Er det ikke intolerant å si at ens egen religion er den riktige?

Om jeg ikke var uenig med et menneske om noe, ville jeg aldri få behov for å utøve noen toleranse. Jeg kan nemlig bare være tolerant mot en person som jeg tror tar feil. Og da tolererer jeg ikke personens oppfatning – som jeg tror er feil – men jeg tolererer selve personen med den feilaktige oppfatningen, når jeg viser han eller henne respekt og medmenneskelighet. Det er bare i relasjon til meningsmotstandere at man behøver å praktisere dyden toleranse. Dersom man bare «tolererer» ens meningsfrender, har man ikke forstått noe om hva toleranse er. Dessverre er dette altfor vanlig.

Det kan altså ikke være intolerant å bare hevde at ens egen religion er sann

Det kan altså ikke være intolerant å bare hevde at ens egen religion er sann og at andre religioner og livssyn er usanne (i den grad de motsier den religionen jeg holder for sann). Men det kan være intolerant dersom jeg hevder min egen religions sannhet på et respektløst, nonchalant, arrogant og kjærlighetsløst vis. Om jeg ikke vil lytte til mine meningsmotstandere, om jeg på refleks kaller vedkommende for «fundamentalist», «idiot», «ekstremist» eller lignende, ja da er jeg ikke tolerant når jeg hevder min egen religions/livssyns sannhet. Men denne risikoen er like stor for oss alle, uavhengig av om vi er kristne, ateister, relativister, UFO-troende eller hva du vil.

Denne misforståelsen av ordet toleranse går ofte hånd i hånd med et pluralistisk religionssyn. Ifølge religionspluralismen er alle religioner like sanne og like velfungerende (det vil si at de i like høy grad setter oss i forbindelse med «det guddommelige»).

Religionspluralisten hevder at alle religioner er som ulike elver som renner ut i samme hav, eller ulike stier som leder opp til samme fjelltopp, eller som fem blinde menn (verdensreligionene) som holder i hver sin del av en elefant (Gud/det guddommelige).

Religionspluralisten hevder å beskrive virkeligheten og hvordan de ulike religionene relaterer til Gud/det guddommelige. Interessant nok utgir ofte religionspluralismen seg for å være mer «tolerant» enn de konkurrerende oppfatningene (for eksempel partikularismen som sier at en partikulær/spesifikk religion er sann og de andre i hovedsak falske, eller inklusivismen som sier at en religion er sann men «inkluderer» mange sannheter fra andre religioner). Religionspluralismen sier jo at alle religioner er like sanne. Det låter mer tolerant. Men det er en misforståelse. Faktum er at religionspluralismen (i alle fall når den påstår å være mer tolerant enn alternativene) tenderer mot å være mindre tolerant enn alternativene. Hvordan da?

Religionspluralismen går ofte ut fra at man er mer tolerant når man tror samme sak

Religionspluralismen går ofte ut fra at man er mer tolerant når man tror samme sak. Om man sier at alle ulike religioner i bunn og grunn tror på det samme, så er man mer tolerant. Dette får religionspluralisten til å omtolke de ulike religionenes sannhetspåstander. Når kristne sier at Gud ble menneske i Jesus, sier religionspluralisten at dette ikke er sann kristen tro ettersom en slik tro kolliderer med de andre religionenes (for eksempel islams) sannhetspåstander. Et religionspluralistisk syn på religionene innebærer derfor en omtolking av de ulike religionene slik at de strømlinjeformes til å si samme sak.

Men er dette toleranse? Er det respekt? Knapt. Det hadde vært mye mer respektfullt å lytte til religioners representanter og ta deres tro på alvor (enten det stemmer med religionspluralistens ønsker om at alle religioner skal si samme sak eller ikke). Å si til muslimen eller den kristne: «Du har ikke forstått din egen religion, og du tror feil om den» samtidig som man sier: «Ingen har rett til å si om sin egen tro at den er mer sann eller mer rett enn noen annens tro» er toppen av hykleri, ettersom man uttrykkelig forbyr andre å gjøre det man selv tillater seg å gjøre. Religionspluralisten sier egentlig at bare han har retten til å beskrive virkeligheten om Gud/det guddommelige, og når andre gjør det samme – det vil si beskrive Gud/det guddommelige, men på sin egen måte – protesterer religionspluralisten og roper: «Intolerant!» Nei, intoleranse er ikke å blottlegge en meningsforskjell. Intoleranse er at man med urene midler forsøker å undertrykke sine meningsmotstandere gjennom på forhånd å stemple dem som intolerante fordi de gjør noe man selv tar seg friheten til å gjøre.

I stedet er det mye mer tolerant å ydmykt og lyttende beskrive hva man tror på (og det får selv pluralisten gjøre) og siden respektere både sine meningsmotstandere og det faktum at vi er uenige. Religionspluralisten har en tendens til å late som at respekt for meningsmotstandere betyr å late som at vi ikke er uenige, og siden bli opprørt når man ikke kjøper den beskrivelsen. Faktisk er det bare kløktig forkledd intoleranse.

Av Mats Selander, 8. juni 2007