Der mange rene dramaserier fullstendig utelukker det religiøse, tar begge disse seriene som skal være mer virkelighetsnære med elementer av tro – både gjennom hva karakterene prater om og gjennom religiøs praksis. Nettopp dette er med på å gjøre dem mer troverdige. Ungdommer i Norge lever midt i et sammensurium av ulike livssyn og tanker om livets mening, enten det er på bygda eller i storbyen. I Lovleg oppdager Gunnhild til sin store overraskelse at kjekkasen Peter er kristen. Det er ikke bare i navnet, Peter ber for maten, går med Krik-genser og er konfirmantleder, han ønsker å ta troen sin på alvor. De to andre hun deler hybel med definerer seg som henholdvis agnostiker og antagonist (hva nå dette siste måtte innebære). Abdi i 17 går til bønn i moskeen, men det skinner igjennom at det handler om å tilfredsstille sin mors ønsker.

Peter i Lovleg deler ut gjærbakst med bibelvers inni i skolegården, og sier «Eg vil ikkje gå rundt og kysse på kven som helst». Der medelevene er svært opptatt av å utforske seksualitet og grenser, blir han stående som en som skiller seg ut. Det til tross for at han er håndballstjerne og minner mistenkelig om en lettkledd Johannes Høsflot Klæbo på treningsbildene han poster i sosiale medier. Peter er altså minst like opptatt av å bli sett og bekreftet som de andre karakterene i serien. Det er heller ikke alltid like enkelt å forholde seg til ikke-kristne. NRK har greid å lage en kristen karakter som er tydelig, men samtidig påvirket av den kulturen han lever i – slik mange kristne ungdommer opplever det.

Selv om Abdi i 17 i første omgang går i moskeen for å bli bekreftet og for å være en god sønn, ser vi at også han har et behov for å ta på alvor også denne delen av hvem han er. Også her tangeres kampen for å la den religiøse troen få sin rette plass i møte med en sekulær verden som tenker fullstendig annerledes.

Det er fort gjort å tenke på ungdomskulturen som en flytende masse, der alle ser like ut, tenker likt og lever likt – uten et større perspektiv på livet. Disse to presenterer et rikere bilde. I tillegg ser vi at det finnes rom for å snakke om religiøs tro, og det vises forståelse og respekt når troen tas på alvor.

Det kjente dramaturgiske grepet med fravær av oppegående voksne som kan reflektere sammen med ungdommene finnes også i begge seriene. Flere av karakterene bærer også tunge bører, og de gjør det alene. Det bør inspirere oss til å være tilstede og veilede gjennom både tanke og handling ved en integrert tro. Tør vi å være like modige som ungdommene?

Av: Anne Solfrid Brennhovd, redaktør for Snakk om Tro.

Også publisert som Kulturnotat i avisen Dagen