Den virkelige seksuelle revolusjon

Andrew Wilson

(Oversatt til norsk av Anne Solfrid Brennhovd)

Den virkelige seksuelle revolusjonen fant sted på 50- og 60-tallet, ikke på 1950- og 1960-tallet. Det var på den tiden og ikke i vår egen tid at en ny radikal visjon for seksualiteten brøt ut i en intetanende verden. Det tok flere hundre år før følgene av dette fikk satt spor i samfunnet som helhet, og dermed endret seksuelle relasjoner for all tid. Men disse endringene kan alle spores tilbake til en håndfull brev skrevet av apostelen Paulus til en gruppe menigheter som befant seg ved den østlige delen av Middelhavet. Det mest oppsiktsvekkende – vi kan til og med si skandaløse – brevet, var det til kirken i Korint.

Korint og syn på sex

Korint i romertiden hadde på mange måter et lignende syn på sex som i det moderne Vesten: Deres syn på sex som var både for høyt og for lavt på samme tid. På et vis satte den sex for høyt. Sex ble nesten behandlet som en gud, og korinterne måtte lære at et liv i sølibat ikke bare var mulig, men faktisk foretrukket. Men på andre vis verdsatte de sex for lavt. De så det kun som en naturlig kroppslig funksjon, blottet for mysterium, åndelighet eller transcendens. Vår kultur gjør mye av det samme når den ser på sex som absolutt alt i det ene øyeblikket (hvordan kan du leve et fullverdig liv uten sex?) og som ingenting i det neste (hvorfor betyr det overhodet noe hvem vi har sex med?)

Vår generasjon er ikke den første som er karakterisert av en besettelse av sex, utbredt umoral og overgrep, hvor man kan skryte av manglende seksuelle grenser, og hvor det hersker stor forvirring om hvem som kan ha sex med hvem.

Historisk perspektiv

Dette gjør Paulus´ undervisning i 1 Korinterbrev svært verdifull for oss, og på minst tre måter. Fra et historisk perspektiv minner den oss om noe vi fort kan glemme: at vi har vært her før. Vår generasjon er ikke den første som er karakterisert av en besettelse av sex, utbredt umoral og overgrep, hvor man kan skryte av manglende seksuelle grenser, og hvor det hersker stor forvirring om hvem som kan ha sex med hvem. Den gresk-romerske verdenen var enda mer ute å kjøre på dette området enn vi er i dag. Historikere som Kyle Harper har vist at den virkelige seksuelle revolusjonen var ikke grenseløsheten som har omformet Vesten siden 1960-tallet. Det var å hevde at trofast monogami – som begrenset menn, men frigjorde kvinner – som ved påvirkningen av kristen tro omformet Romerriket.^[1]

Teologisk perspektiv

Fra et teologisk perspektiv gir Paulus oss uvurderlig undervisning som ikke bare forklarer hvordan sex burde og ikke burde brukes, men også hvorfor. Og hans grunner er ikke dem unge, kristne mennesker ofte blir gitt i dag. De er trivielle eller selvopptatte («dersom du venter til ekteskapet, vil sexlivet bli bedre», for eksempel, eller «du har mindre sjanse for å pådra deg en seksuelt overførbar sykdom slik»). Tvert imot, han gir oss uten blygsel teologiske grunner.

Alle hans grunner er koblet til det store bildet, til de sentrale temaene i kristen tro. Paulus knytter sex til vår lære om menigheten: «Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen?» (1 Kor 5,6). Han knytter det til vår forståelse av frelsen: «Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige…» (1 Kor 6,11). Han knytter det til vår antropologi: «kroppene deres er Kristi lemmer» (1 Kor 6,15) og  vår eskatologi: «Det er stadig kortere tid igjen» (1 Kor 7,29). Paulus driver oss stadig tilbake til de teologiske grunnene for kristen seksualetikk, i stedet for å simpelthen gi korinterne en liste over «lov» og «ikke lov». Det hjelper oss til å forstå grensene Gud gir for sex, og gjør disse grensene langt mer overbevisende.

Kulturelt perspektiv

Fra et kulturelt perspektiv har Paulus´ metode svært mye å lære oss. For dem av oss som følger Jesus i det moderne Vesten ser kristen seksualetikk stadig mer vilkårlig ut. (Jeg overhørte forleden noen bemerke at Guds preferanse for sex innenfor et heteroseksuelt ekteskap fremfor sex utenfor ekteskapet, kan for mange mennesker se ut som en preferanse for røde og sorte Jelly Beans (godteri) fremfor grønne og gule.) I denne kulturelle konteksten er det avgjørende at vi lærer av Paulus´ metode og stadig å formulere vår undervisning om seksualetikken i sammenheng med en langt større historie om Gud, verden og de gode nyhetene. Det er bare ved å kommunisere hva sex er – hva det betyr, hva det representerer, hva det er for – at vi kan hjelpe mennesker til å forstå meningen med hvorfor Gud bryr seg om hvem vi har sex med, og hvorfor hans instruksjoner er gode.

