De alternativmedisinske metoder trives godt i de alternative livssynsmiljøer. Disse miljøer gir grobunn for mer og mindre velbegrunnet kritikk av de eksisterende samfunnsverdier. Man har for lengst gått lei av materialismen på søking etter nye verdier. Kirken med dens lære er forlatt til fordel for østlig visdom. Troen på Gud innenfor en teistisk forståelseshorisont er byttet ut med troen på en kosmisk energi. Etikk og moral har fått navnet vekst og utvikling. Og troen på en udødelig sjel er byttet ut med troen på reinkarnasjon, ofte i en teoso¬fisk versjon.

I dette tankemiljøet trives healing og pendulering, biorytmer og rebirthingteknikker. Terapier søker lenger tilbake enn til barndom og ungdom. Kan det være en traumatisk opplevelse i et tidligere liv som det kan være grunn til å se nærmere på (reinkarnasjonsterapi)? Kanskje det er mulig å søke hjelp hos en universell intelligens (Silva-metoden), eller muligens det er nødvendig å stimulere rotchakraet for å bli mer jordfestet? I alle tilfeller kan det være grunn til å se på energiene. Den kosmiske energis frie flyt kan muligens ha stoppet opp i kroppen. Hva velger man da? Healing, akupunktur, biopati, soneterapi, eller kanskje en kombinasjon av noen av disse, gjerne ledsaget av et kosthold som ikke inneholder så mye yang-mat som det man er vant med å spise.

Grensen mellom religiøsitet, filosofi og medisin er flytende, noe som også preges av den holistiske innstilling. Ingen alternative utøvere er begrenset til å interessere seg for delen. Alt ved mennesket er viktig, den totale livssituasjon. Derfor blir vår tradisjonelle «splittende» inndeling uinter¬essant.

La oss imidlertid stanse opp noen øyeblikk ved uttrykket holisme. En helhetstenkning som omfatter alle menneskets livsområder, en tenkning som også omfatter kontakt og enhet med det kosmiske. Men hvor konsekvent er egentlig dette synet? Den svenske forfatter og spesialist på okkultisme Håkan Arlebrand betviler holismens konsekvens, i det minste innen behandlingsmodeller som har et okkult forklaringsgrunnlag. Han begrunner dette med det strenge skille mellom bevisstheten, eller sjelen, og det fysiske legeme som er en bærekraftig tanke i okkultismen. Samtidig vil de fleste okkulte systemer si at alt i verden, alt fra dyr, planter og mineraler, er beåndet, selv om avstanden fra det åndelige opphav og vesen¬skjerne kan bli stor. Men hva er det som skjer med det ho¬listiske standpunkt når sjelegnisten ved hjelp av ulike meto¬der skal fjerne seg fra det materielle for å komme tilbake til «det himmelske hjem»? Et eksempel på dette er antroposofisk medisin, der de medisinske metoder har et klart (om ikke alltid uttalt) mål å hjelpe mennesket frem mot sitt «gudemen¬neskelige» mål.

Det er selvsagt ikke alle alternative metoder som rammes av denne kritikk. Det vil være betinget av i hvor stor grad den okkulte bakgrunnsforståelse kommer tydelig til syne. Like fullt vil vi hevde at det er et krevende stykke logisk arbeid å stå for en konsekvent kosmisk holisme.

Aller best kommer dette til syne gjennom reinkarnasjonstro. Da skal virkelig sjelen fjerne seg fra legemet, for så eventuelt i beste fall å befinne seg i en slags himmelsk evig tilværel¬se, uten å måtte reinkarneres på nytt.

Fra vårt ståsted vil vi hevde at kristen oppstandelsestro i langt større grad ivaretar det holistiske synspunkt enn det vi her er vitne til. Kristen oppstandelsestro er holistisk i den forstand at hele mennesket skal gjenopp¬stå, ja selv naturen lengter etter at dette skal skje, jfr. Rom. 8,19. Kristen holisme setter imidlertid ikke lik¬hetstegn mellom Gud og det skapte, jfr. f.eks. Rom. 1,25. Vi har ikke å gjøre med panteisme (gud er alt). Gud er uten¬for alt, samtidig som han fyller alt i alle, jfr. Ef. 1,23.

