Analyse av buddhismen som livssyn

Synliggjøringstillegget

• Faget skal bidra til forståelse av religiøse og sekulære livssyn på deres egne premisser
• Faget skal hjelpe elevene til å se hvordan forståelse, analyse og vurdering alltid vil være påvirket av eget ståsted

Av Leif Egil Reve og Stig Tore Aaberg

I denne artikkelen skal vi forsøke å forstå buddhismen som livssyn ut fra to teoretiske synsvinkler: 1) James Sire sine åtte antagelser om virkeligheten som vil finnes i ethvert livssyn, og 2) Per Magne Aadnanes sine fire mulige perspektiver som livssyn grovt sett kan ha på mennesket i relasjon til naturen. I tillegg vil vi trekke inn noen perspektiver fra et kristent ståsted (for mer om livssyn, se artikkelen “Hva er et livssyn). Noen av perspektivene vi utdypes mer, / overlappes i noen av de andre artiklene i denne seksjonen.

Det er en kontinuerlig diskusjon om hvordan man best kan forstå og beskrive buddhismen; som religiøst system, som filosofi, som psykologi, eller bare som en «teknikk/metode» for å frigjøre seg fra karmas lov? Svaret er vel at man må tenke alt dette, avhengig av hvilken versjon av buddhismen man møter eller perspektiv man tar. Det er uansett nyttig at man ikke bare tenker om buddhisme som èn buddhisme, men som mange ulike buddhismER, der Buddha, karma, de fire edle sannheter, og den åttedelte vei på forskjellig vis er fellesnevnere.

Samtidig er det forskjeller mellom hovedretningene theravada og mahayana om hvordan disse konseptene blir forstått, og vi vil forsøke å avklare noen av disse underveis.

James Sire sine 8 antagelser i et livssyn

James W. Sire James Sire (1933-2018) var en amerikansk professor, forfatter, litteraturviter, teolog, filosof og apologet. Han er særlig kjent for boka “The Universe Next Door” hvor han formulerer disse åtte spørsmålene som livsyn gjennom sine antakelser om verden og virkeligheten forsøker å besvare.

1. Hva er den ytterste virkeligheten?

Når buddhismen prøver å beskrive hva som er den ytterste virkelighet vil den tydelig skille seg fra kristendommen, samt de fleste andre vestlige religiøse eller sekulære livsanskuelser. Der kristendommen er dualistisk og skiller klart mellom den evige Gud som den ytterste virkelighet og den skapte verden, og Gud er skaper og opprettholder av alt, vil man i buddhismen ikke trekke dette skillet. Buddhismen sier ikke at Gud ér verden slik man f.eks gjør i hinduismen, for buddhismen har ikke noen forståelse av en skapergud, men verden er likevel alt som ér!

Virkeligheten er etter buddhistisk tenkning ikke bare materiell, og omfatter ulike åndelige dimensjoner og verdener på ulike nivåer, men forstås likevel først og fremst som enhetlig. Slik representerer buddhismen en monistisk virkelighetsforståelse. Monisme vil kort bety at alt grunnleggende sett er ett og det samme, mens vi med våre sanser oppfatter det «stykkevis og delt». Dette er noe av den illusjonen som buddhismen hevder at mennesker lever i, og som binder oss til den materielle verden, og som er den «sannheten» man gjennom meditasjon og høyere innsikt må gjennomskue og løses fra.

Helt grunnleggende er at ALT i denne virkeligheten er i konstant forandring, og det er dette som skaper den tomheten som buddhismen beskriver. Ingen ting eksisterer stabilt, varig eller evig, men er i stadig og flyktig endring. Ingen ting har egentlig essens, og alt er derfor ytterst sett tomt. Menneskets ulykke er at vi likevel prøver å tviholde på disse tomme tingene, og kun ved å erkjenne og akseptere tomheten kan vi frigjøres fra makten dette har over oss og sinnet vårt.

Her framkommer det likevel et skille mellom de to hovedretningene. I theravada blir samsara og nirvana forstått som virkelig eksisterende, men diametralt motsatte størrelser. Man må «bevege seg» fra den ene tilstanden til den andre, og veien fra samsara til nirvana går gjennom meditasjon og intellektuell innsikt. Her framstår monismen noe mer som et yin yang-konsept der det finnes motsetninger og forskjellighet, men det utgjør likevel en enhet.