Hva er skjeen for?

Min venn Sam Allberry forteller historien om en venn som har en merkelig skje i sukkerskålen sin. Den er noe større enn en teskje, men har et stort hull i midten.  Den er ubrukelig for sukker, salt, kakao eller hva du enn ville brukt en teskje til. Når han har gjester, morer han seg med å se på at de forsøker å finne ut hvordan den skal brukes, og om de gjør noe galt. Til slutt forteller han dem at det er en olivenskje. Det er meningen at det skal være et hull i midten, slik at du kan sile bort oljen når du løfter olivenen til munnen. «Du kan ikke forstå hvordan skjeen er uten å forstå hva den er til», forklarer Sam. Så kommer punchlinen: «Det som gjelder for min venns olivenskje, gjelder også for vår seksualitet». ^[2]

Det er en svært viktig observasjon. Ofte foregår kulturelle samtaler om seksualetikk på grunnlag av at alle vet hva sex er til for – fysisk fornøyelse og/eller emosjonell tilknytning – og den eneste uenigheten handler om hvilke grenser som skal settes: alder, samtykke, antall og kjønn på dine partnere, om du er i slekt med dem, om du er gift med dem og så videre. Tanken er at sex kun er en hyggelig fysisk tilknytningsopplevelse mellom to samtykkende voksne, slik som tandemhopp i fallskjerm, bare billigere (og uten klær). Det eneste spørsmålet er om du har tenkt å være dømmende om hvem som får gjøre det med hvem.

Men den kristne visjonen om sex går langt dypere. Den er ikke mindre enn det moderne synet – det er sannelig en hyggelig fysisk tilknytningsopplevelse mellom to samtykkende voksne – men det er også svært mye mer. Så, før vi går inn i debatten om hvem som får gjøre hva med hvem, behøver vi å se på hva Paulus gjør, og stille et mye dypere og rikere spørsmål. Hva er sex til for?

Meningen med sex

Et opplagt svar, som vi ikke skal overse, er at hovedformålet med sex er å få barn. ^[3]Alt som gjør det deilig – fysisk, emosjonelt, hormonelt, åndelig – er ment å styrke båndet mellom ektemann og kone og sette oss i stand til å takle de utfordringene som graviditet, fødsel og foreldreskap gir oss. Det er lett å glemme dette i et samfunn der det er så vanlig å ha sex uten barn (ved prevensjon), og barn uten sex (ved IVF). Men det er helt klart grunnleggende for hva sex er til for ut fra «vær fruktbare og bli mange» (1 Mos 1,28). Sex peker mot barn, bibelsk sett. Å ha sex er å gi seg selv hen, ikke bare til personen foran deg, men til den lille personen som kan komme etter deg.

Skapelse

Dersom vi tar et skritt bakover, vi vil imidlertid se at sex handler om skapelse. Tenk på 1 Mosebok 1: Hele skapelsens struktur består av par som utfyller hverandre, som skiller seg fra hverandre, og som er en del av Guds kreative utforming. I begynnelsen var jorden «øde og tom», og Guds kreative arbeid bestod i å lage distinksjoner mellom ting, eller skille ting, for å få frem orden og liv. Vi får lys og mørke, dag og natt, himmel og jord, land og hav, sol og måne, mann og kvinne. Sex – som på engelsk inntil ganske nylig bare betydde «mann» eller «kvinne», ikke «seksuelt samleie» – speiler en-til-en-harmonien, komplementariteten, det som hører sammen i skaperverket.

Vi har ikke to dager for hver natt, vi har en av hver. Vi får ikke liv dersom vi har jord over og jord under (som i bunn og grunn er det en hule er), eller himmel over og himmel under (som i bunn og grunn er det en gasskule som Jupiter er). Vi får liv gjennom å ha én av hver. Himmelen over produserer vann og jorden under mottar det og bærer frem liv. (Jeg vil gjette her at parallellene til det seksuelle ikke trenger noe diagram.) Og akkurat slik som mann og kvinne er delt i skapelsen, men med utsikt til å bli forent igjen i ekteskapet, slik vi himmelen og jorden en gang bli forent i et kosmisk «ekteskap» i den nye skapelsen (Åp 21). To vil bli en, og dem som Gud har forent, skal ingen skille.

