Birdman

SAMTALEGUIDE: Denne svarte, Oscar-vinnende komedien handler om en mann som en gang var en berømt skuespiller, men som nå ikke lenger blir gjenkjent og derfor ønsker å gjøre comeback.

NB: avslører sentrale deler av handlingen

Sammendrag

Skuespilleren Riggan Thomson (Michael Keaton) var en gang et Hollywood-ikon, kjent for å spille den flyvende superhelten Birdman. Men karrieren hans har siden da vært en skuffelse, og den eneste oppmerksomheten han får er fra Birdman-fans som vil ha et bilde sammen med sitt motvillige, aldrende idol.

I et forsøk på å klore til seg litt troverdighet igjen, og gjøre noe han synes er givende, regisserer og spiller Riggan i en Broadway-adaptasjon av Raymond Carvers novellesamling What We Talk About When We Talk About Love. Men bak kulissene er det kaos i rekkene. Riggan kan ha gjort motspiller Laura (Andrea Riseborough) gravid, mens en annen skuespiller blir skadet av en fallende spotlight. Hovedrolleinnhaver Lesley (Naomi Watts) overtaler Riggan til å hente inn kjæresten hennes, kritiker-yndlingen Mike Shiner (Edward Norton), som erstatning, men hans ustadige innfall gjør bare ting enda mer ustabile.

Stykkets produsent, Jake (Zach Galiafianakis), kjemper for at ikke alt skal gå i oppløsning, mens Riggans datter og manager Sam (Emma Stone) virker å være på grensen til å bryte sammen. Og verst av alt: Riggan blir plaget av en uhyggelig stemme – stemmen til Birdman, faktisk – som er fast bestemt på å sørge for at fiaskoene og forfengelighetene hans aldri er langt borte.

Bakgrunn

«Jeg var interessert i å utforske kampene med jeg-et», sier forfatter og regissør Alejandro G. Iñárritu om sin svarte komedie Birdman (fra produksjonsnotatene). «Ideen om at uansett hvor suksessfull du er, om det er på penger eller på anerkjennelse, det er alltid en illusjon. Det er midlertidig. Når du jager etter tingene du tror du vil ha, når du til slutt får dem, finner du fort ut at det er noe forbigående ved den gleden.» Disse temaene kjente regissøren seg igjen i; han havnet i en kreativ ødemark etter å ha fullført en rekke kritikerroste filmer – Amores Perros (2000), 21 Grams (2003) ogBabel (2006). Mens han laget Biutiful (2010) sier i et intervju han at han «fullstendig mistet beherskelsen», og ble «overveldet av smerten i verden»; Birdman, hans første komedie, hadde sitt utspring i hans ønske om å lede arbeidet sitt i en ny retning.

Manuset ble utformet i samarbeid med Nicolas Giacobone, Alexander Dinelaris og Armando Bo. Iñárritu ser filmens sentrale karakter, Riggan, som «en slags Don Quixote, der humoren kommer av ulikheten og den permanente forvirringen i hans høytidelige ambisjoner og den simple virkeligheten som omgir han». Figuren Birdman representerer hans overjeg, «trofast venn og plageånd, [som konfronterer] han med hans mangfoldige begrensninger og innbilte muligheter». Selv om noen av Riggans forfengeligheter og usikkerheter kommer av yrket hans som skuespiller, ser Iñárritu kampene hans som universale:

Den moderne definisjonen av prestasjon – folk ønsker å bli berømte umiddelbart, ikke for en samling av arbeid utformet over flere år. På ett sekund har folk 800 000 «liker» eller følgere, og for noen er det en prestasjon i seg selv – men det er en illusjon. Det umiddelbare ved sosiale medier kan lett fordreie virkeligheten for en person, særlig Riggan, som må oppfylle forventninger til hva det er å være berømt … I dagens verden, der ironien er konge, blir enhver som ønsker å være alvorlig eller ærlig hudflettet. Det er en absurd, surrealistisk verden.

«Det umiddelbare ved sosiale medier kan lett fordreie virkeligheten for en person.»

Skuespiller Michael Keaton, som spilte Batman i filmene fra 1989 og 1992 som kan hevdes å ha startet datidens mani for superhelt-suksesser, var en opplagt kandidat til å spille Riggan. «Michael er en veldig talentfull, imponerende skuespiller som dominerer drama og komedie som håndverk på en måte ulik alle andre jeg har sett eller jobbet med før», sier Iñárritu. «Samtidig er han en av de få som virkelig har båret den kappen … Han er bestefaren til den overveldende typen av tegneserie-franchise-verden som vi nå lever i, så han var det perfekte valget.» Som Riggan blir Keaton noen ganger sett på som om han har glidd over i det relativt ukjente etter sin ikoniske rolle – men skuespilleren nedtoner likhetene mellom han selv og karakteren. «Når det gjelder paralleller så har jeg aldri kjent meg mindre igjen i en karakter enn Riggan, men jeg skjønte han på mange plan fordi han var så intuitiv og oppriktig og hjerteskjærende menneskelig.»

Naomi Watts, som spiller Riggans motspiller Lesley, beskriver Birdman som «det vanskeligste jeg noen gang har gjort»:

Det er én uavbrutt tagning, kontinuerlige scener, mange skuespillere, fra rom til rom, og 15 sider med dialog. Du kan ikke rote det til. Vanligvis filmer en samme scene fra mange ulike vinkler, og du kan repetere replikker hvis du ikke likte måten du sa det på. Du har stor frihet til å redde eller forbedre deg. Ikke i dette tilfellet. På grunn av måten [Iñárritu] filmet det på er det alles øyeblikk hele tiden. Og ikke bare skuespillerne, forresten. Det var så mange folk som sto på kanten av stupet med oss – rekvisitter, stunt og særlig kamerateamet. Det er som en stafett og du vil ikke skuffe noen fordi de kan være i ferd med å gjøre sitt beste arbeid.