I mahayana utviklet tanken om tomhet seg enda lenger, og omfatter også forestillingene om samsara og nirvana. Vår oppfatning av virkeligheten tenkes også enda mer å sitte i vår bevissthet, og man kan finne utsagn som at samsara og nirvana dypest sett er ett. Ved i enda større grad å vektlegge det enhetlige vil det gjøre at helheten «forsvinner». Dvs. at jo mer man skjønner at alt er det samme, jo mer forstår man at ingenting eksisterer isolert sett for seg selv, men alt eksisterer som èn enhet. Fokuset flyttes fra trærne, til skogen, til enheten, til tomheten… Nirvana vil si å «forenes» med denne tomheten.

En noe paradoksal forestilling om virkeligheten i mahayana er ideen om buddha-natur, og at denne finnes i alt og alle. Det utfordrer både ideen om alle tings foranderlighet, og eksistensens ytterste tomhet. Her nærmer man seg mer en panteisme som ligner på det man finner i hinduismen, og som Buddha egentlig tok avstand fra. I den videre gjennomgangen vil man se at disse monistiske forestillingene preger alle sider ved buddhismen.

2. Hvordan er verden?

Der er som nevnt ingen skapergud i buddhismen, og for den fysiske verden betyr det at den går sine gang uten guddommelig innvirkning etter loven om årsak og virkning, uten noe høyere mål eller hensikt. Alt oppstår og går til grunne i et uavbrutt kretsløp av fødsel og død; samsara.

Noen oppfatter det som om buddhismen lærer at verden bare en illusjon, men det er ikke korrekt. Verden er virkelig, men vår oppfatning av den er en illusjon. Virkeligheten er tom, men “tomheten” består i at ingen ting essensielt eksisterer i seg selv, men kun tidsbegrenset og i avhengighet av noe annet. Når vi mennesker i tillegg trekker skillelinjene og ikke ser det enhetlige så blir vår oppfatning som en forvrengning, en misledethet, en illusjon. Hele verden er i forandring, alltid, på alle vis, men alt henger likevel sammen. Ingenting opphører å eksistere, men atomene bare endrer seg, og det går rundt og rundt i en uendelig syklisk prosess. Det vil være vanskelig å beskrive disse tingene nøyaktig, for nettopp når man setter ord på det så skiller man umiddelbart noe fra noe annet, som jo er språkets natur og hensikt, men da har man også tilslørt hvordan virkeligheten faktisk er.

Som Sire formulerer det (Sire, 2009, s.150) så er det også noen ting som er mer enhetlige enn andre, og dermed oppstår det litt kontraintuitivt et hierarki i virkeligheten. Materie er minst enhetlig, planteliv litt mer enhetlig, dyreliv enda mer enhetlig, og menneskeliv enda mer enhetlig. Menneskelivet kan også deles opp, hvor det ultimate enhetlige mennesket opphører å være menneske i en utslettende enhet, og går over til å bare være «det ene». I første omgang er dette en «utslettelse» på bevissthetsnivået i sinnet, men dette er nirvana-tilstanden som også løser deg fra samsara.

3. Hva er et menneske?

Med utgangspunkt i virkelighetsforståelsen så ser vi altså at mennesket i sin essens egentlig ikke er noe i seg selv. Mennesket består kun av de fem kroppsprosessene (skandaher), og er en såkalt ikke-sjel, en anatman. Når man har en fullstendig forståelse av denne virkeligheten så opphører man å eksistere som noe eget.

Samtidig er det mer å si om menneskesynet i buddhismen. For eksempel vil forestillingen om buddha-natur være viktig for mange mahayana buddhisters forståelse av seg selv, og for anerkjennelsen av vår felles menneskelighet, samt vår enhet med naturen. Samtidig finner vi igjen dette virkelighets-hierarkiet der mennesket står over dyr, planter og materie. Det er også sentralt at buddhismen har en «opplysningstanke» om hvordan mennesket gjennom økende innsikt blir mer og mer ett med enheten.

