FORDYPNINGSRESSURSER:
– Hva er alternativ medisin? Hva er forholdet mellom alternativmedisin og skolemedisin? Hvordan skal vi forstå bruken av den fra et bibelsk perpektiv?
Nøkkelspørsmål: Hva er egentlig alternativmedisin – og hvorfor er det så populært?
Denne ressursen inneholder både aktualiseringer og fordypningsressurser til bruk i undervisningen. Ressursen er en lettere revidert utgave av en introduksjon skrevet av Arne Tord Sveinall, en av landets fremste eksperter på sekter, og han har også mye kunnskap om nyreligiøsitet
Denne ressursen er den første i en serie ressurser om alternativmedisin. Den er tenkt som en innledning til kommende ressurser som fokuserer på spesifikke alternativmedisinske områder.
Alternativmedisin er et svært aktuelt fenomen i samtiden, kanskje særlig i forbindelse med alternativmessene som arrangerer hvert år, eller i nyhetene ved for eksempel Märtha Louises engleskole. Interessen for det holistiske og til dels overnaturlige har aldri vært større, noe som krever et bevisst og reflektert standpunkt i forhold til disse trendene.
Aktualisering
– Jeg er helt sikker på at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi forstår, sier skuespiller Guri Schanke, og er ikke alene. Industrien rundt alternative behandlingsmetoder har eksplodert. Arrangementer med klarsynte går for fulle hus uten annonsering, og bøker rundt temaet topper salgslistene. Halvparten av Norges befolkning har prøvd en eller flere former for alternativ medisin. Trenden rundt alternativmedisin kan du lese mer om i denne avisartikklene fra Dagbladet (2010)
Helse- og livsstilsprogrammet PULS som sendes på NRK sendte 08.11.2010 et program med fokus på alternativmedisin. Hele programmet kan sees her (ca 30.min).Det er antagelig ingen overdrivelse å si at interessen for alternative behandlingsmetoder har vært sterkt økende de siste år.
Mange forestillinger er knyttet til hvem disse menneskene er som kontakter alternative utøvere. For å gjøre en lang undersøkelse kort: Det er ingen spesiell gruppe mennesker, men den alminnelige kvinne og mann.[2]
Sosionom og forsker Vigdis Moe Christie har gjennom en større spørreundersøkelse kartlagt hva det er som får mennesker til å oppsøke alternative utøvere. Gjennom disse svar kom det frem to hovedgrupper av synspunkt: For det første synspunkt som går ut på at skolemedisinen er utilstrekkelig, og for det andre synspunkt som antyder at skolemedisinen enten er skadelig eller krenkende.[3] Nærmere presisert vil disse pasienter hevde at de ikke får hjelp mot en livstruende sykdom, de føler seg oppgitt, får ikke hjelp mot kroniske smerter, vegrer seg mot sterke medisiner, og opplever generelt at de ofte blir avspist med for kort tid hos de ordinære leger.
Samme undersøkelse viser samtidig at det ikke bare er det «negative» ved skolemedisinen som får mennesker til å oppsøke alternative utøvere. Det alternative har en selvstendig og positiv tiltrekning.[4] Det er interessant å merke seg at det positive ikke i første rekke er knyttet til det behandlingstekniske, men til allmennmenneskelige behov som det å bli tatt på alvor, bli betraktet som hele mennesker hvor et vidt spekter av menneskelige behov blir ivaretatt, opplever at behandleren ikke ser på klokken hele tiden etc.
Noen alternativmedisinske fellestrekk:
Under studiet av de alternativmedisinske metoder vil vi snart oppdage overlappinger i tenkesett – både hva forklaringsmodell og behandlingsmetode angår. Dette gjelder f.eks. følgende:
1.
Alternativmedisinen har en holistisk innstilling, og ser bort fra kroppen som en mekanisk modell. En tenker da ikke bare i psykosomatiske kategorier[5], men på hele det menneskelige samspill med natur, miljø etc[6]. Vitenskapen har på mange måter hatt en dualistisk tendens helt siden Descartes[7]. Å sprenge den cartesianske modell vil derfor for mange alternativmedisinere være et mål, og bety en medisinsk revolusjon.[8]
2.
Alternativmedisinen opererer vanligvis med giftfri behandling. Selv om homøopatien kan bruke giftstoffer i sine preparater, opptrer de i ekstreme fortynninger.
4.
Pasienten antas i sterk grad å være medvirkende til sin egen helbredelse og helse.
Forholdet mellom alternativmedisin og skolemedisin.
Forholdet mellom utøvere av alternativmedisinsk og skolemedisinsk behandling har ofte vært anstrengt, selv om det finnes unntak. Kreftforskeren Stig Bruset kaller rett og slett forholdet fiendtlig.[9] Dr. Sophie Fosså ved Radiumhospitalet presiserer dette nærmere:[10]
«Grunnlaget for den alternative medisinen er så vidt forskjellig fra den skolemedisinske tenkemåten, at det er vanskelig å se hvordan representanter fra begge felter kan møtes. Den alternative medisin er i prinsippet urasjonell og baseres ofte på irrasjonelle og subjektive erfaringer hos den enkelte pasient og den enkelte behandler.»