På mange måter vil vi si at den aksepterende linje er redelig i den forstand at det vanligvis ikke legges skjul på at helse¬messige mål også er religiøse og filosofiske mål. Det som imidlertid kan bli vanskelig, er å teste de aktuelle metoders gyldighet og sannhetsgehalt. For hva er det egentlig som testes? Hvis et livssyn er gyldig og troverdig for en per¬son, så kan vi gjerne være uenig, men det blir svært vanskelig å etablere et testapparat. Vi har sett eksempler på dette innen healing, hvor man unndrar seg en vitenskapelig test av healingens gyldighet under påskudd av at testerens negative energi kan ødelegge selve healingeffekten, og at at man derved ikke får en pålitelig test. Da har healingen lukket seg inne i sitt eget system, og den alternative behandling er byttet ut med livssyn for den som tror. Men da forsvinner også redelig¬heten. Det samme er tilfelle med de såkalte psykiske kirurger. Etter at det i enkelte tilfeller gjennom blodprøver ble påvist at det var kyllingblod som lå igjen under operasjonsbordet på Filippinene, har man blitt svært forsiktig med å få under¬søkelsene for nært innpå livet. Redelighet fordrer innsyn. Hvis så ikke er tilfelle, ender man opp i sitt eget lukkede rom med dets mystiske skjær.

Jesus utførte også undere som overrasket stort, men han oppførte seg på en annen måte. Hans undere var tegnhand¬linger som skulle presentere Guds Rike. Han anbefalte innsyn: «Gå og vis dere for prestene !» (Luk 17,14)

Den første kristne kirke var tilsvarende opptatt av testapparatet når det gjaldt såkalte paranormale hen¬delser eller utsagn. En person som presenterte en profeti ble ikke hørt dersom det viste seg at han selv hadde inter¬esser i at profetien ble oppfylt.

Den syriske menighetskatekismen Didaché hevdet at man skulle kaste ut en «profet» etter tre dager dersom han fort¬satt så ut til å ville slå seg til. Kanskje han da hadde egoistiske motiv? Poenget var at man ikke tillot utnytting av mennesker under påskudd av å kunne bruke åndelige begreper.

All redelighet tilsier at sensuren må ligge «på bakken», og ikke implisitt i deres eget trossystem.

Når vi på denne måten har lagt vekt på testapparatet, så er det samtidig i den hensikt å anskueliggjøre hvor vanskelig det blir å snakke om objektiv vitenskapelig forskning innen alter¬nativ medisin. Store deler av behandlingen baserer seg på subjektive analyser, og interaksjon mellom behandler og kon¬fident/pasient. Et eksempel på dette er tydningen av den menneskelige aura som mange alternative behandlere legger vekt på for å kunne kartlegge en pasient helsetilstand. Enkelte vil faktisk legge avgjørende vekt på auraavlesning. Samtidig er ikke auraavlesning noe man kan «lese» seg til. Auraavlesning vil f.eks. i følge dem som driver med det være avhengig av innlevelse og intuisjon, medfødt åpenhet og varhet, men samtid med muligheter for å kunne trene seg opp. Men da ser vi også samtidig hvor vanskelig det er å etablere et vitenskapelig testapparat som ikke er integrert i deres eget trossystem. Til alternativmedisin hører svært ofte ordparene subjektivitet og lukket system.

Som vi har sett, finner vi eksempler på at grenseoppgangen mellom religiøsitet, filosofi og medisin blir utydelig innen mange alternative miljøer. For mange som følger en aksepteren¬de linje er ikke det noe problem. Det blir det imidlertid for en kristen vurdering. Vi kan la dette munne ut i følgende punkter:

  1. Kosmisk holisme er uforenlig med det kristne syn på mennesket og skaperverket. Bibelen gir f.eks. ikke støtte til at mennesket er et mikrokosmos, ettersom denne tanken ofte, om ikke i alle systemer, for¬utsetter at alt er en guddommelig enhet. I følge kristen tenkning er mennes¬ket Guds bilde (1. Mos. 1,26-27), ikke kosmos’ bilde.
  2. Dette betyr at selve behandlingen i mange tilfeller vil bringe livssynsspørsmål på banen. Dette kan takles forskjellig (se vårt kapitel om mellomløsnin¬ger), men det skal liten fantasi til for å tenke seg pro¬blemer som kan oppstå.
  3. Det blir vanskelig å forholde seg til systemer som i så stor grad baserer seg på subjektive vurde¬ringer, og som samtidig synes å problematisere forholdet til objek¬tive testkriterier. Om vi presser denne tanke¬gangen en smule, kan det oppfattes slik at det er nødvendig å se systemene «innenfra», d.v.s. at man til en viss grad gir dem sin aksept – før det så blir mulig med en test. Hva er da tro, og hva er da vitenskap ?
  4. Det enkelte menneske er ansvarlig for egen helse. Behandleren betraktes i første rekke som med¬arbei¬der. Sykdom er et tegn på ubalanse, og be¬traktes som en slags feedback med tanke på å endre livsmønster.Grunntanken vil vi betrakte som spennende. Våre spørsmålstegn er ikke knyttet til elementene av sannhet, men til rekkevidden. Det vil være kjent for enhver at det er sammenheng mellom levevis og sunn¬het. Kost¬hold, mosjon, avkobling etc. har lenge vært kjent som viktig for å unngå sykdommer. Senere tids under¬søkel¬ser har også vist at disse sunnhet¬s-ele¬menter også er av viktig betydning for å unngå så alvorlige sykdommer som f.eks. kreft. (Jfr. f.eks. Stig Bru¬sets bok: Kreft og jakten på mirakler). Det er dessuten all grunn til å tro at nyere fors¬kning vil avsløre også andre viktige momenter av sammen¬heng mellom livsstil og helse. Det er grunn til å tro at den alternative medisin har viktige ting å lære oss på dette feltet.

