”Jeg kalte min sønn fra Egypt”

Hos 11:1

Avslutningen av 1. Mosebok tegner opp et bilde av et folk som lykkelig slo seg ned i Egypt. Det kunne ha blitt en ”og der levde de lykkelige alle sine dager!” Slik ble det ikke. 2. Mosebok åpner med å fortelle om et folk under store lidelser i et systematisk slaveri.

Israelittene hadde i flere hunder år økt kolossalt i antall. Den egyptiske hersker – farao, er svært bekymret for situasjonen. Han bestemmer seg for å bryte dette folket ned. Han ser på dem med sterk uro. Dette kan bli en indre trussel dersom konflikter med sterke nabostater utvikler seg. Derfor setter han i gang to tiltak:

1. Ved å gjøre israelittene til slaver
2. Ved å gi jordmødrene instruks om å ta livet av alle nyfødte gutter. Se 1. Mos 1.

Gud kommer sitt folk til unnsetning. Han frelser dem. Dette er et resultat av nåde – ikke fordi de kjenner Gud eller på annen måte gjør seg fortjent til dette.

”Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene.  Nei, Herren elsket dere og ville holde den ed han hadde sverget deres fedre. Derfor førte han dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, av faraos, egypterkongens vold.”

5. Mos 7:7-8

Redningsaksjonen var nåde. Folket dyrket avgudene i Egypt. Se Jos 24:14-15 og Esek 20:2-11

1. Gud starter en aksjon mot farao. Virkemidlene er naturkatastrofer – de 10 landeplagene. Se 2. Mos 8 – 11. Gud vinner! Til slutt blir farao og hans hær ødelagt i vann. Se 2. Mos 14. Farao forsøkte å gå gjennom vannet slik som israelittene. Det gikk ikke.
2. Etter å ha gått gjennom vannet (hva kan dette sammenlignes med?), fører Gud dem inn i ødemarken. Han samler dem rundt Sinai-fjellet. Gud viser sitt nærvær i folket ved hjelp av en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. Endelig viser han sitt nærvær ved å stige ned på Sinai-fjellet.
3. Gud får Moses til å klatre opp på fjellet og gir der til kjenne hvordan folket skal forplikte seg overfor Ham. De ti bud gir forpliktende retningslinjer for folket i forhold til Gud og til hverandre. Se 2. Mos 20 og 5. Mos 5. Loven var en veiledning til:

1. Å være like Gud: Folket skulle tjene hverandre slik som Gud tjente dem.
2. Å leve i sameksistens (fellesskap) med hverandre.
3. Å erfare velsignelse og glede (5 Mos 28:1-14).
4. Å være vitne: Når andre folk og nasjoner fikk se Israels lydighet, ville de bli nysgjerrige på hvem Israels Gud var. Se 5 Mos 4:6-8 og sammenlign med Joh 13:34-35. Et liv i tjenende sameksistens ville reflektere hvordan Gud ville at menneskene skulle leve i forhold til hverandre.

1. Guds nærvær i folket blir mer og mer konkret gjennom paktens ark og tabernaklet (det store møteteltet med det aller helligste rom innerst). Se 2. Mos 25 – 31 og 35 -40). Tabernaklet blir konstruert slik at det enkelt kan pakkes sammen og flyttes. Guds nærvær blir konkret på denne måten.
2. Etter omtrent 9 måneder ved Sinai-fjellet, fører Gud israelittene og de andre som ble med, gjennom den øde Sinai-halvøya. Ferden tar 40 år. Til slutt åpner Gud en vei for dem inn i Det lovede land. De krysser Jordanelva. Paktens ark går foran og viser vei. Se 4. Mos 10 – 36. Slik fører Gud dem over Jordanelva og inn i det lovede land Kanaan – se Jos 1.

SINAI-PAKTEN

Opp gjennom tidene er det blitt dannet forskjellige avtaler mellom nasjoner, folkeslag og individer. Det gjøres fremdeles. Historiske undersøkelser har fremskaffet flere avtaler eller pakter som ble inngått. I nyere tid er funnet to slags avtaler fra oldtiden. Funnene er gjort i Tyrkia. Avtalene er nedtegnet på steintavler av et folk som ble kalt hetittene. Dette var det samme folket Abraham kjøpte et jordstykke og en gravhule av. Se 1.Mos 23.