Alternativmedisinen vil istemme denne spenningen, men vil begrunne den annerledes enn skolemedisinen gjør. Alternativmedisinens viktigste kritikk er rettet mot skolemedisinens opptatthet av delene – mer enn helheten. Noen, som f.eks. Albert Szent-Gyorgy, nobelprisvinner i kjemi, spør seg om ikke skolemedisinen er i nærheten av å gå glipp av selve livet.[11]
«I min jakt på livets hemmelighet begynte jeg min forskning med histologi (vevslære). Min utilfredshet med hva cellemorfologi kunne fortelle meg om livet, fikk meg til å gå over til å studere fysiologi. Men jeg fant fysiologien altfor innviklet og vendte meg i steden til farmakologien. Da også dette studiet var for komplisert, kastet jeg meg over bakteriologi. Men selv bakterier var for innviklet, så jeg gikk ned på molekylærplanet og studerte kjemi og fysisk kjemi. Etter tyve års arbeid måtte jeg innrømme at for å forstå livet, må vi gå enda lengre ned, til elektronplanet, til bølgemekanikkens verden. Men elektroner er bare elektroner og har ikke liv i det hele tatt. Åpenbart hadde jeg gått glipp av livet på veien. Det var forsvunnet mellom fingrene på meg.»
Som nevnt er den ordinære skolemedisinen, for så vidt representert gjennom et flertall av medlemmene i Den norske Lægeforening, skeptiske til alternativ medisin. Alternativmedisinens tenkesett lar seg ikke forene med de anerkjente vitenskapelige metoder[12], og det finnes ikke tilstrekkelige doble blindtestresultater som beviser behandlingsmetodenes berettigelse.
På den annen side finnes også medisinere som har et positivt syn på flere alternativmedisinske metoder. Et eksempel er Vilhelm Schjelderup som bl.a. gjennom sin bok «Nytt lys på medisinen» ønsker å legge til grunn en ny type vitenskapelig tenkning, en tenkning som kanskje bryter med, eller i alle fall utvider de tradisjonelle kausalitetsprinsipper, og som heller ikke synes å være så molekylærbasert som skolemedisinen.[13]
For en utenforstående iakttaker kan det virke som om begge parter har gravd sine egne skyttergraver og i større eller mindre grad karikerer hverandres synspunkter: Skolemedisinen kritiserer den alternative medisin for å være useriøs og overfladisk, mens den alternative medisin kritiserer skolemedisinen for ikke å tenke på det hele menneske. Selv uten å ha nevneverdig medisinsk kunnskap, så er det vårt inntrykk at hele det medisinske behandlingsapparatapparat er langt mer opptatt av helhetlig tenkning enn for få år siden, og vi har også intrykk av at alternativmedisinen i større og større grad forsøker å sette grenser mellom seriøs og useriøs tenkning og praksis.
Alternativmedisinens innfallsvinkler:
Videre vil mange alternativmedisinske utøvere hevde at de ikke har en tilstrekkelig forklaringsmodell, men at det er noe som virker likevel. Slike uttalelser kan f.eks. komme fra homøopater.
En inndeling kunne f.eks. ta utgangspunkt i hva utøveren ønsker å helbrede. Legges det vekt på ånd, sjel eller kropp ? En slik inndeling er imidlertid alternativmedisinen helt fremmed. Alternativmedisinske utøvere tenker holistisk, helhetlig. Det er ikke bare lunger eller rygg som er i fokus, men den totale livssituasjon. Hvorfor vil du bli frisk, ble en pasient spurt en gang. Er ikke det bare å vende tilbake til den livssituasjonen som gjorde at du ble syk ?
En annen type inndeling kunne være å undersøke hvilke midler som brukes i behandlingen. Klassifikasjonen kunne da se slik ut:[14]
4. Behandling med apparater.
En slik klassifikasjon er selvsagt anvendbar, men en vil i en rekke tilfeller støte på betydelige overlappinger, der behandlere bruker flere typer midler.
Vi tror en vel så anvendbar inndeling er å klassifisere behandlingsmetodene etter den forklaringsmodell som ligger bak. Selvsagt vil vi også her støte på overlappinger, men vi tror i det minste at klassifikasjonen blir mer interessant.
I første rekke fremstår da følgende fire grupper:
1. Behandlingsmetoder som bygger på en energetisk forståelse av menneske og univers. Behandlingens hensikt er å sikre livsenergiens frie flyt. Jfr. f.eks. akupunktur og healing.
2. Teknikker som baserer seg på formidlet kunnskap fra en universell intelligens, f.eks. Silva-metoden, spiritistisk kontakt med avdøde leger, innsiktsfulle ånder, hjelpere og mestere, f.eks. teosofisk inspirerte healingmetoder etc.
3. Metoder som utfordrer tradisjonell vestlig vitenskapelig tenkning på en grunnleggende måte, uten å hente sin inspirasjon fra en okkult virkelighetsforståelse. Vi tenker f.eks. på det holografiske prinsipp, d.v.s. den teori at hver del inneholder informasjon om helheten. Jfr. f.eks. soneterapi og irisdiagnose. I det hele tatt viser vitenskapelig historie at en til stadighet har funnet det nødvendig å endre på vedtatte mønstre og tankebaner.
4. Katharsismetoder, d.v.s. metoder som ser på «renselse» som en grunnleggende vei til helse. I første rekke finner vi her enkelte relativt nye psykoterapimetoder, f.eks. Janovs primalterai og Lowens bioenergetikk.
* Det kan diskuteres om det i denne presentasjonen burde vært tatt med en femte gruppe, nemlig teknikker og metoder av typen «positiv tenkning», «mind-power» etc. Vi har imidlertid valgt å omtale slik tenkning separat når det har vist seg nødvendig, uten å nevne dem i en egen gruppe.