Regissøren er bestemt på at denne «én tagning»-effekten – egentlig en serie lange tagninger som er digitalt sydd sammen – ikke er en gimmick, men en måte å oppnå en forsterket følelse på. «Når du lager en film slik som dette, vet du at det som ikke skjer i øyeblikket aldri kan skje. Og komedie handler fremfor alt om timing og rytme; det handler om reaksjoner. Så årvåkenheten som krevdes var utrolig.»

Birdman hadde premiere på Venezia internasjonale filmfestival i 2014, og mottok umiddelbart god kritikk. Den kom på kino i Storbritannia i januar 2015, og kritiker i Salon Andrew O’Hehir skrev: «Det er en kvasi-religiøs fabel om en mann som blir hjemsøkt av fortiden, og som står overfor en dyp moralsk og eksistensiell krise i nåtiden; og det er en blendende oppvisning av virtuos filmteknikk og storslåtte opptredener.»

Spørsmål til samtale

1. Likte du filmen, og hvorfor/hvorfor ikke? Var noe ved den sjokkerende eller overraskende for deg? Kan den sammenlignes med noe annet du har sett?

2. Hvordan oppfattet du den uvanlige måten filmen var filmet på, og hvilket inntrykk gjorde det på deg som seer? Hvordan bidrar perkusjons-filmmusikken til denne effekten? Etter din mening, var én-tagnings-effekten en «gimmick», eller en passende måte å fortelle historien på? Hvordan kan denne teknikken henge sammen med temaene og idéene i Birdman?

3. «Birdman er en anklage mot produksjonsmaskinen Hollywood … Iñárritu tuller ikke på noen måte når det gjelder argumentet om at superhelt-filmer er fascistiske og åndsfortærende.» – Kritiker Andrew O’Hehir i Salon

Hva slags satirisk argument kommer Birdman med om Hollywood-filmer og den type underholdning som er populær nå for tiden? Kommer den med noen sammenlignbar kritikk av finkulturelle teaterstykker med masse prat, og av tilsvarende filmer? Kommer den med noen alternativ visjon for hva slags kunst vi burde lage?

4. Hvordan reagerte du på Riggan, og på Michael Keaton sin prestasjon? Hva representerer Birdman for Riggan, og hvorfor hører han stemmen hans? Hvor mye sympati eller empati følte du med Riggan, og hvorfor?

5. Hva syntes du om resten av skuespillerne, og om de ulike forviklingene mellom karakterene deres? Var det en karakter eller et øyeblikk som du syntes skilte seg ut på en spesiell måte, og hvorfor? Sto filmens svarte, komiske tone og surrealistiske elementer i veien for dens emosjonelle styrke, og hvorfor/hvorfor ikke?

6. Hva syntes du om måten filmen sluttet på? I en film som Birdman, hvor viktig er det å vite hva som «virkelig» hendte? Hva kan være noen mulige tolkninger av det som skjer i de siste scenene?

7. «I morgen kveld skal han gå ut på den scenen og risikere alt. Hva skal du gjøre?» – Mike

Hvordan framstiller filmen teaterkritiker Tabitha (Lindsay Duncan)? Er det alltid slik at kritikere ikke risikerer noe ved å komme med sin mening om et kunstverk? Hvilken verdi, om noen, har kunstkritikere i vårt samfunn – og hvordan kan kritisk engasjement i seg selv være en kreativ, risikabel handling?

8. «Jeg venter hele tiden på at noen skal fortelle meg at jeg har klart det.» – Lesley

«Du er en bedrager. De kommer til å gjennomskue deg.» – Birdman

Hva har filmen å si om «bedrager-syndromet», og om problemet med å se våre egne prestasjoner som legitime? Hva slags prestasjoner holder samfunnet vårt for å være bekreftende for et individ – og hva skjer hvis vi fremdeles ikke føler oss legitime etter å ha oppnådd disse? Er det mulig å føle seg virkelig tilfreds med ens prestasjoner i livet, og hvis ja, hvordan?

9. Hvorfor er det mulig for Mike Shiner å føles «ekte» på scenen, men ikke i hans eget liv? Klarer noen av karakterene å ha øyeblikk av ekthet eller sårbarhet, og hvordan inntreffer disse? Hvor viktig er det å «være ekte» i våre egne liv, og innehar dette uttrykket fortsatt noen mening?

10. «Tro det eller ei, dette er makt.» – Sam

«På ett sekund har folk 800 000 ‘liker’» eller følgere, og for noen er det en prestasjon i seg selv – men det er en illusjon. Det umiddelbare ved sosiale medier kan lett fordreie virkeligheten for en person.» – Alejandro G. Iñárritu

Hvordan utforsker filmen temaer omkring berømmelse, makt og popularitet i vår digitale tidsalder? Hvordan har internett påvirket våre forestillinger om hva det betyr å være berømt, innflytelsesrik eller populær, og hvordan kan det forme vår oppfatning av hva som er givende? Hvordan påvirker «det umiddelbare ved sosiale medier» oss som samfunn og som individer?

11. «Det er det du alltid gjør. Du forveksler kjærlighet med beundring.» – Sylvia (Amy Ryan)

Hvordan har det å «forveksle kjærlighet med beundring» påvirket måten Riggan oppfører seg mot andre på, særlig mot hans eks-kone og datter? Hva kan motivere noen til å strebe etter berømmelse, prestasjoner eller popularitet på bekostning av deres personlige relasjoner? Hvilken virkelig forskjell er det, om noen, mellom kjærlighet og beundring?

Av Sophie Lister

Oversatt til norsk av Ingebjørg Hitland

© Damaris Norge AS