasjoner, så finner man at det er mange felles kontaktflater mellom disse to perspektivene. Omsorgsetikken kan slik fungere som et godt verktøy både teoretisk og praktisk, til å illustrere og «fagliggjøre» en etikk basert på kristen tro på både individuelt og kollektivt plan.
(Teksten er bl.a inspirert av podcasten «Philosofize This» med Steven West, episode 168 )