Igjen møter vi på en grunnleggende forskjell mellom klassisk kristen/vestlig måte å tenke på, og buddhistisk/østlig måte å tenke på. For eksempel vokser disse livssynskategoriene og spørsmålene vi bruker i denne analysen ut av en kristen/vestlig tenkemåte, og de har til hensikt å skille, sortere og systematisere «objektene» vi studerer. Men dette er et prosjekt som ikke passer inn i en klassisk buddhistisk/østlig tankegang. Når man skiller ut hva mennesket er, og hvordan mennesket skiller seg fra andre vesener, så er det en ting som for så vidt er mulig å gjøre. Samtidig vil buddhismen si at «kostnaden» ved en slik kategorisering vil tilsløre virkeligheten mer enn den avdekker, og hindre mer enn den hjelper i å nå fram til opplysning.

Spørsmålet om kjønn, kjønnsroller og kvinnesyn er relevant å ta opp her, men vi henviser til artikkelen “Kjønn og kjønnsroller i buddhismen” for et mer utfyllende blikk på det temaet.

4. Hva skjer med en person ved døden?

Spørsmålet om hva som skjer med en person etter døden er egentlig et typisk «kristent» spørsmål, eller typisk for de monoteistiske / abrahamittiske religionen. For ateister er det ikke særlig relevant, for det er bare slutten. For buddhister er det til en viss grad heller ikke særlig meningsfullt å stille dette spørsmålet. Buddhismen har visse teorier rundt spørsmålet som blant annet handler om at man blir gjenfødt, men siden den grunnleggende tanken er at alt likevel er det samme så er det egentlig ikke veldig viktig hva som spesifikt skjer med deg. Målet er jo nettopp at du som person skal opphøre å eksistere, og om det ikke lykkes i denne omgang så får du nye sjanser. Noen hevder at det tar minst 80 gjenfødelser før man har tilstrekkelig karma til å nå nirvana. Samtidig er nok denne holdningen mer det «lærde» svaret. For den alminnelige buddhist så opptar nok døden ca like mye oppmerksomhet som hos de fleste andre tenkende og følende mennesker.

I denne sammenhengen er det også relevant å peke på buddhismens grunnleggende tanke om at ditt nåværende liv er påvirket av dine forrige liv, og at dine neste liv vil påvirkes av dette livet. Man har allerede opparbeidet mye god karma ved å bli gjenfødt som menneske, men spekter og forutsetninger mellom mennesker i samfunnet er stort, og hvor du havner i dette hierarkiet styres av karma. Og dersom det likevel er bestemt av karma så har det mindre for seg å «overprøve» dette gjennom sosial intervensjon eller politikk. Å gripe inn kan også frata mennesker muligheten til å gjøre opp for sin dårlige karma. Det kan forklare noe om hvorfor det er liten klassemobilitet i buddhistiske (og hinduistiske) samfunn, og at klasseskiller har en tendens til å bli tydelige og varige.

Man omtaler det gjerne som at buddhismen lærer reinkarnasjon. Det er ikke helt presist. Reinkarnasjon som i hinduismen forutsetter at en «personlig bit» av deg, som f.eks sjelen (atman) gjenfødes videre, men det er ikke tilfelle i buddhismens lære. Et riktigere begrep vil være transmigrasjon. Alt ved mennesket vil forgå i de foranderlige prosessene, men de karmiske effektene / sporene våre vil migrere videre til et nytt vesen.

5. Hvordan kan jeg vite noe?

Hvordan kunnskap fungerer i buddhismen er også interessant. På den ene siden er målet å nå en tilstand hvor kunnskap ikke beskriver noe i det hele tatt pga at språkets virkning nettopp vil være å separere og systematisere det man beskriver. Dette vil derfor være et «anti-buddhistisk» prosjekt siden alt er grunnleggende enhetlig. På den andre siden hviler buddhismen også på en «opplysningsidè» hvor det å få innsikt og forståelse av virkelighetens enhet er den essensielle visdommen. Denne kunnskapen vil samtid ha mer preg av erkjennelse og aksept av at virkeligheten er som den er, som f.eks at livet er utilfredsstillende, fremfor at kunnskapen prøver å beskrive og forklare virkeligheten.