Tilbedelse

Sex handler også om tilbedelse. Fra et bibelsk perspektiv er det sammenheng mellom antallet guder du tilber og antallet seksualpartnere du har. De ti bud krever en tilbedelse som er eksklusiv («Du skal ikke ha andre guder enn meg») og en seksualitet som er eksklusiv (i praksis: «du skal ikke ha noen andre ektemenn/koner enn ham/henne»). Profeten Hosea utvikler dette bildet med et svært eksplisitt språk, der den tegner et bilde av Gud som en trofast ektemann og Israel som kone som byr seg frem for prostitusjon. Men mange andre bibelske forfattere beskriver avgudsdyrkelse som en seksuell umoralsk handling med andre guder: «De drev hor med andre guder og tilba dem» (Dom 2,17). Paulus gjør et poeng av at avgudsdyrkelse speiles i seksuell umoral: Begge går ut på å forlate den ene Gud/partner som er annerledes enn deg, i bytte mot mange guder/partnere som er som deg (Rom 1,18-27). Vår seksualitet reflekterer vår tilbedelse. Trofasthet på det ene området reflekterer trofasthet på det andre.

De gode nyhetene

Og sex handler om de evangeliet, de gode nyhetene. Den seksuelle relasjon mellom en ektemann og en kone i et ekteskap et dypt bilde på det kristne budskapet. «Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne», sier Paulus, «og de to skal være én kropp. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken.» (Ef 5,31-32). Vi gir løfter, vi avstår fra alle andre, vi utveksler ringer, vi feirer med et måltid, vi deler alle våre jordiske eiendeler, vi tar et nytt familienavn, og så har vi sex som en fysisk besegling av vår forpliktelse, i tillit til at Gud vi ut av det bringe frem nytt liv, og feirer vår forening med å gi oss hen oss til hverandre.

Den seksuelle relasjon mellom en ektemann og en kone i et ekteskap et dypt bilde på det kristne budskapet.

Hvert eneste av disse stegene formidler evangeliet, de gode nyhetene. Jesus lover å aldri forlate oss. Vi lover å avstå fra andre guder, så lenge vi begge lever. Han gir oss en gave som forsegler pakten (Den hellige Ånd), og gir oss et måltid for å feire med hele hans familie (brød og vin). Alle hans eiendeler blir våre, og all vår gjeld blir hans. Vi tar hans navn. Vi går inn i en forening med Kristus og blir døpt i vann som et fysisk segl på vår forpliktelse, i tillit til at ut av det, vil Gud gi nytt liv, og vi feirer vår forening med å gi oss hen oss til hverandre.

Et veiskilt

Sex er en vakker ting, en gave fra en raus og kjærlig Gud. Men det er ikke den dypeste tingen. Det er en skygge, et vagt bilde , en silhuett av Guds kjærlighet til sitt folk. Den er et veiskilt til en annen virkelighet. Det er dette som gjør sex til et mysterium, noe dypt meningsfullt og noe transcendent. Dette er den sanne seksuelle revolusjonen.

Mange blir overrasket over å oppdage hvor mye av den dypeste undervisningen vi har om seksualitet, ekteskap og nyskapelse kommer fra mennesker som er ugifte. Johannes døperen, brudgommens venn, Paulus, forloveren, Jesus selv og utallige prester, paver, munker, nonner og andre single troende har brukt tiår på å reflektere over, be for og se frem til bryllupet mellom Kristus og kirken.

Det er ikke egentlig overraskende. Mange gifte mennesker antar at sex først og fremst er for dem og deres ektefelle, kan blir så opptatt av bildet at vi glemmer den dypeste sannhet. Det er som noen som står ved de mektige Victoriafallene og ser på videoen av den på telefonen. Single mennesker vet ofte bedre. Sex er et veiskilt. Det er kun et glimt av en relasjon, en forening og en lykke som er større og dypere enn vi kan forestille oss. «Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!» (Åp 19,9).

^[1] Kyle Harper, From Shame to Sin: The Christian Transformation of Sexual Morality in Late Antiquity (Harvard University Press, 2013).

^[2] Sam Alberry: 7 Myths About Singleness (Crossway, 2019)

^[3] Noen av disse avsnittene er hentet fra forfatterens bok God of Things (Zondervan Reflective, 2021).

Artikkelen ble først publisert på nettstedet Living Out, og er oversatt og gjengitt med tillatelse. Andrew Wilson er Teaching Pastor ved King´s Church i London. Han er spaltist i Christianity Today, og har skrevet 10 bøker.