Men passer vi inn i himmelen? The Good Place lærer oss moral mens vi tenker på livet etter døden. I TV-serien The Good Place våkner Eleanor Shellstrop (Kristen Bell) til en hyggelig beskjed: «Du er død. Men slapp av, du har kommet til det gode stedet.»Er Eleanor i himmelen? Nei. I alle fall ikke en religiøs himmel. Etterlivet på «det gode stedet» er en utopisk småby med hyggelige naboer og yoghurtisbarer på hvert gatehjørne. Alle innbyggerne har gjort seg fortjent til evig lykke ved å vise ekstraordinær godhet på jorden. Har du utført folkemord eller brøytet deg hensynsløst fram i rushtrafikken? Sånne ting gir selvsagt minuspoeng. Har du plantet baobabtrær på Madagaskar eller avskaffet slaveri? Det vil telle positivt i det kosmiske regnestykket som avgjør hvem som går «opp» eller «ned» etter sin død.Det er bare ett problem: Systemet gjorde en feil ved å velge ut Eleanor. Hun er en egoistisk person som hører hjemme i det grusomme alternativet «The bad place». Nå må hun lære seg bedre moral og unngå å bli avslørt.
Humorserie om paradis
Første sesong av The Good Place ble hyllet av publikum og anmeldere. Sesong 2 er nettopp sluppet i USA, og her til lands venter vi utålmodig på at de nye episodene skal gjøres tilgjengelig på norske strømmetjenester. Serieskaper Michael Schur (The Office, Parks and Recreation) har lyktes med en vanskelig oppgave: Å lage en humorserie om filosofi og moral, uten at substansen drukner i prompevitser eller at hele greia minner om krampaktig skolefjernsyn lagd av kjedelige pedagoger.
Ved å plassere plottet i et paradis på andre siden av døden har serieskaperen satt noen grunnleggende spørsmål på spissen: Hvordan er en fullkommen verden? Hvem passer inn der?
De færreste ville takket nei til tilværelsen Eleanor møter etter sin død. På det gode stedet tildeles innbyggerne et perfekt innredet hjem i solfylte og Instagram-vennlige omgivelser der de lever i fred og velstand med den perfekte partneren, der de kan gjøre spennende aktiviteter med vellykkede, gode og interessante mennesker.
Men kontrasten mellom den selvsentrerte hovedpersonen og de uselviske innbyggerne understreker et av problemene med samfunn som jager mot noe fullkomment: Ikke alle passer inn i slike verdener. Hver gang Eleanor handler umoralsk på det gode stedet, vekker det naturens vrede slik at byen utsettes for et apokalyptisk uvær. Eleanor blir et problem som må fjernes eller forbedres. Det er nemlig vanskelig å forme et fullkomment samfunn som samtidig har rom for mennesker med feil og mangler.
Men tilbyr det gode stedet egentlig noe nytt? Selvsagt tiltrekkes vi av «det gode stedet» – det harmonerer perfekt med de typiske bildene vi allerede har av det gode liv. Og systemet som bestemmer hvem som kvalifiserer til evig lykke passer bra med en jordisk prestasjonskultur vi er godt vant med fra før. Etter hvert som vi blir bedre kjent med det gode stedet, får man følelsen av at serieskaperne med vilje har invitert seeren inn i et himmelrike som reflekterer idealer fra vår egen kultur. Deretter viser de hvor kort veien kan være fra utopi til dystopi, og hvor fort det tilsynelatende perfekte kan slå sprekker.Gjennom historien har det vært mange forslag til hva som skjer etter døden. Når Eleanor ankommer det gode stedet stiller hun spørsmålet alle lurer på: «Hvem hadde rett»? Byens arkitekt, Michael (Ted Danson), forklarer at alle religionene bommet på det meste, men gjettet riktig på omtrent 5 prosent.Jeg håper han tar feil. Mange har nok følt seg som Eleanor i møte med Bibelens budskap om himmelriket. Passer vi egentlig inn i en fullkommen tilstand der alle er gode hele tiden? Selvsagt ikke. Det er derfor Bibelens budskap er så radikalt: Mennesket trenger ikke bare forbedring, men et nytt liv. Dette er ikke forbeholdt en eksklusiv elite, snarere tvert imot. Nåde kan bare omfavnes av den ufullkomne. Jeg håper og tror at etterlivet er mer som i Bibelen enn i The Good Place. Det lover bedre både for himmelen og for jorden.
Av: Morten Marius Larsen, medarbeider i Damaris Norge
Artikkelen er også publisert som Kulturnotat i avisen Dagen.
