ARTIKKEL: Når populærkulturen tegner opp bildet av «det perfekte» blir identiteten og verdien raskt flyttet fra innsiden og til utsiden.

— Adele, you think too much of your appearance. It’s the person inside you that matters. No one will love you for how pretty you are.

(Jane Eyre, BBC, 2006)

Det er intet nytt under solen. Mennesker er opptatt av det ytre i dag, de var det for 160 år siden da Charlotte Brontë skrev Jane Eyre, de var det da dronning Ester levde 5-600 år før Kristus. Idealene har endret seg, menneskene har endret seg i takt med dem. Forskjellen på da og nå er at «hele verden» nå kan følge med på om man når disse idealene. Det er lett å si at innsiden betyr mest, eller «you are not how many likes you get», men mange opplever ikke dette som sant. «Perfection is a disease of a nation, pretty hurts», synger Beyoncé, og setter ord på det mange av oss gjør når vi «shine the light on whatever´s worst» ved vår egen kropp.

 

Velg deg stygg

Facebook la nylig til en rekke nye emojier (uttrykksikoner). Med et bilde kan man oppsummere dagens følelsesmessige tilstand, om man er oppkvikket, full av energi, strålende, mett, trøtt, sliten, rampete – eller ensom, deprimert, bekymret, fortapt. På engelsk kunne man også velge «I feel fat». Det var over grensen for svært mange, og det kom straks en motreaksjon i form av emneknaggen #FatIsNotAFeeling. Alana Thiem er grunnlegger av AnyBody Deutschland, en avlegger av den internasjonale bevegelsen Endangered Bodies. Organisasjonen arbeider for å fremme et positivt kroppsbilde og mangfold. Thiem skriver i et blogginnlegg på endangeredbodies.org kalt «Effekten av negativt kroppssnakk i mediene» at

«Ingen del av kroppene våre er trygge for eierens kritikk. Mediene, skjønnhets- og diettindustriene har utdannet oss uopphørlig: kvinners kropper, unge kvinners kropper er et problem som venter på å bli ordnet.»

Thiem var en av initiativtakerne til #FatIsNotAFeeling, og responsen førte til at giganten Facebook fjernet følelsesmarkøren «Fat». Det er likevel verd å merke seg at man på norsk fremdeles kan velge markøren «stygg».

 

Fiks deg

I forbindelse med årets påskefeiring ble Storbritannias statsminister David Cameron intervjuet av det kristne, evangeliske månedsmagasinet Premier Christianity Magazine. Cameron beskrev hva han mente påskens verdier er; medfølelse, tilgivelse, godhet, hardt arbeid og ansvar. Avisen The Guardian slo hardt tilbake, og mente at utsagnet både var en fornærmelse mot ikke-troende som selvsagt også holder disse dydene høyt, og mot troende som slett ikke ser dette som påskens viktigste innhold. Ingen av disse dydene er nok til å frelse oss. Det er påskens poeng.

Hva kristendommen bragte til verden var ikke medfølelse, godhet, anstendighet, hardt arbeid eller noen av de andre respektable dydene, virkelige og nødvendige som de er. Det var den ekstraordinære ideen om at mennesker har verdi i seg selv, uavhengig av deres nytte for andre, til og med uavhengig av deres moralske kvaliteter. Det er dette som menes med kristen forkynnelse om at vi er frelst av nåde, ikke av handlinger, og av den kristne forsikringen om at Gud elsker alle, de deformerte, de fattige, de invalide og til og med de fremmede.

The Guardian, som er verdens nest mest leste engelskspråklige nettavis, fortsetter med å beskrive hvordan dette synet på mennesket, at det har verdi i kraft av kun å være til, rystet både romere og grekere da det entret verden i og med kristen tro. Dette menneskesynet er nå regnet som grunnlaget for vestlig humanisme og menneskerettigheter. Men i møte med det populærkulturen tegner opp som «det perfekte» blir identiteten og verdien raskt flyttet fra innsiden og til utsiden. I TV-serier og filmer møter vi ofte et syn på mennesket som kun et resultat av kjemikalier og neuroner, eller at vi i bunn og grunn ikke er mer enn dyr. Da er det veldig kort vei til å tenke at ytre forskjeller som avviker fra «det perfekte» er feil som kan – og bør – korrigeres.

 

Reis deg

Vi er alle skapt etter modell av kongenes konge (1. Mos. 1,26-27), og den som tror på Jesus er til og med kalt sønner av kongen. «Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.» (Gal. 4,7. Vi lengter alle etter noe å tilbe, men vi har sporet av og tilber det skapte fremfor Skaperen. Vi kommer ikke unna at alle har feil og mangler. I møte med populærkultur og sosiale medier er det usannsynlig viktig å både reise seg mot Facebooks «jeg føler meg stygg»-valg, mot egne holdninger til kroppen, og mot naturalismens idé om at vi ikke er mer enn DNA. Det kan man selvsagt gjøre gjennom praktiske handlinger som hashtags, protestaksjoner og boikott, men også gjennom å fortelle oss selv og mennesker vi har kontakt med at vi har en verdi kun i kraft av å være til. Å kjenne Guds hjerte for oss vil endre måten vi ser på oss selv og målet for våre liv.