Her er det også naturlig å trekke inn relevansen av meditasjon. Meditasjon sees som en vei til sann kunnskap og opplysning, og gjennom det å oppnå målet om enhet. Tanken er nettopp at man skal oppheve alt og alle skiller. Man skal stoppe tankene og være tankeløs, og gjennom meditasjon komme i kontakt med enheten og bli ett med universet.

6. Hvordan vet jeg hva som er rett og galt?

Etikk fungerer på en tosidig måte i buddhismen. På den ene siden er den grunnleggende amoralsk. Alt er enhet, og skillelinjer er ikke meningsfulle, og dermed er heller ikke etikken meningsfull. Godt og ondt er bare ulike opplevelser av den samme enheten, og dermed bare en del av illusjonen om virkeligheten. På den andre siden er karma, balanse og målet om enhet styrende prinsipper i buddhismen, og etter buddhistisk lære er det forestillinger med reelle følger for menneskers og andre veseners eksistens. En konsekvens av karma-tanken er at det man opplever i dette livet er noe man har fortjent, enten på grunn av noe man har gjort i dette livet, eller i et tidligere liv (Mer om dette under buddhismen og synd, og buddhismens samfunnsmessige preg på Buthan).

Et viktig moment for å forstå buddhistisk etikk er at godt og ondt ikke tenkes som etiske kategorier, men som metafysiske kategorier. Dvs at det onde ikke tenkes i termer som «galt», men mer det som er «urent» eller «giftig» for tanken. På samme vis er det gode ikke forstått som «rett», men det som er «rent» og som renser sinnet. Det gjør f.eks at man i liten grad vil tenke om samvittigheten som et moralsk kompass. Det er opplysning som avgjør hva som er rett og galt, og i all hovedsak opplysning som hjelper til å oppnå god karma, og opplysning rettet mot å oppnå enhet. Her kan intensjon tenkes som viktigere enn handling pga at involvering i etiske spørsmål og i andre menneskers liv vil knytte oss emosjonelt til verden, og slik blir en negativ ting med tanke på å bryte ut av verden. Derfor snakkes det også mindre om regler og bud i buddhistisk etikk, men mer om livsprinsipper som kan lede mot dypere innsikt.

7. Hva er meningen med menneskets historie?

I buddhismen er historieforståelsen syklisk, hvor tid egentlig ikke er virkelig. Universet gjentar seg, historien gjentar seg, og livene gjentar seg. Det er ingen iboende mening i menneskets historie, og det er ingen retning på tiden. Når vi opplever tid, er det fordi vi enda ikke er kommet dit.

En buddhist kunne utmerket vel ha sitert Bibelen på at «det er intet nytt under solen» (Fork 1,9), men ville lagt et grunnleggende annet, metafysisk innhold inn i utsagnet. Der kristne gjerne ville trekke det fram som at vi har en tendens til å gjenta våre feil, og at våre grunnleggende utfordringer stadig kommer tilbake, ville en buddhist kunne bruke det for å understreke at historien er gjentagende sirkulær, og at det ikke er noen forskjell på fortid, nåtid og framtid. Alle disse oppfatningene er bare utslag av vår illusjon om tid.

8. Hvilke grunnverdier passer med livssynet?

Grunnverdien som buddhistene retter seg etter må sies å være at man ikke skal styres av begjær. Dersom man drives av begjær, uavhengig av om det er onde begjær, eller «gode begjær» som omsorg og kjærlighet, så kan det til syvende og sist ende med negative konsekvenser pga at det nører opp under den livsstørsten som man egentlig skal utslokke. Denne tanken om å ikke drives av begjær ligger f.eks bak munke-idealet. Theravada lærer at ordinasjon er en forutsetning for å kunne gjøre seg forhåpninger om å oppnå nirvana, for å kunne konsentrere seg fullt ut. Men også i mahayana vil det være en erkjennelse av at det ordinære livet i samfunnet er for fylt opp av distraksjoner med jobb, barn og familie til å kunne konsentrere seg tilstrekkelig, og at klosterlivet slik vil gjøre det lettere å holde rett fokus.

