ARTIKKEL: Slagordet «vær den du ønsker å være» synes å formidles i alle kanaler for tiden. Hvorfor strever vi da med å finne vår sanne identitet?
Kompetansemål
«My beauty is my identity» stod det på en reklameplakat i Kristiansand nylig. En reklame for sminke. Et sitat som mange vil lese, men hvor mange tenker over hva som egentlig sies? Vi møter stadig lignende uttrykk, både i reklamen og i populærkulturen. Kulturen og tiden vi lever i legger stort fokus på det ytre. Det er som om utseende og imaget vårt forteller hvem vi er. Men hva sies egentlig i en reklametekst som «My beauty is my identity»? Hva er det som får lov å definere hvem eller hva vi er?
Image og rollemodeller
«Lag på lag, men ingen kjerne». Replikken er fra en av hovedscenene i Ibsens drama Peer Gynt: Det er oppgjørets time. Peer konfronteres med sitt eget mangfoldige liv. Han utfordres av spørsmålet om hvem han egentlig er. Det viser seg at svaret er vanskelig å finne. Ikke bare for Peer Gynt, men for svært mange i vår fragmenterte samtid. Særlig når oppfatningen i tiden er at identitet har gått fra noe som er «gitt» til noen en må «skape selv».
I kulturen rundt oss – og da kanskje særlig i populærkulturen – synes spørsmålet å dukke opp gang på gang. Noen ganger tydelig og eksplisitt, men enda oftere aner vi kun lengselen under overflaten. Dette søkende hvisket: «se meg!», «anerkjenn meg» ligger under så mye av det som formidles gjennom filmene, tv-seriene, musikken – og ikke minst i sosiale medier. Enten det er med fokus på relasjoner, prestasjoner eller image og utseende. I vår tid synes den enkeltes oppfatning av hvem en er (og kan være) å være særlig påvirket av rollemodellene og forbildene som formidles via kjendisene på skjermen og eller popidolene i høretelefonene. Dette er rollemodeller som skaper idealbilder på hvem og hva et mennesket skal og bør være. For mange er det krevende idealer som er umulige å leve opp til. Felles for svært mye i denne søkingen, er at identitet og egenverdi flyttes fra innsiden til utsiden – slik reklameplakaten i Kristiansand gjorde så tydelig.
Et marked av identiteter
Den personlige identiteten er blitt subjektiv, fragmentert og flytende.
Betingelsene for forming av identitet i vår postmoderne kultur (der utsagnet «alt er relativt» blir sett på som den eneste sannheten) er slik at den ikke lenger baseres på troen på vitenskapelige, filosofiske eller religiøse sannheter, absolutte verdinormer eller en fast personlighet. I stedet må den enkelte velge sin egen identitet ut fra skiftende «tilbud» som det lokale miljøet tilbyr. Her finnes det ingen grunnleggende kjerne for hvem en er, i stedet må den enkelte skape og forme sin identitet – ofte i nær relasjon til det kulturen og tiden vår forkynner om hvem en «burde» være. Du kan i prinsippet være en i dag, en annen i morgen. Den personlige identiteten er blitt subjektiv, fragmentert og flytende.
Disse holdningene bærer preg av typiske postmoderne ideer og tanker. Tanken om at du er «den du føler deg som», og at alle må forme sin egen identitet er i aller høyeste grad tilstede. Det som gir deg verdi, er i stor grad dine prestasjoner, enten det gjelder hvor høyt du kan hoppe, hvor mange materielle goder du kan omgi deg med eller hvor perfekt du kan se ut.
Roller og identitet
Teologen Dick Keyes understreker imidlertid i boken Beyond Identity at selv om disse rollene viser ulike sider ved vår identitet, så handler de ikke om at vi har forskjellige identiteter.