    Vi vil imidlertid reservere oss mot rekkevidden av utsagn om medansvarlighet. Veien er kort fra medan¬svarlig¬het til skyld. Mennesker som i mange år har kjem¬pet med helseproblemer bør fritas fra spørsmål om medan¬svar. Dette utelukker imidlertid ikke at man kan påføre seg selv og andre skader både av fysisk og psykisk art, slik at skyldspørsmålet blir høyst berettiget. Da kan det tenkes at veien må gå via tilgivelse og nåde – uten at dette skal oppfattes som en lettkjøpt løsning.

    Vi vil også reservere oss mot ytterliggående konse¬kvenser i spørsmålet om medansvarlighet – slik de f.eks. kommer til syne hos Myss og Shealy i boken Helbred og livsstil. :

    «De, der kan forstå, at de selv styrer deres virke¬lighed, øger i betragteligt omfang deres evner til at hel¬brede en hvilken som helst sygdom………

    ….Og når de kommer sig, bevarer de en instinktiv erkendelse af selve skabelsesprosessen – nemlig, at hvis de skaber det virkelige indhold, som deres fysiske krop består af, kan de også skabe ind-holdet i deres omgivelser og derfor også indholdet i alle livets områder. Reglen om, at «hvad der findes i en, findes i helheden» blir med andre ord levende og ånder sand¬hed……».

    Etter vår oppfatning smaker dette for sterkt av den mikro-makro tenkning som vi finner i en okkult grunn¬struktur. Mennesket som Guds bilde er kvalita¬tivt an¬nerledes enn det øvrige kosmos. Slike på¬stander er ikke forenlige med en kristen tankegang.

  5. Naturlige former for helbredelse er å foretrekke fremfor bruk av medisin og kirurgi. Holistisk helse koples gjerne sammen med økologisk bevissthet og selv¬korrigerende universelle livsprosesser.

Også denne uttalelsen har vi stor sympati for. Sannsynligvis har den alternative medisin mye å lære oss på dette punktet. Vi tror bestemt at vi har mye å hente i andre kulturers visdom. Vi tror imid¬lertid aller mest på et samarbeid mellom de naturlige former på den ene siden, og bruk av medis¬in og kirurgi på den andre siden. Det eksisterer be¬klage¬lig¬vis eksem¬pler på at iveren etter å bruke natur¬pre¬parater har vært så overdrevet at nødvendige medisiner og kirur¬giske inngrep har blitt neglisjert – med døden til følge.

Hvis «selvkorrigerende universelle prosesser» betyr deisme, representerer selvsagt dette standpunktet en uenighet med kristen tenkning, hvor Gud fremdeles holder det skapte i sin hånd (Jfr. f.eks. Salme 104), og der Gud en gang skal skape alt nytt. I denne mening er ikke universet selvkorrigerende.

Den aksepterende linje overfor alternativmedisinske metoder blir ikke utelukkende ført av mennesker innen alternative miljøer, New Age-miljøer etc. Også innen tradisjonell skoleme¬disin finner vi eksempler på aksept. Legenavn som Stig Bruset og Vilhelm Schjelderup er eksempler på dette. Vanligvis finner vi da en løsrivelse fra, eller en nedtoning av religiøse og mytologiske forklaringsmodeller.

Når denne gruppe mennesker viser en aksepterende holdning overfor de alternativmedisinske metoder, er det stort sett med undringen som fortegn. Det ligger ikke en benekting av tradi¬sjonell skolemedisin, men man ønsker å finne et brukbart supplement i det alternative.

Denne tenkningen korresponderer delvis med vår egen, selv om vi nok i sterkere grad står for en skeptisk holdning, noe vi vil gjøre rede for etterhvert, og gjennom forsøket på å finne en mellomvei.

Print Friendly, PDF & Email