Dette idealet om «tilbaketrekning» for å skjerme seg fra begjær kan fra utsiden oppleves som passivt, og noe som i liten grad motiverer til å involvere seg i samfunnet. Og det er riktig at i det lengre løp er målet for en buddhist å opphøre å eksistere som individ, og bli én med den rene bevissthet. Samtidig er det også vanlig å tenke at denne innsikten sannsynligvis ikke oppnås i dette livet, og at det evt må komme når det kommer i et senere liv. Det betyr at mange buddhister vil ha rom for å handle på et annet vis enn hva man skulle forvente, gitt grunnverdien om å utslokke begjær. Og i rettferdighetens navn er det mange eksempler på mennesker med buddhistisk tro som har engasjert seg sterkt på andre menneskers vegne. Innen mahayana kan bodhisattvaen tenkes som et forbilde for en slik handlemåte.

Aadnanes’ fire perspektiver

Per Magne Aadnanes sine perspektiver på religion er i mindre grad ett analyseverktøy som Sires «antagelser», og i større grad et «sorteringsverktøy» for å grov-kategorisere ulike typer livssyn. Han trekker opp fire ulike perspektiver som et livssyn kan ha på mennesket i relasjon til naturen / verden / tilværelsen. Den ene aksen går på om mennesket forstås som over naturen, eller forstås som en del av naturen. Den andre aksen går på om livssynet har en religiøs dimensjon eller ikke.

Når vi forsøker å plassere buddhismen inn i dette skjemaet så kan vi få litt ulike svar alt etter hvilken buddhisme vi tar for oss.

Noen vil gjerne hevde at buddhismen først og fremt er en livsfilosofi og dermed ikke passer så godt inn i religionsbegrepet. Begrunnelsen hos Aadnanes for å likevel sortere buddhismen som et religiøst perspektiv, og det gjelder for alle retninger, handler om at det finnes forestillinger om en åndelig dimensjon i livssynet. Gudene, åndene og demonene lever riktig nok i egne «verdener» og kan derfor ikke hjelpe menneskene med å oppnå nirvana, men det er definitivt ideer om en metafysisk dimensjon i tilværelsen.

I forhold til mennesket i relasjon til naturen er det noe mer uklart. Det er nok riktigst å tenke at mennesket i buddhismen er forstått som «en del av» naturen, selv om det også er en rangering mellom livsformene. Samtidig er theravada vanskeligere å plassere i Aadnanes skjema, da Buddha opprinnelig tar litt avstand fra det man tenker som klassisk panteisme. Alt er enhet, men ikke nødvendigvis guddommelig enhet, og samtidig er det meningsløst å plassere theravada som et sekulært eller naturalistisk livssyn. Mahayana-retningen vil derimot med sin lære om buddha-natur i større grad passe inn som et panteistisk perspektiv.

Buddhismen – En annerledes tankegang

Buddhismens virkelighetsoppfatning er for oss vestlige på mange måter en fjern og uvant måte å tenke om verden og virkeligheten på, og står som en sterk kontrast til den kristne virkelighetsforståelsen og livssynet. På mange måter søker buddhismen å oppheve de kategoriene som kristendommen nettopp søker å bekrefte; En personlig Gud som er skilt fra verden, men ikke tilbaketrukket fra verden. Mennesket som en unik og umålelig verdifull «levende sjel». Det gode og onde som reelle størrelser. En verdenshistorie som går fra en begynnelse til avslutning og over i en nyskapt evighet. Og relasjoner som noe helt fundamentalt i verden, både mellom mennesker, og mellom Gud og mennesker. Her er buddhismens grunnleggende svar at alt dette er tomt og forgjengelig, og mer til hinder for rett innsikt enn til hjelp.

Samtidig er det få som har analysert menneskets situasjon så skarpt som Buddha, og stilt diagnosen så presist med tanke på vår uvitenhet, hat og begjær, og hvilken smerte og lidelse det har påført individ og fellesskap. Her sammenfaller mye med Bibelens beskrivelser av menneskets tilstand, og man kan enes fullt ut om hva som er menneskets dypeste problem: Konsekvensene av våre egne handlinger! I tillegg er det mye god psykologi og livsvisdom å hente i buddhismen for et enklere og mer harmonisk liv.

Spørsmålet fra et kristens perspektiv blir derimot: Hva er det beste botemiddelet for å bryte konsekvensene av karmas nådeløse lov? Kan man unnslippe ved egen innsikt, kraft og innsats? Eller må karmas lov oppfylles ved en annen lov; ved nådens lov…?