Når vi skal drøfte spørsmålet «hva er identitet?» er det imidlertid avgjørende å skille mellom begrepene rolle og identitet. Alle opptrer vi i ulike roller, som på ulikt vis er med på å uttrykke hvem vi er. Dette kan være roller som f.eks. «storebror», «lillesøster», «elev», «bestevenn», «gitarist» eller «vokalist». Rollene er med på å skape og forme selvbildet vårt og mange roller vil være i endring i løpet av livet, i større eller mindre grad. Teologen Dick Keyes understreker imidlertid i boken Beyond Identity at selv om disse rollene viser ulike sider ved vår identitet, så handler de ikke om at vi har forskjellige identiteter. Roller kan forstås som ulike «hatter» ethvert mennesker bærer, alt etter situasjon og kontekst. Identitet er noe altomfattende som rommer alle disse rollene, og som på et dypere nivå sier hvem og hva enkeltmennesket er. Rollene påvirker dermed vår identitetsforståelse, men de er ikke grunnlaget for den.
Hvordan identiteten formes
Alle mennesker har et sterkt behov for å føle seg verdifulle. Spørsmålet er likevel hvor vi forankrer denne verdien og dermed forståelsen av hvem vi er. (…) Det at vi søker etter identiteten vår, er faktisk et tegn på at vi har startet med feil utgangspunkt.
Alle mennesker har et sterkt behov for å føle seg verdifulle. Spørsmålet er likevel hvor vi forankrer denne verdien og dermed forståelsen av hvem vi er. Keyes advarer mot å la forankringen av vår identitet hvile på noe som ikke klarer å «bære» den, som for eksempel karriere, prestasjoner, utseende, relasjoner eller seksualitet. Vi trenger med andre ord å basere identiteten og verdifølelsen vår på noe som holder, uansett hva som skjer i livet. Det at vi søker etter identiteten vår, er faktisk et tegn på at vi har startet med feil utgangspunkt.
Dick Keyes tegner opp fire måter vi blir bevisst oss selv på. For det første, fra tidlig barndom, skjer det gjennom direkte, ureflektert erfaring. Erfaring av å bli sett og anerkjent som et individ. Dette vil så over tid skape og forme oppfatninger av oss selv, i form av selvbilder. Disse bildene kan være både sprikende og selvmotsigende. På bakgrunn av disse bildene bygger vi vår identitet, som kobler sammen både erfaringen og selvbildene. Keyes’ siste moment er det han kaller bortenfor identitet, som dreier seg om det store bildet eller hele virkelighetsoppfatningen.
Sann identitet
Keyes mener det er kun en forståelse av seg selv som et menneske rotfestet i Gud – skapt av Gud, til å være Guds barn – som til syvende og sist er sterkt nok til å bære vår identitet. (…) Dermed handler det ikke om å «skape deg selv», men om å oppdage vår virkelige identitet og verdi – ikke som en prestasjon, men som en gave – gitt av Gud.
Dette kan knyttes til det Keyes kaller ‘Identitetsavhengighet’. Det handler om hvor den enkelte forankrer tryggheten og meningen med livet – og dypest sett sin personlige identitet. Som vi har sett advarer Keyes mot å la identiten vår hvile på noe som ikke er sterkt nok til å bære «vekten av hele livet vårt». Hvor vi forankrer vår identitet sier nemlig noe om hvor vi finner grunnlaget for mening og verdi. Identitet kan ikke være fullstendig flytende og foranderlig. Det stemmer ikke med menneskets erfaringer og opplevelse av seg selv. Det må være en kjerne et sted. Noe som gjør meg til meg. Spørsmålet er hva denne kjernen er. Keyes mener det er kun en forståelse av seg selv som et menneske rotfestet i Gud – skapt av Gud, til å være Guds barn – som til syvende og sist er sterkt nok til å bære vår identitet. Dermed handler det ikke om å «skape deg selv», men om å oppdage vår virkelige identitet og verdi – ikke som en prestasjon, men som en gave – gitt av Gud.
Kilder: Keyes, Dick: Beyond Identity. Finding Yourself in the Image and Character of God. (Destinee S.A, 201)