Den ene avtaler mellom likeverdige. Slike avtaler kommer i stand ved at begge parter diskuterer seg frem til løsninger som de er enige om.

Den andre typen er vassal-avtaler som betyr at en sterkere part inngår en avtale med en mindre betydelig part, en eller flere. Dette er ikke en gjensidig avtale, men et slags diktat som gir tydelige retningslinjer til de andre partene. En vassalstat hadde begrenset selvstyre på grunn av en sterkere stats overherredømme. En slik avtale var bygget opp på følgende måte:

• Den overordnede introduserte og beskrev seg selv overfor vassalen.
• Den som hadde overherredømme listet opp privilegier og goder som den underordnede fikk.
• Deretter fulgte en liste med vilkår og retningslinjer for hvordan den underordnede skulle oppføre seg og leve.

Slike avtaler ble alltid inngått mellom folk og nasjoner, aldri mellom en gud og en nasjon eller en gud og en person. Bibelen derimot beskriver Gud som inngår en pakt med israelsfolket i Sinai. Denne pakten minner om praksisen blant hetittene.

Sinai-pakten som Gud inngikk med Israel, kan deles inn i 6 punkter:

1. Introduksjon. Gud starter med å introdusere seg selv: ”Jeg er Herren, din Gud.” Se 2:Mos 20:2a
2. Historisk forord. Gud forteller hva han har gjort for folket: ” – som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset.” Se 2.Mos 20.2b
3. Budene eller retningslinjene. Gud forteller på bakgrunn av punktene 1 og 2 hva han forventer som svar. Dette kommer i 2.Mos 20.3-17. Bibelens fem første bøker (Mosebøkene) inneholder mange slike retningslinjer eller lovsamlinger. Lydigheten mot disse er ikke et forsøk på å påvirke forholdet til Gud, men heller en frukt av forholdet Gud har etablert med dem. Folket skal tjene hverandre slik Gud tjener dem. Se 5.Mos 16:12
4. Bevare og gjenta. Pakten skal skrives ned og bli bevart slik at den kan gjentas for nye generasjoner som kan etterleve den i lydighet. Se 2.Mos 34:23-24, 5.Mos 31:9-13 og 24-26.
5. Vitne. De som er vitner skal overvåke pakten for å sikre at den blir fulgt. Se 5.Mos 30.19; 31:28 og Jos 24:22 og 27. I andre folks paktsformer, blir gudene tilkalt som vitner når konger inngår avtaler med hverandre. Når Gud inngår pakten med israelittene, blir naturen og folket selv tatt inn som vitne.
6. Velsignelse og forbannelse. Gud sier at dersom folket tar denne pakten alvorlig, vil det gå dem godt i det nye landet – Kanaan. Se 5.Mos 28.1-14. Men Gud sier også at dersom de ikke tar dette alvorlig, vil det gå svært dårlig for dem. De vil miste landet og bli tvunget ut i eksil. Se 5.Mos 28:15-68

Sinai-pakten er en toveis pakt: Gud lagde den, og Israel svarte på den. Det gis ikke noen fremtidsløfter (i motsetning til pakten med Abraham som inneholdt løfter – se 1.Mos 12.1-3; sammenlign også pakten med David – se 2.Sam 7:1-17). Gud lister ganske enkelt opp det ha i fortid hadde gjort. Svaret som folket var forventet å gi, var at de tjente hverandre slik Gud tjente dem.

Israelsfolket hadde frihet til å forlate Guds pakt med forfedrene (Abraham, Isak og Jakob) ved å løpe etter andre guder. Se 1.kong 9:1-9. De kunne også bryte pakten som ble inngått på Sinaifjellet gjennom bestemt ulydighet vist gjennom stadige brudd på loven som var en integrert del av pakten. Se 5.Mos 8:11-20

Sammenlignet med en annen pakt …